Camp Tronfjell

Categories Camp

En lun palett i alle høstens nyanser omkransa meg under en lettskya oktoberhimmel. Skyene var en pen blanding av skifergrå og ferskenfarga og det var stilt. Fortryllende fredelig.

Blåtimen fra leir på Tronefjellet.
ALTFOR LENGE SIDEN SIST 
Månedene har rast avsted, hverdagen har krevd sitt, tida har hatt vanskelig for å strekke til og overskuddet har uteblitt. Samtidig vokste savnet etter ei rolig natt i pakt med naturen seg stadig større. Det var på høy tid å fylle sekken, loffe avsted og søke ut ei egna leir.
Før sola bikker horisonten helt.
Jeg var fast bestemt på nærtur. Byheiene er et fint område for nettopp dette, men jeg har liksom campa de fleste steder der fra før. “Been there, done that,” som ordtaket sier. Norheim-, Spanne- og Vormedalsmarka derimot; dette var velkjent terreng, men et areal jeg sjelden hadde telta i. Turstiene her er stort sett lettgåtte, men ikke akkurat overfylte av folk. Spesielt ikke på kveld eller nattestid. Spesielt ikke i østliggende kvadrant, som over Spannavarden og Tronefjell.
Utbedring av sti pågår fortsatt.
HØSTFERIE 
Med femte ferieuka til gode og greie værutsikter var det i grunnen bare å hoppe i det, først som sist. Jeg venta til utpå ettermiddagen, før jeg spente sekken på ryggen, trava opp Spannabrekka til Spannakalven (like innenfor kraftstasjonen) og tok fatt på blåmerka løype. Det var langt flere klopper og planketrapper i terrenget enn jeg mintes fra tidligere besøk, derav også enklere å ta seg noenlunde tørrskodd fram enn jeg hadde belaga meg på. Langt inne i marka lå et lite plankedepot og vitna om at Norheim- og Spanne friluftslag stadig jobba med utbedring av rutenettet her.
En kopp solbærtoddy, mens jeg venter på middagen…
LEIR
En god time etter å ha dradd hjemmefra Sakkestad, sør i Haugesund, var jeg framme og kunne begynne å rigge telt. Flatest var det midt i stien, men jeg fant et brukende sted borte ved kanten av stupet med sørvestlig utsikt. Lysene fra Hydrofabrikken på Karmøy funkla allerede i det fjerne. Jeg varma nok vann på primusen til en liten porsjon tørrpakka bidos og en kopp solbærtoddy som kunne nytes mens jeg venta på at middagen skulle bløytes opp og godgjøre seg. Imens sank sola over horisonten i vest og en liten bris gjorde seg til kjenne.
Endelig middagstid.
Tronefjell ligger 151 moh og kan skilte med utsikt i alle himmelretninger. Innenfor strekker Førresfjorden seg som en lang, blå finger. Utenfor gjør Karmsundet det samme. På toppen finnes flere lune steder med godt skydd for vær og vind. Det lar seg altså gjøre å ta en rast her uten å bli altfor kald, når det skulle være på året.
NATT
Blåtimen lekte med himmellerretet og lagde magi utenfor teltåpningen. Så ble det mørkt. En nesten full måne var mitt eneste selskap, men i det fjerne kunne jeg høre dempa trafikk, samt et og annet fugleskrik fra skauen og myrene mellom meg og Midtleite.
Månen holder vakt.
Jeg brukte tida til lett lesing i lampelys inntil jeg sovna, omkring klokka elleve. Halv fire ble jeg vekka av vindkast som rufsa i teltveggen, men falt i søvn på ny og snorka videre til over klokka seks. Det var godt og varmt i soveposen og nattsvart ute, så jeg nøt en enkel nistepakke der jeg lå. Først rundt halv åtte meldte morgenrøden sin ankomst og da sola brøt over innlandsfjellene en god time senere sto jeg omsider opp og pakka sammen saker og ting.
Morgengry i øst.
Jeg vurderte å følge stien videre som beskrevet i min siste bok; Nye Turopplevelser (Vormedal forlag, 2022), men endte med å traske tilbake samme vei jeg kom. Sakte men sikkert begynte også morgensola å varme i ryggen.

