roamingnotes

Stien fra Toskatjørn, oppover langs Trongabekken bar preg av de siste ukers uavlatelige regn. Den var bløt og utgravd. Her og der lå ansamlinger av blåbær og blader som hadde måttet slippe taket i lyngen under konstant trykk fra bekken. Til tider hadde den åpenbart vokst seg stor og ilter.

OPPTUR

Da det flata ut kom jeg til stiskillet. Fortsatte man framover kunne man følge løypa til Såt. Kryssa man bekken var man på riktig vei om Flogjet var målet. Det var det da også i dag.

Jeg hadde ikke kommet langt før stien virka gjengrodd. Her måtte jeg presse meg mellom busker og trær. Tidvis var det nesten umulig å skimte noen sti i det hele tatt, men så dukka den opp igjen. Slik gjentok det seg til jeg nådde den første høyden på 190 moh. Flott utsikt i alle retninger, til tross for tunge skyer over meg, men det var høyden lenger framme jeg ville til. Det var ingen problem å se løypa som klatra opp bakken der borte. Verre var det å følge den over flaten og bort. Her behøvde man gode sko, eller kanskje til og med støvler.

Steinen som markerer toppunktet på Flogjet.

Å titte ned på innfartsveien fra Flogjet var interessant i seg selv. Små miniatyrer av noen biler raste fram og tilbake, uvisst i hvilke ærend. Lyden bar opp til meg, men dempa og ikke til særlig sjenanse. Jeg tok en 10 minutters pause. Imens passerte ei forsiktig sommerbyge. Dernest fulgte jeg samme rute ned til stikrysset igjen. Den var enklere å finne nå som jeg kunne gå i eget tråkk.

Utsikten innover i byheiene. Her mot Buafjell og Såt.

VEIEN VIDERE

Ved stiskillet svingte jeg innover mot Såt. Om terrenget jeg kom fra hadde vært bløtt, så var dette området bløtere. Heldigvis skulle jeg ikke følge Søre Buafjellsmyr særlig langt. Et hvit skilt pekte ut retningen mot Kringsjå, som vel kan sies å være et slags knutepunkt for mange av rutene i denne delen av byheiene. Jeg passerte skiltet med om lag 20 meter før jeg skrådde oppover bakkene på venstre hånd. Her gikk en svak antydning av ei lite brukt løype gjennom sommergrønt, høyt gress. Noen måtte ha benytta den før meg, men all sannsynlighet talte for at det var av det sjeldne.

Jeg bana meg gjennom en liten ansamling løvtrær. Da jeg kom ut i lyngen på motsatt side ble stien tydeligere og det var bare å følge den opp til og langs et sauegjerde. Et stykke lenger fremme støtte jeg på stien til Stora Trongjo, skritta over en gjerdeklyver og traska langs lettgått tråkk i sørlig retning.

NYE STIER

Stora Trongjo (219 moh), har fremragende utsyn over Skåredalen og Ørpetveit. Her sto et fugleskremsel, kledd i HMV-jakke og regnbukse. Fremtoningen var spinkel og vindskeiv, men tjente nok et formål. Bak meg kunne jeg se Kringsjå Seter i det fjerne. Jeg hadde regna med å måtte legge turen innom dit, men da jeg oppdaga en sti på venstre hånd som førte nedover mot Toskatjørn igjen, valgte jeg heller å prøve denne. Ganske snart ble det klart at stien var blåmerka og sikkert jevnlig brukt, både av sauer og lokalkjente.

Det gikk bratt nedover, gjennom avsvidd terreng. Kan hende hadde de brent bråte her tidligere på våren. Stien endte opp nede ved Sveiven. Her støtte jeg på rød løype og fulgte den østover, langs ytterkanten av hogstfeltet i Tungabrekka, tilbake til Toskatjørn. Der sto tross alt sykkelen min å venta.

Alt i alt målte runden 3,4 km. Jeg brukte 1 time, pluss innlagte pauser. Vil så absolutt anbefale turen for folk som vil prøve seg på ei løype, i store trekk (ennå) ikke å finne på noe kart.

0 kommentarer

20.07.2023

Rundtur i søre del av Haugesund

Blogg

Å gå i regnvær har sine fordeler. For det første kan man gjøre regning med å ha løypene for seg selv i mye større grad enn ellers. For det andre dufter naturen annerledes og rikere. Denne gang vil jeg ta deg med både gatelangs og på god gammeldags skogssti. Ei rundløype sør i Haugesund.

