Nok en gang kryssa jeg Karmsund bru, svingte av mot Torvastad og fulgte Gunnarshaugvegen til vestsida av Karmøy.
RØYSKATT PÅ STANGANESET
Litt sør for krysset i Torvastadvegen dreide jeg vestover på den smale Stangevegen. Denne gikk gjennom gårdstun, et par grinder og videre på traktorvei mellom sauegjerder. Det bar inn i skogen og ut på Stanganeset. Her fant jeg ei yndig, lita strand med små båthus og flytebrygge i ei lun vik, skjerma bak ei skogkledd halvøy.
En røyskatt spratt langs fjæra. Den passerte like forbi meg uten så mye som å ense mitt nærvær. Så pilte den fram og tilbake i steinene ved nærmeste brygge, øyensynlig på jakt etter egna sted å stupe fra. Det lød et lite “plopp” idet den hoppa i vågen og dukka etter et eller annet bytte. Sekunder senere brøt den overflaten på ny og smatt i land uten fangst. Den rista saltvannet av seg, oppdaga meg og fikk det brått travelt med å løpe i skjul. Det var ikke fritt for at jeg dro litt på smilebåndet.
VIKSHÅLAND
En distinkt følelse av å oppholde meg på privat grunn fikk meg til å snu. Det bræka fra alle retninger, lufta var fylt av den umiskjennelige duften av “sommer på landet” og svalene fløy som prosjektil over engene. Det vekka en fredfull, behagelig følelse.
Ferden gikk sørover mot Bø før jeg tok av mot Vikshåland og parkerte sykkelen i første sving. Ei grønn, bua grind var inngangsportalen til beiteområdet hvor en utydelig sti førte ned til Haugavågen. Tipset hadde jeg funnet i Tur- og fiskekart for Karmøy kommune.
Erling Vikshåland har publisert en fin artikkel på internett der han forteller levende om området før og nå. Han skriver blant annet at det kan være vanskelig å finne veien inn om man kommer vestfra med båt. Videre forteller han at selve bassenget ikke måler mer enn 10 – 15 meter på det dypeste og at man fram til 1960-tallet kunne vade over den smaleste passasjen i Straumen ved strømstille vann. Engasjerte båtfolk endra både bredde og dybde for å gi plass for større fartøy. Interesserte kan lese mer her: https://www.vikshaaland.no/haugavagen/
Haugavågen var også et populært oppankringssted for romanifolket i tidligere tider. Vika er stor og lun og må ha føltes som ei trygg havn. I nyere tid har man funnet store forekomster av stillehavsøsters nettopp her. Arten later til å stortrives og formerer seg i hopetall.
ØVRABØ
Etter å ha prøvd fiskelykken på diverse lokasjoner og flere bytter av sluk støtte jeg på en lokal nausteier. Hun lurte på hvorfor i all verden jeg fiska her og ikke i havet utenfor. Hennes erfaring var svært liten fangst inne i selve Haugavågen, noe jeg måtte si meg enig i. Faktisk hadde jeg ikke opplevd så mye som et napp. Til gjengjeld var stedene rundt vågen fortryllende fine. Jeg takka for praten, pakka sammen og dro hjemover igjen via Øvrabø. Veien var smal, men lite trafikkert. I tillegg fikk jeg en svært så landlig følelse der ruta snirkla seg mellom gårdstun og bugnende marker.
Sykkelrute: 14,6 km
Tid: ca. 1 t
Det var nok en mink du så 🙂