Søre- og Nordre Sålefjell

Categories Blogg

Karmøymarka er et mylder av stier. God merking og velbrukte løyper gjør det likevel enkelt å finne fram, noe jeg fikk erfare på dagens runde.

Søre Sålefjell (132 moh.)
Først måtte jeg naturligvis tilbakelegge de 21 kilometerne sørover, fra Sakkestad i Haugesund til Stokkastranda/Sørstokke langs Austre Karmøyveg. Det tok om lag en time. Her fulgte jeg Gruvevegen oppover og til endes: Først smal, men asfaltert, så gruslagt og enda smalere. (Kommer man med bil må man parkere nede ved hovedveien.)
Rester etter gruvedrift.
Her var det gruvedrift fra 1890 til 1914. De henta ut både “koppar og svovelkis” som det står på infotavla. Noe gammelt maskineri står fortsatt igjen og vitner om fortidas slit.
OM FOTTUREN
Selve stien starta ved gamlebrakka i det nordvestre hjørne av det steinlagte gruveområdet. Vel, brakke og brakke… Nå var det bare pipa som lå igjen etter bygningen som en gang hadde stått her. Den fortsatte i relativt flatt terreng langs Liaretjødn før den begynte å klatre slakt oppover Lynghaugedalsbakkane. I skaret delte den seg. Jeg tok til venstre og kløv de siste par hundre meterne opp til Søre Sålefjell som er øyas høyeste punkt med sine 132 moh. Herfra ser en det meste av Karmøy, selv i gråvær.
Tydelig sti oppover skaret nedenfor Søre Sålefjell.
Jeg gikk ned igjen til stiskillet og fortsatte vestover gjennom Revadalen. Deler av stien gikk langs myr og var relativt bløt. Jeg tok første avstikker i nordlig retning og fulgte en gammel steinmur et godt stykke mot Ørnareirstjødn. Ikke en ørn i sikte, men så hadde jeg heller ikke sett noen rev i Revadalen.
Ørnareirstjødn.
Løypa tok meg forbi Ørnareirstjødn og videre nordover i flatt terreng til jeg støtte på nytt stiskille nedenfor fjellskrenten foran meg. Her vente jeg vestover, fulgte kanten av ei ny myr der paddene florerte og begynte på stigningen rundt Nordre Sålefjell. Ja, for man måtte rundt for å komme opp.
Nordre Sålefjell (119 moh.)
Nordre Sålefjell hadde både varde og norsk flagg. Med sine 119 moh er det noe lavere enn navnebroren, men byr fortsatt på fabelaktig utsikt. Jeg unna meg en liten pause på snaufjellet, kjente vinden i håret og lytta til naturens stillhet. Deretter gikk ferden nord og ned mot Oskreivatnet. Så østover, rundt fjellet, inn i furuskog og over myr, haug og hammar mot Melstokkevatnet. Her fulgte jeg sti sørover, så østover igjen til jeg kom til Bolleshaugane og kunne dreie sørvest i retning Søre Sålefjell på ny.
Stort sett godt preparerte stier.
Noen hundre meter fra dagens første delmål kom jeg inn på stien jeg hadde starta på og fulgte den tilbake til gruveområdet hvor sykkelen venta. Alt i alt ble det en 6 kilometers rundtur i Karmøymarka. 1 time og 25 minutter, pluss innlagte pauser. Da gjensto bare sykkelturen hjem igjen i barsk motvind.
Fottur. (Kart fra mobil-app.)

Fjerdingen, Porsgrunn

Categories Blogg

Fra Bjørkedalen, Porsgrunn, går ei fin turløype til et fremragende utsiktspunkt kaldt Fjerdingen. Med sine 361 moh er dette Porsgrunns høyeste topp.

Fantastisk utsikt fra Fjerdingen.