GATE OPP OG GATE NED

Jeg starta omtrent ved Haugarhallen på Sakkestad, gikk østover i Olaf Bulls gate, kryssa Spannavegen og fortsatte oppover Ulvøygata på motsatt side. Nedenfor Niphaug dreide jeg nordover på et kort strekk med sykkel- og gangsti, for så å svinge over lekeplassen til Iglamyr og like opp i Floravegen. Denne fulgte jeg over innfartsveien, før jeg tok turen oppover Svehaug. Nær toppen går en snarvei ned til Villduen og Brakahaug skole, hvor ny gangsti førte meg til Matrosvegen. Mange stedsnavn å holde rede på her, men det føles naturlig når man er i gang.

Snarvei fra Svehaug til Villduen og Brakahaug skole.

INN PÅ STIEN

Der Matrosvegen deler seg holdt jeg til venstre og kom inn på sykkel- og gangstien mellom Brakahaug og Skåredalen. I tredje sving sto et rastebord og her starta stien jeg ville inn på. Det gikk bratt oppover og inn i skogen. I starten var løypa ikke merka, men holder man til høyre de gangene stien deler seg, er man på riktig vei. Om den ikke er merka, er den allikevel tydelig og stort sett lettgått. Hist og her finnes hjemmelagde ramper og lignende, jeg antar for terrengsykkel, men i regnet møtte jeg ingen.

Løypa bukta og snodde seg mellom blåbærlyng og bartrær til jeg nådde et mye tydeligere stiskille. Her fantes mosegrønne malingsmerker på trestammene og jeg fulgte dem nordvestover.

Denne delen av stien er også et parti av den viden kjente “Haugesund på langs” løypa, med andre ord mer brukt og derav også mer gjørmete. Til gjengjeld er den bedre preparert. Man finner stadig klopper og stokker lagt ut for å hjelpe turgåere over de bløteste partiene. Ha likevel i minnet at skosåleslitte og regnvåte tømmerstokker kan være både sleipe og glatte.

OVER LITLASKAR

I skaret nedenfor Storasundsfjellet kan man velge å gå sørover igjen og tilbake mot Villduen, men har man øynene med seg og viljen til å gå lenger, kan man følge en nordvendt sti her. Den skrår nedover og krysser bekken flere ganger før man brått kommer ut av tykningen i nordenden av Gåsavatnet. Det var nettopp det jeg gjorde og et lite stykke lenger fremme førte et par stier oppover de irrgrønne gressbakkene mot Litlaskar.

Jeg fulgte den nordligste av disse. Vel var det bratt, men vakkert, og etter å ha kløvet om lag 40 høydemeter, inn i ny skog nådde jeg skarets høyeste punkt på rundt 98 moh. Her finnes stiskille, både mot toppen av Storasundsfjellet i sør og Vardafjellet i nord, men jeg fortsatte rakt vestover og kom ut ved øverste terrasseblokk i det som kalles Beverskaret. Nå ligger egentlig det som faktisk heter Beverskaret et par hundre meter lenger nord, men hvem bryr seg vel om detaljer?

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

ASFALTEN TILBAKE TIL START

Jeg fulgte grusa turløype ned til Fjellvegen og fortsatte sørover, så vestover til Storasundsgata som tok meg lenger sør, forbi Fjellmyr til Lysskar. Følger man Floravegen forbi Haugaland DPS, kommer snart en asfaltert gangvei til syne på venstre hånd. Denne leder opp til Brakahaug skole igjen, dersom man skulle ønske å korte ned ruta og starte og avslutte turen der. Jeg ville derimot tilbake til Haugarhallen, fortsatte rakt fram til jeg fant vestadgående vei ved navn Varden, gikk gjennom to underganger og kryssa like gjennom den såkalte “Texasbyen”. Herfra kunne jeg se hallen igjen.

Alt i alt er dette en 8 km lang tur som tar om lag halvannen time. Velger man derimot å starte og avslutte ved Brakahaug skole, blir løypa rett rundt 5 km. God trim i fine omgivelser er det uansett.