MAKELIG START
Det lå et yndig, tilrettelagt badested ved tjernet på motsatt side av veien fra parkeringsplassen. Flogstadtjenn. Her fantes strandvolleyball bane og en liten flåte et stykke fra land. Vi observerte bare, for planen var topptur, ikke badeopplevele. Stien fant vi 50 meter tilbake langs veien.
Motiverende skilt langs stien.
Gresshoppene spilte til dans og stegene gikk fjørlett oppetter bred, lettgått sti som en gang må ha vært kjerre- eller traktorvei. På høyre hånd hadde vi beitemarker hvor et ukjent antall hester tok grådig for seg av sommergrønt gress. Ellers var vi omgitt av skog på alle kanter.
På stokker over Myra.
Noen hundre meter inn smalna stien en del og mista preget den hadde hatt av gammel vei. Det var imidlertid åpenbart at ruta ble mye brukt. Avkledde røtter og slitte steiner titta opp over alt i det brune jordunderlaget. Min kone, datter og hunden hennes, Bruno, stansa og lytta da vi hørte et knepp inne i skogen. Like til venstre for oss smatt et rådyr mellom trestammene, fôr gjennom blåbærlyngen, jumpa over nærmeste haug og forsvant. Det er alltid like spennende å få et glimt av viltlivet.
“Snupp og Klumpen”.
STIGNINGER
Terrenget begynte å stige mer. Stadig vekk traff vi på små skilt langs stien med oppmuntringer: “Det er i motbakke det går oppover”. “Nå er du på Myra, men toppen er fjern. Bit tenne sammen og gi på fullt jern”, eller “Ikke gi deg nå, det blir bare verre”. Slikt får en til å trekke på smilebåndet, uansett hvor tungpusta man blir.
Fjerdingsporten.
Et stort, hvit skilt var spent tvers over stien. “Fjerdingsporten” sto det med blokkbokstaver. Det var først etter denne det virkelig begynte å gå oppover. De bratteste bakkene var utstyrt med taurekkverk for å gjøre ferden enklere, men det var likevel tungt i sommervarmen.
BRUN FLUESOPP
Etter en usedvanlig fuktig julimåned hadde det vokst fram hopetall av sopp i skogen. Det som slo meg mest var den rike forekomsten av brun fluesopp, en art jeg ikke kan huske å ha kommet over hjemme på Haugalandet. Den er giftig, ligner rød fluesopp, men har brun, eller gulbrun hatt. Arten er mest knytta til gran, noe det fantes flust av i området.
Brun fluesopp fantes det mye av langs stien.
UTSIKT
Da vi nærma oss toppunktet flata stien ut og gikk langs åskammen før skogen åpna seg og inviterte vandrere inn i et sjelsettende skue. Framme på pynten, som forøvrig var snaufjell, gikk stupet rett ned, men her kunne man hvile øynene på horisonten og se lenger enn langt. Man skua mot Jomfruland, hadde vakkert utsyn mot Mølen og Langesundsbukta og i det fjerne kunne vi skimte Oslofjorden. Mellom oss og sjøområdene bugna landskapet av skogkledde åser. En fremmed opplevelse for en vestlending som meg.
Utsikt mot Mølen og Langesundsbukta.
Vi tok en rast på toppen før returen og fulgte samme løype ned igjen. En fjerding betyr forøvrig fjerdedelen av ei mil, så dette er ingen lang tur. Utfordringen ligger i høydekurvene, noe som også resulterte i at det tok i underkant av en time å gå hver vei. Oppover fikk jeg kjenne på melkesyra. Nedover kom skjelvingene i knehasene, men utsikten alene gjør det uansett verdt å legge turen oppom Porsgrunns høyeste punkt.
Bratte bakker.

Fra vik til vik på Årabrot

Categories Blogg

Sommerferien nærma seg slutten. Finværet oppsto fra intet og turlysten meldte seg igjen. Jeg sykla nord, gjennom Haugesunds gater til Kvala og fulgte Årabrotsvegen til ende. Her fantes ei løype jeg hadde til gode å gå.

Over Årabrotsvågen.
ÅRABROTSVÅGEN OG ØREVIK
Stien delte seg flerfoldige ganger over de våte markene, men jeg holdt rakt fram mot venstre side av haugen sørvest. Da jeg kom over toppen fant jeg grunnmuren etter en gammel bygning på høyre hånd og Årabrotsvågen på motsatt side. Ordet årabrot betyr “stedet hvor elva går som en vei gjennom landet” og elva fra Tornesvatnet munner ut i denne vågen. Tornesvatnet er forøvrig et naturreservat og et viktig hekkeområde for både sivsanger, sothøne, krikkand og brunnakke, for å nevne noen. Dønningene fra Sletta og Røværsfjorden slo inn mot land, gjennom den smale tuten som var utløpet i bukta og fikk vannstanden der inne til å virke konstant skiftende.
Ørevik.
Et lite steinkast nordenfor lå Øvrevik. Denne var bredere, men etter de hvite bølgetoppene i innløpet å dømme måtte den være temmelig grunn lengst ute. Det asurblå vannet under brytningene sendte tankene til sydlandske laguner, ikke at temperaturen kunne sammenlignes. Jeg traska videre over nakent berg og la merke til hvor arrete fjellet virka. Her hadde hav og fjell sloss i uminnelige tider. Likevel fant jeg et rikt planteliv.
ROSENROT
Enkelte arter klorer seg fast, som for eksempel rosenrot. Denne fant jeg mye av langs løypa. Navnet har den visstnok fått fordi jordstengelen skal dufte kraftig av roser. I medisinen brukte man planten mot skjørbuk, som vern mot brannsår, som sårsalve og for å fremme hårvekst i gamle dager. I alternativ medisin har den dessuten blitt tilegna andre egenskaper og brukes blant annet mot depresjon og impotens.
Allsidig brukt plante.
SJÅVIK
Sjåvik var neste delmål, heller ikke denne langt unna forrige. Sjåvik var åpnere og mer nordvest-vendt enn de foregående, ergo slo bølgene helt inn mot bunnen av vika. Skummet lå hvitt ute i kavet. Det buldra og brusa der brenningene knuste mot land. Majestetisk og sjelsettende er ord som meldte seg. Jeg kryssa via noen steiner på et smalt parti innerst i vika idet dønningene rant ut og gjorde det mulig. Et halvt minutt senere slo neste bølge inn og gjorde passasjen uframkommelig. Halvminuttet etter seig sjøen ut på ny og slik fortsatte det; inn og ut som dype, jevne åndedrag.
Bratt ned i steinene på begge sider.
Mellom Sjåvik og Grønavik tusla jeg opp i lyngen og dreide innover land. Grunnen var et juv som strakte seg østover fra havgapet like innenfor Rauaskjer. På sett og vis minna det om avstøpningen etter en enorm pilespiss. Det var vel slike tanker som la grunnlaget for sagn og eventyr en gang i fortida.
GRØNAVIK OG JOÅ
Etter å ha runda juvet fant jeg sti igjen. En smal, men lettgått – om bløt – sti jeg kunne følge et stykke videre. Den leda meg mellom små kulper over en myrlendt flate før jeg kom ned til havet i sørenden av den mye bredere Grønavik. Navnet har den nok fått fordi området er prega av mye grønnskifer. Kulpene skal visstnok være habitat for salamander, men selv så jeg ingen.
Salamanderdam?
Jeg tok meg rundt et par vikarmer i motsatt ende. Innerst i den første tarmen hadde berget klumpa seg opp, omtrent som man ser i størknende lavastrømmer rundt aktive vulkaner. Det skal være usagt om dette har noe med realitetene å gjøre, (slikt vet jeg svært lite om), men dette var i hvert fall tanken som slo meg.
Annerledes bergformasjon.
Den andre armen var lang, smal og endte i en menneskeskapt steinmur. Oppå muren lå snuplassen i enden av grusveien jeg skulle følge tilbake, skjønt først ville jeg litt lenger nord.
Smal arm.
Her lå Joå mellom meg og Miljøparken på Årabrot. I havet utenfor holdt Årabrotholmane og Høgeholmen stand og skjerma for de verste dønningene. Likevel gikk havgangen langt oppover de buede svaberga for mine føtter. Lyden var imidlertid mindre faretruende pompøs enn for eksempel i Sjåvik.
Årabrotsholmane.
TILBAKE MOT UTGANGSPUNKTET 
Som allerede nevnt fulgte jeg deretter grusveien østover til gjenvinningsanlegget. Femti meter lenger oppe i Jovegen, like før parkeringsplass nummer to, fant jeg en bred og fin sti gjennom skogen tilbake til Årabrotsvegen. Kommer du hit med bil ville jeg parkert og starta turen fra gjenvinningsanlegget. Årabrotsvegen byr på fint lite naturlige parkeringsmuligheter.
Sti mellom gjenvinningsanlegget og Årabrotsvegen.
Hele runden tok omtrent 1 time og 20 minutt og målte ca. 3 kilometer. Spesielt i sørenden skal man være oppmerksom på glatte partier, kløfter og hull. Som en tur langs kysten må dette regnes for å være vakkert landskap, men det finnes ingen stimerking og heller ingen utvetydig sti. Her må man bruke sunn fornuft, ta tida til hjelp og ellers bare nyte nærheten til havet.
Oversiktsbilde, henta fra mobil-app.