0 kommentarer

15.07.202315.07.2023

Lindøytånå

Blogg

Ytterst på Lindøytånå biter fisken så og si alltid. Her er fin gjennomstrømning mellom Førresfjorden og Karmsundet. Lindøy ligger nord på Fosenøya, like over brua fra Røyksund i Karmøy kommune.

Sørvendt utsikt mot Boknafjellet fra Lindøytånå.

Jeg sykla Snikvegen helt sør og fulgte turstien inn til Tuabua. Herfra går en nyere grusløype til Ytre Røyksund hvor jeg benytta meg av asfaltvegen forbi båthavna og opp til brua. Etter å ha kryssa denne var det bare en kort distanse igjen til øverste parkeringsplass på Lindøy.

MOT LINDØYTÅNÅ

Det er preparert nydelige turløyper i så og si hele området. Fra parkeringa er det et par hundre meter ned til en stor og fin gapahuk med ypperlige grillmuligheter. Rett fram fra inngangen i gapahuken går en smal, grusa sti nedover til et dalsøkk. Ei steinbru krysser bekkefaret og en gjerdeklyver tok meg til andre sida av et enkelt nettinggjerde. Her støtte jeg atter på bred grussti. Dette var en del av rundløypa på Lindøy. Jeg tok til venstre, så til høyre igjen da stien delte seg på ny. Det bar slakt oppover til veien førte ut mot ei skjult badevik.

På motsatt side av vika gikk jeg gjennom en steinmur og fulgte ei forseggjort plankegate sørover. Der denne delte seg holdt jeg venstre mot Storaneset, men oppe i skråninga sto et skilt og pekte ut retninga mot Lindøytånå. 200 meter, sto det og det betød slett ingenting at stien ble stadig mindre tydelig. Det var liksom ingen tvil om hvor man måtte gå om skulle til fyrlykta ytterst på neset.

FISKELYKKE

Lett bølgeskvulp og skiftende skydekke, terneskrik og sporadiske fritidsbåter som durte forbi. Jeg ble stående og kaste fra land i nærmere halvannen time. Fisken beit rett som det var. Flere glapp av kroken før jeg fikk dem på land. Et par makrell fikk jeg likevel, men de var på under halvkiloen og slapp å bøte med livet. Skal si de skjøt fart mellom tang og tare da jeg kasta dem tilbake i sjøen.

MANGT Å SE OG OPPLEVE

På returen følte jeg for å se mer av rundløypa og vendte nesa sørover der plankegata delte seg. Over påfølgende kolle var stien mer tradisjonell, før jeg kom til ei glenne som brukes som leirplass fra tid til annen. Her dukka også grusløypa opp igjen. Sørover førte den ned til Storevik, nok en pent tilrettelagt badevik med sørvendt utsikt mot seilforeningens båthavn. Det må dessuten nevnes at rutenettet er rikelig utsmykka med hundretalls små kunstverk. Et sted fant jeg “superhelttreet”, en annen plass fareskilt med advarsel om ikke å mate troll. Ta med barn eller barnebarn og gå på oppdagelsesferd! Det kan være spennende bare å se hvor mange forskjellige installasjoner man kan finne.

Rundløypa tok meg tilbake til gjerdeklyveren og steinbrua like nedenfor gapahuken hvor jeg hadde plassert sykkelen. For ordens skyld svingte jeg nedom Makkavika så jeg kunne ta Lindøys største badestrand i nærmere øyesyn. Her var god plass, strandvolleyball bane og noen få badegjester. Hadde sommerdagen bydd på flere varmegrader ser jeg for meg at det ville vært et yrende liv.

0 kommentarer

14.07.2023

Tur til Nuten (153 moh)

Blogg

Tar man turen til Ridesenteret, nord på Bleikmyr i Haugesund, er det bare en kort etappe til stistart i enden av Hovslagervegen. Det finnes godt med parkeringsmuligheter ved senteret, men om du ferdes grønt som meg, kan du også tjore sykkelen til et av mange trær 200 meter lenger oppe.

Langs stien, her fra utsiktspunktet sørøst for Nuten.

PÅ HISTORISKE STIER

Man går rett inn mellom trærne på bred og fin, om steinete sti. Den følger en brusende bekk det første stykket. En gang i tida var dette del av kirkevegen mellom Skåre og Skokland, Kalland, Skastad og Halseid. I førstninga bærer den da også preg av å ha vært opparbeida for lenge, lenge siden. Man passerer en stor, flat stein som kalles Liksteinen. På slike steinblokker plasserte man gjerne kista når det var tid for en pause blant gravfølgets bårebærere.