Vårnuten en sommermorgen

Categories Blogg

Jeg hadde en deilig sykkeltur inn til Førland og videre opp gjennom Hadlaland til gården på Sørbø. Tanken var å besøke Vårnuten (172 moh) i morgentimene, forhåpentligvis uten å bli fanga i sommerregn. Da gjaldt det å starte tidlig, for værvarselet var ikke lovende utover dagen.

Her sitter jeg på toppen og skuer utover.

 

FRA STARTEN
Jeg parkerte sykkelen ved et tre på motsatt side av undergangen under E39. I starten fulgte jeg traktorvei, passerte ei fe-rist og svingete oppover mellom beitende sauer. Da jeg kom til skiltet som pekte mot toppen var det bare å strene rakt ut i beitelandskapet. Straks etter fant jeg en gjerdeklyver, forserte den og tok fatt på stien. Den virka i det hele tatt lite brukt og turistforeningens røde merker var falma og tidvis nesten borte. Etter som jeg kom høyere ble derimot løypa tydeligere. Fuktig var det også, men turskoene mine holdt væta ute.
Av traktorveien og ut i beitemarka.
RAVN
Jeg passerte over Kråkefjellet, så ingen kråker, men en flokk ravner fløy lavt over meg og ga klar beskjed om at de var til stede. I mine øyne er ravnene flotte fugler. Dette er den største fuglen innen kråkefamilien, men også den største spurvefuglen i verden. De er monogame og intelligente. Til eksempel kan de tilvirke ei fjør for å bruke den som redskap til å skaffe mat. De lærer fort og husker lenge. Kanskje ikke så rart at dette var Odins hellige fugl. Vikingene brakte dem også med seg på tokt. Når de slapp en ravn fri søkte den alltid mot nærmeste land og var derfor en god veiviser.
Et av de tydligere stimerkene.
SUPERT UTSIKTSPUNKT
Da jeg nærma meg toppen sperra en liten ansamling sauer stien. Jeg stoler ikke spesielt på disse skapningene etter å ha blitt stanga både gul og blå i ungdommen, men drista meg likevel til å passere. Kort etter kom jeg til gjerdeklyver nummer to, kløy over og tok fatt på sjarmøretappen. Man går halvveis rundt knausen og bestiger den ved hjelp av en snirklende sti som går i sikksakk det siste stykket.
Gjerdeklyver like under toppunktet på 172 moh.
Det fine med besøk på slike frittstående topper er jo ofte utsikten. Så også på Vårnuten. 360° vestlandsnatur. Herfra kunne jeg peke ut et helt arsenal av turmål jeg hadde besøkt tidligere, uansett retning. Slik satt jeg lenge og mimra før jeg traska samme vei tilbake.
Utsikt mot Aksdal og Alvanuten.
RÅD
Det var kun 1,7 km tur/retur til starten av traktorveien, noe som tok cirka 1/2 timen å gå. Det må nevnes at de som kommer med bil anbefales å parkere nede ved Førland skole, noe som gjør turen betraktelig lengre. 1 – 1,5 timer, sies det.
Liten rast ved Fuglavatnet på tilbaketuren.
Jeg sykla gamleveien tilbake mot Aksdal og unna meg dagens andre rast i badevika ved Fuglavatnet. Her er det laget istand ei lita brygge med bord og benker og om du verken er badelysten eller har med ferskvannsstang, kan du jo sette deg ned å se på auren som spretter… Ja, og regnet jeg hadde forventa kom aldri.
Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Flogjet og Stora Trongjo

Categories Blogg

Stien fra Toskatjørn, oppover langs Trongabekken bar preg av de siste ukers uavlatelige regn. Den var bløt og utgravd. Her og der lå ansamlinger av blåbær og blader som hadde måttet slippe taket i lyngen under konstant trykk fra bekken. Til tider hadde den åpenbart vokst seg stor og ilter.

Toskatjørn sett fra Flogjet.
OPPTUR
Da det flata ut kom jeg til stiskillet. Fortsatte man framover kunne man følge løypa til Såt. Kryssa man bekken var man på riktig vei om Flogjet var målet. Det var det da også i dag.
Over bekken og inn i villnisset.
Jeg hadde ikke kommet langt før stien virka gjengrodd. Her måtte jeg presse meg mellom busker og trær. Tidvis var det nesten umulig å skimte noen sti i det hele tatt, men så dukka den opp igjen. Slik gjentok det seg til jeg nådde den første høyden på 190 moh. Flott utsikt i alle retninger, til tross for tunge skyer over meg, men det var høyden lenger framme jeg ville til. Det var ingen problem å se løypa som klatra opp bakken der borte. Verre var det å følge den over flaten og bort. Her behøvde man gode sko, eller kanskje til og med støvler.
Steinen som markerer toppunktet på Flogjet.
Å titte ned på innfartsveien fra Flogjet var interessant i seg selv. Små miniatyrer av noen biler raste fram og tilbake, uvisst i hvilke ærend. Lyden bar opp til meg, men dempa og ikke til særlig sjenanse. Jeg tok en 10 minutters pause. Imens passerte ei forsiktig sommerbyge. Dernest fulgte jeg samme rute ned til stikrysset igjen. Den var enklere å finne nå som jeg kunne gå i eget tråkk.
Utsikten innover i byheiene. Her mot Buafjell og Såt.
VEIEN VIDERE
Ved stiskillet svingte jeg innover mot Såt. Om terrenget jeg kom fra hadde vært bløtt, så var dette området bløtere. Heldigvis skulle jeg ikke følge Søre Buafjellsmyr særlig langt. Et hvit skilt pekte ut retningen mot Kringsjå, som vel kan sies å være et slags knutepunkt for mange av rutene i denne delen av byheiene. Jeg passerte skiltet med om lag 20 meter før jeg skrådde oppover bakkene på venstre hånd. Her gikk en svak antydning av ei lite brukt løype gjennom sommergrønt, høyt gress. Noen måtte ha benytta den før meg, men all sannsynlighet talte for at det var av det sjeldne.
Gjerdeklyver.
Jeg bana meg gjennom en liten ansamling løvtrær. Da jeg kom ut i lyngen på motsatt side ble stien tydeligere og det var bare å følge den opp til og langs et sauegjerde. Et stykke lenger fremme støtte jeg på stien til Stora Trongjo, skritta over en gjerdeklyver og traska langs lettgått tråkk i sørlig retning.
Fugleskremselet på Stora Trongjo.
NYE STIER
Stora Trongjo (219 moh), har fremragende utsyn over Skåredalen og Ørpetveit. Her sto et fugleskremsel, kledd i HMV-jakke og regnbukse. Fremtoningen var spinkel og vindskeiv, men tjente nok et formål. Bak meg kunne jeg se Kringsjå Seter i det fjerne. Jeg hadde regna med å måtte legge turen innom dit, men da jeg oppdaga en sti på venstre hånd som førte nedover mot Toskatjørn igjen, valgte jeg heller å prøve denne. Ganske snart ble det klart at stien var blåmerka og sikkert jevnlig brukt, både av sauer og lokalkjente.
Blå løype.
Det gikk bratt nedover, gjennom avsvidd terreng. Kan hende hadde de brent bråte her tidligere på våren. Stien endte opp nede ved Sveiven. Her støtte jeg på rød løype og fulgte den østover, langs ytterkanten av hogstfeltet i Tungabrekka, tilbake til Toskatjørn. Der sto tross alt sykkelen min å venta.
Kartutsnitt fra mobil-app.
Alt i alt målte runden 3,4 km. Jeg brukte 1 time, pluss innlagte pauser. Vil så absolutt anbefale turen for folk som vil prøve seg på ei løype, i store trekk (ennå) ikke å finne på noe kart.