Tydelig, steinlagt sti oppover Kleivane.

Et par hundre meter oppi Kleivane deler stien seg. Dersom man går rett fram over bekken kommer man først til Ølkånå og kan fortsette opp til Tjelltjørn. Dette er også ruta man må ta om planen er å følge den gamle kirkeruta. Ølkånå er et naturlig oppkomme hvor kirkegjengere og andre stansa for å fukte strupen. I dag er den grumsete og temmelig tilgrodd.

LANGS KANTEN

Turen til Nuten går videre på stien mot venstre. Etter som man kommer stadig lenger opp i terrenget byttes steinete underlag med eksponerte røtter og mykt bardekke like før Karikovane. Stedsnavnet er en fellesbetegnelse på smådaler i området. Følg sørsida av myra og kryss en knekt klopp før du karrer deg videre opp gjennom barskogen og fram til stupkanten hvor det er god utsikt over nordre bydel.

Nuten (153 moh). Man ser langt, også innover i marka.

Det føles luftig, oversiktlig og vidsynt. Kanten er aldri faretruende nær, så ta det rolig og nyt utsikten. Et stykke fram kommer man til to graner som skygger for utsikten. Dette kan føles som endemålet, men er det ikke. Stien leder videre, forbi Ulvaskar, hvor det går en utydelig og mye mindre benytta sti ned mot Ridesenteret. Dette er ei kortere, men mer utfordrende løype. Man passerer en sildrebekk som tusler avsted under steiner og tilvekst, går over barberg og klyver opp en siste høyde, dekka av lavere skog. Så er man på Nuten, 153 moh. Herfra skues det meste av Haugesund og nordliggende områder. Jeg nådde toppen mellom regnskyll og fikk gleden av å se lokale byger tilsløre enkeltområder i hjembyen. Et nydelig skue når man ikke står midt inne i det.

Fra Nuten går stien videre mot Skokland, men jeg fulgte istedet samme rute tilbake. Sykkelen sto å venta og jeg hadde middagsplaner.

0 kommentarer

09.07.2023

Packraft på Gåsavatnet

Packraft turer

Gåsavatnet ligger mellom Ytraland og Kvalavåg langs Sundsvegen på Karmøy. Flere holmer og skjulte viker gjør dette til et spennende vann å padle packraft på. Da gjør det liksom ingenting at det ikke er blant de største og mest langstrakte.

TUREN DIT

En lørdag, tidlig i juli, våkna jeg til fuglekvitter og et aldeles fortryllende sommervær. Det var i det hele tatt alt for fint til å bli sittende hjemme. Den oppblåsbare farkosten min hadde fått ligge ubrukt i lengste laget. Det var på høy tid å sjøsette den for sesongen, så etter en spartansk frokost pakka jeg på sykkelen og dro avsted.

Det er om lag 11 kilometer ut fra kommunegrensa på fastlandet. En tur jeg brukte en liten halvtime på. For å slippe trafikken langs E134 fulgte jeg Kvalavågsvegen fra Avaldsnes og nøt de landlige omgivelsene. Her sto traktorene parkert langs grøftekanten og kyrne titta dovent på meg fra sommerbeitet. Etter å ha kryssa Helganesvegen fulgte et lengre strekk gjennom skog. Her var fuglelivet yrende og sangen overveldende. Det vesle som var av vind stemte i og spilte panfløyte på årene mine som stakk opp fra sideveska.

Nesten framme i Kvalavåg dreide jeg over på Sundsvegen og fulgte denne omtrent en kilometer. Her svingte jeg inn på en smal grusvei som førte inn til ei enslig hytte. Hyttetomta var sperra av med ei grind, men parkeringa utenfor lå helt inntil vannet og var et godt utgangspunkt for dagens padletur.

ÅRETAK

Som allerede nevnt var ikke Gåsavatnet spesielt stort. Bare 1,7 kilometer rundt, slik jeg padla vannet. Med innlagt matpause tok det cirka en time fra begynnelse til slutt. Til gjengjeld var det mye å feste blikket på underveis. Gåsavatnet strakte seg fra vest mot øst og formiddagssola glitra i de små krusningene på overflaten. Sivstrå stakk opp fra den forholdsvis grunne vestenden og kilte undersida av raften.

Et stykke ut i vika lå et knippe småholmer. Jeg sikta mellom dem og fulgte nøye med for å unngå eventuelle skjær, eller høytstikkende steiner. Det hadde jeg ikke behøvd. Det som fantes av skjær lå på innsida av den nordligste holmen og var synlig på lang avstand.

Med holmene bak meg fikk jeg ei idyllisk vik på venstre hånd. Innerst lå vannliljene tett i tett og en fortøyd pram duppa i strandlinja på den ene sida. Sansynligvis hørte den til gården jeg kunne skimte bakenfor skogen i enden av bukta. Jeg kryssa tvers over og var allerede kommet helt øst i vannet. Her passa det fint å legge seg helt inntil berget og ta en liten rastepause. For anledningen ble det en Club sandwich og ei brus, handla på Avaldsnes en time tidligere.

Med jevne mellomrom hørte jeg biltrafikk fra Sundsvegen, men det var aldri til sjenanse. Da var den alltid tilstedeværende, innpåslitne og plagsomme kleggen en annen historie. Bite gjorde den ikke, men svirra rundt meg mer eller mindre konstant. Kan hende var det kleggen auren hoppa etter, da det rett som det var brøt vannskorpa.

Jeg kryssa vannet igjen, kom til sørøst sida og fulgte bredden vestover. I den sørligste armen av Gåsvatnet lå ei lita brygge med en flåte utenfor. Sikkert et ynda badested for mange. Herfra padla jeg rundt neset og tilbake til start. For en enklere ilandstigning benytta jeg meg av brygga nedenfor hytta, hvor jeg også tømte packraften for luft og pakka den ned igjen.

0 kommentarer

05.07.2023

Oppdagelsesferd med sykkel og fiskestang

Blogg

Nok en gang kryssa jeg Karmsund bru, svingte av mot Torvastad og fulgte Gunnarshaugvegen til vestsida av Karmøy.

Det ble mange kast, både fra svaberg og bryggekanter.

RØYSKATT PÅ STANGANESET

Litt sør for krysset i Torvastadvegen dreide jeg vestover på den smale Stangevegen. Denne gikk gjennom gårdstun, et par grinder og videre på traktorvei mellom sauegjerder. Det bar inn i skogen og ut på Stanganeset. Her fant jeg ei yndig, lita strand med små båthus og flytebrygge i ei lun vik, skjerma bak ei skogkledd halvøy.

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Røyskatten fant det beste “stupebrettet”.

En røyskatt spratt langs fjæra. Den passerte like forbi meg uten så mye som å ense mitt nærvær. Så pilte den fram og tilbake i steinene ved nærmeste brygge, øyensynlig på jakt etter egna sted å stupe fra. Det lød et lite “plopp” idet den hoppa i vågen og dukka etter et eller annet bytte. Sekunder senere brøt den overflaten på ny og smatt i land uten fangst. Den rista saltvannet av seg, oppdaga meg og fikk det brått travelt med å løpe i skjul. Det var ikke fritt for at jeg dro litt på smilebåndet.

VIKSHÅLAND

En distinkt følelse av å oppholde meg på privat grunn fikk meg til å snu. Det bræka fra alle retninger, lufta var fylt av den umiskjennelige duften av “sommer på landet” og svalene fløy som prosjektil over engene. Det vekka en fredfull, behagelig følelse.

Ferden gikk sørover mot Bø før jeg tok av mot Vikshåland og parkerte sykkelen i første sving. Ei grønn, bua grind var inngangsportalen til beiteområdet hvor en utydelig sti førte ned til Haugavågen. Tipset hadde jeg funnet i Tur- og fiskekart for Karmøy kommune.

Erling Vikshåland har publisert en fin artikkel på internett der han forteller levende om området før og nå. Han skriver blant annet at det kan være vanskelig å finne veien inn om man kommer vestfra med båt. Videre forteller han at selve bassenget ikke måler mer enn 10 – 15 meter på det dypeste og at man fram til 1960-tallet kunne vade over den smaleste passasjen i Straumen ved strømstille vann. Engasjerte båtfolk endra både bredde og dybde for å gi plass for større fartøy. Interesserte kan lese mer her: https://www.vikshaaland.no/haugavagen/

Haugavågen var også et populært oppankringssted for romanifolket i tidligere tider. Vika er stor og lun og må ha føltes som ei trygg havn. I nyere tid har man funnet store forekomster av stillehavsøsters nettopp her. Arten later til å stortrives og formerer seg i hopetall.

ØVRABØ

Etter å ha prøvd fiskelykken på diverse lokasjoner og flere bytter av sluk støtte jeg på en lokal nausteier. Hun lurte på hvorfor i all verden jeg fiska her og ikke i havet utenfor. Hennes erfaring var svært liten fangst inne i selve Haugavågen, noe jeg måtte si meg enig i. Faktisk hadde jeg ikke opplevd så mye som et napp. Til gjengjeld var stedene rundt vågen fortryllende fine. Jeg takka for praten, pakka sammen og dro hjemover igjen via Øvrabø. Veien var smal, men lite trafikkert. I tillegg fikk jeg en svært så landlig følelse der ruta snirkla seg mellom gårdstun og bugnende marker.

Sykkelrute: 14,6 km

Tid: ca. 1 t

1 kommentar

18.06.2023

Stikk oppom Kruk

Blogg

Mellom Kattanakk og Jøtnafjell ligger en liten høyde som bærer det klingende navnet Kruk. Det går en sti opp til høyre like før man kommer til siste bostand, øverst i Kattanakkveien. Faktisk er den bred og minner mest om en kjerrevei i starten, men smalner raskt inn og blir ei tydelig veite.

Lenger oppe i granskogen later stien til å forsvinne. Om man holder til vestre vil den etter hvert åpenbare seg på ny. Ikke direkte innlysende, men like fullt en passasje der den igjen bøyer mot høyre.

Den snirkler mellom høye, tette graner, over røtter og barkledd bakke. Det lysner og et smalt tråkk tar deg oppover, gjennom tett gras, før du på ny smetter inn i skogen. Denne gang bærer det bratt opp bakken. På toppen puster du tungt og velger den utydelige løypa mot høyre. Idet du bryter ut av tykningen ligger Kruk (159 moh.) foran deg. Du klyver de siste meterne, setter deg på det nakne berget og nyter utsikten i alle retninger.

Junidagen er himmelblå. Sola brenner i ryggen. Morgendisen ligger fortsatt vest i havet. I innlandet farger den fjellene blå. Siggjo stikker opp av tåkehavet i Bømlafjorden som hang fjelltoppen i løse lufta. Fra det duvende skogslandskapet omkring deg lyder et enormt og allsidig fuglekor. Lammene mekrer nede på Kattanakk og et par bikkjer tar til å ule og gjø i det fjerne.

På turen ned igjen følger du rødmerka løype den første biten. Denne er langt tydeligere og følger ei strakere linje. Nede i lia passerer du ei forfallen, rødmalt hytte. Du holder til venstre, mister de røde merkene, men labber langs sti til du er tilbake der du først mista stien på vei oppover. Herfra er det bare å følge allerede kjent rute det siste stykket til veien. Rundturen er 1,1 kilometer og tar deg om lag 20 minutter å gå. Et fint tilskudd til den vanlige søndagsturen i byheiene, Haugesund.

0 kommentarer

09.06.2023

Lysskar – Mosskarsfjellet og tilbake

Blogg

En vindblåst juni ettermiddag under ei standhaftig sol gikk jeg ut. Beina behøvde bevegelse og kroppen trengte å lee på seg.

Jeg la ruta nordover fra mitt hjem på Sakkestad (i Haugesunds søre bydel) og traska via den nye gangveien gjennom Lysskar, forbi Fjellmyr til Beverskaret. Der svingte jeg oppover lia til jeg nådde toppen av grusstien. Her bøyde ei løype ut i terrenget og tok meg i retning Vardafjell gjennom tett løvskog. Etter kort tid kom jeg over i et hogstfelt og inn på Djupaskarsvegen. Denne bukta seg ned til dammen hvor storsalamanderen holder hus. Fem-seks steiner brakte meg tørrskodd over myra og så begynte klatreetappen.

Det gikk bratt oppover, noe som kjentes på pusten. Til gjengjeld blir man raskt belønna med flott vidsyn, ikke minst fordi skogen på Vardafjell altså var fjerna. Vel oppe følger man stien langs fjellryggen, om lag 100-150 meter, forbi et par bunkere fra 2. verdenskrig og støter på skiltet som forteller at man har nådd målet: Mosskarsfjellet, 136 moh. Et fint sted å finne tilbake til hvilepulsen mens man skuer ut over byen.

Det går løype videre nordover til Bellevue og Djupadalen, men jeg valgte heller å returnere til salamanderdammen for deretter å ta strake veien mot Gåsvatnet og forbi. I sørøstre ende av vannet finnes ei lita bru. Jeg kryssa denne, men istedenfor å følge stien innover, fulgte jeg bekken mot Løkavatnet lenger øst. Dette betød i all hovedsak stiløs ferdsel gjennom kratt, lyng og villtvoksende vegetasjon. Vel var det noe som kunne minne om dyretråkk hist og her, skjønt ikke stort mer.

Jeg kom til en gammel steinmur, kløv over den og var brått ute på ei grønn slette med høy blandingsskogen på alle kanter. Grunnmurene etter et par bygninger lå inne mot skogbrynet i vest og vitna om at dette en gang måtte ha vært anvendte marker. Det frodige gresset subba om anklene mine der jeg fortsatte, opp en liten skråning og inn imellom trærne på ny. Et rådyr pilte forskremt forbi på kloss hold, for raskt til at jeg rakk å avbilde det. Til gjengjeld fikk møtet meg til å løfte blikket. Jeg fikk øye på en uglekasse, sirlig plassert i et mangestamma løvtre. Ingen ugler å se, vel å merke…

Herfra leda en utydelig sti videre til sykkel- og gangstien mellom Skåredalen, Brakahaug og Lysskar. Jeg fulgte den sørvestover og var hjemme igjen etter halvannen times fottur. Hele runden målte 9 kilometer for mitt vedkommende, men om man for eksempel starter og ender opp på Lysskar, blir det en om lag 5 kilometer lang, variert tur. Vel anvendt tid.

1 kommentar

26.05.2023

Såt via Klauv

Blogg

Vindstille. Gradestokken klatra sakte i riktig retning og flortynne skyer hang høyt på himmelen. Det måtte bli tur på meg.

“Staats Bibel”; turkassen på dagens mål.

TIL KLAUV, SÅ VIDERE

Cirka 4 kilometer østover på Halseidvegen fra fylkesgrensa mellom Rogaland og Vestland finner man stien til Klauv. med sine 246 moh. er dette høyeste topp i Haugesund kommune. Stien går stort sett oppover allerede fra start, først gjennom skog, så over myr og relativt bratte knauser.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har blitt mange turer til Klauv i årenes løp, men jeg har aldri fulgt stien videre innover i terrenget. Det gjorde jeg denne gang. Målet var Såt, en topp som “rager” 233 moh. om man titter i nordvestlig retning.

Fra Haugesunds høyeste topp var løypa slakt nedadgående. Massevis av småvarder viste vei. Selv om stien ikke alltid var like tydelig kunne jeg enkelt finne fram. Bølgende landskap utfordra beina og fikk fart på pulsen. Innimellom pusta jeg som en hval og måtte hente meg inn igjen. En liten stålorm åla seg dovent over stien like for føttene mine og en gjøk kauka i det den fløy forbi. Jeg fulgte kanten av ei våt myr hvor rådyr hadde satt igjen sine umiskjennelige spor før turen gikk over på snauberg som bua videre nedover. Så fulgte en fin passasje gjennom et smalt skogbelte før stien svingte oppover det siste stykket, over fjellryggen mot målet.

“SAATS BIBEL” OG RETUR

Ved siden av varden på Såt var en litt annerledes turkasse meisla fast i berget: “Saats Bibel” var inskripsjonen i gotisk skrift. Sirlig utført, må jeg få lov å melde. Jeg signerte turboka og tok en lengre pause, nøt utsikten over nordre del av hjemkommunen og speida utover havet i vest.

Utsikt nordvestover fra midt i løypa. (Man skimter Siggjo på Bømlo i det fjerne.)

Tilbaketuren fulgte nøyaktig samme trassé. Temperaturen føltes å ha steget enda noen grader og svetten silte. Ergo fôr jakka. I skaret etter myra hadde smågnagerne våkna til liv og pilte fram og tilbake gjennom tørt gress. Tilbake på Klauv hadde to unge damer slått seg ned og nøt en enkel lunsj. Nede ved Halseidvegen målte jeg dagens distanse til like under 6 kilometer tur/retur. Jeg hadde brukt et par timer med pausen iberegna, men det var to velanvendte timer. Tradisjonen tro fulgte jeg Vannverksveien gjennom byheiene på hjemveien. For min del betød det ei om lag 4 kilometer kortere løype enn å sykle langs hovedveien. Noe raskere gikk det imidlertid ikke. Vannverksveien er full av steile motbakker, men et fint alternativ for variasjon.

Varden på Såt med “Satts Bibel” i bakgrunnen.

0 kommentarer

03.05.2023

TellTur som drahjelp

Blogg

Nå er jeg normalt ikke blant dem som trenger en dytt for å komme meg ut døra og på tur. Det er likevel fint å vite at det finnes hjelpemidler for den som sliter med akkurat dette, er konkurranselysten, eller bare vil ha en ekstra utfordring. Alt man behøver er en smarttelefon, en app og litt eventyrlyst.

Appen jeg sikter til heter “Norgeskart friluftsliv” og er gratis. Man kan kjøpe abonnementer i appen, men dette er ikke nødvendig for å kunne bruke den. Jeg kikka over kartet før jeg dro hjemmefra og la opp ei løype som passa en kombinasjon av el-sykkel og tursko. Så dro jeg avsted.

HAUGANE RUNDT

Sør i Haugesund finnes ei merka turløyper som kalles “Haugane Rundt”. Hele rundturen er 4,1 km, men min plan var bare å sneie innom sjekkpunket sørøst i løypa. Det går en fin sti forbi Jamnhaug med start bak Kiwi i Spannavegen. Det var denne jeg fulgte opp mot gangbrua i Spannadalen hvor jeg kunne logge TellTur “funn” digitalt. Herfra gikk sykkelturen videre gjennom Ørpetveit, via Toskatjørn, rundt Førresbotnen og videre til Aksdal. Der fulgte jeg Alvanutveien oppover til endes og parkerte sykkelen i skogholtet. 13,3 km på om lag 40 minutt.

ALVANUTEN

Ved stistart finnes kun snuplass for utrykningskjøretøy, så om man tar turen inn med bil bør man parkere nede ved Aksdalsenteret. Fra snuplassen er det 1,5 km tur/retur til utsiktspunktet på Alvanuten som ligger 224 moh. Det var ettermiddag, så vi var mange i løypa. Dagsturhytta på toppen var full av folk. Ikke så rart. Vindkastene må ha vært oppe i storms styrke i høyden. Veggene dirra og knaka. Jeg sjekka inn via appen og tok fatt på nedstigninga igjen etter å ha tatt den formidable utsikten i nærmere øyesyn. Herfra ser man langt og meget.

Langsgående brygge/turløype, øst i Aksdalsvatnet

BONGSATJØRNA

Det ligger ei tilrettelagt, grusa turløype mellom Aksdalsvatnet og E134. Denne går rundt Bongsatjørna i variert, men lettgått terreng. Jeg starta i østenden, fra E39 og sykla det første stykket på langsgående brygge, etablert for det nye byggefeltet bortetter strandlinja. Da denne tok slutt kom jeg inn på allerede nevnte grussti som brakte meg forbi Froskebekken og videre til dagens sjekkpunkt nummer 3. Det finnes rikelig med hvilebenker langs løypa, så det er mange steder man kan legge inn en rast om ønskelig. Felles for de fleste er fin utsikt. Selve rundturen er 2,2 km, en ypperlig distanse for en liten søndagstur.

Hvilebenk langs turløypa rundt Bongsatjørna.

BERGSODDEN

På returen svingte jeg av veien like etter Toskatjørn tilbake i Haugesund kommune. Her går en tunnel under innfartsveien med påfølgende tursti opp til dagens siste innsjekking. Det går forholdsvis bratt oppover til Bergsodden på 153 moh, men dette er ingen lang tur. Om lag 300 meter hver vei fra tunnelen. Utsiktspunktet kalles gjerne “Dobbel-toppen” da her finnes to, omtrent jevnhøye kuler med kort avstand mellom. Også her blåste det heftig, så jeg returnerte til stistart og sykla hjem igjen. Alt i alt brukte jeg litt over tre timer og var godt fornøyd med å ha fått brukt kroppen på en variert og god måte. TellTur må sies å være et godt alternativ for å finne turmål.

0 kommentarer