Rundtur i søre del av Haugesund

Categories Blogg

Å gå i regnvær har sine fordeler. For det første kan man gjøre regning med å ha løypene for seg selv i mye større grad enn ellers. For det andre dufter naturen annerledes og rikere. Denne gang vil jeg ta deg med både gatelangs og på god gammeldags skogssti. Ei rundløype sør i Haugesund.

Tydelig og fin sti.
GATE OPP OG GATE NED
Jeg starta omtrent ved Haugarhallen på Sakkestad, gikk østover i Olaf Bulls gate, kryssa Spannavegen og fortsatte oppover Ulvøygata på motsatt side. Nedenfor Niphaug dreide jeg nordover på et kort strekk med sykkel- og gangsti, for så å svinge over lekeplassen til Iglamyr og like opp i Floravegen. Denne fulgte jeg over innfartsveien, før jeg tok turen oppover Svehaug. Nær toppen går en snarvei ned til Villduen og Brakahaug skole, hvor ny gangsti førte meg til Matrosvegen. Mange stedsnavn å holde rede på her, men det føles naturlig når man er i gang.
Snarvei fra Svehaug til Villduen og Brakahaug skole.
INN PÅ STIEN
Der Matrosvegen deler seg holdt jeg til venstre og kom inn på sykkel- og gangstien mellom Brakahaug og Skåredalen. I tredje sving sto et rastebord og her starta stien jeg ville inn på. Det gikk bratt oppover og inn i skogen. I starten var løypa ikke merka, men holder man til høyre de gangene stien deler seg, er man på riktig vei. Om den ikke er merka, er den allikevel tydelig og stort sett lettgått. Hist og her finnes hjemmelagde ramper og lignende, jeg antar for terrengsykkel, men i regnet møtte jeg ingen.
Rastebord ved stistart.
Løypa bukta og snodde seg mellom blåbærlyng og bartrær til jeg nådde et mye tydeligere stiskille. Her fantes mosegrønne malingsmerker på trestammene og jeg fulgte dem nordvestover.
Over på grønn løype.

Denne delen av stien er også et parti av den viden kjente “Haugesund på langs” løypa, med andre ord mer brukt og derav også mer gjørmete. Til gjengjeld er den bedre preparert. Man finner stadig klopper og stokker lagt ut for å hjelpe turgåere over de bløteste partiene. Ha likevel i minnet at skosåleslitte og regnvåte tømmerstokker kan være både sleipe og glatte.

Glatt og sleipt på regnværsdager.
OVER LITLASKAR
I skaret nedenfor Storasundsfjellet kan man velge å gå sørover igjen og tilbake mot Villduen, men har man øynene med seg og viljen til å gå lenger, kan man følge en nordvendt sti her. Den skrår nedover og krysser bekken flere ganger før man brått kommer ut av tykningen i nordenden av Gåsavatnet. Det var nettopp det jeg gjorde og et lite stykke lenger fremme førte et par stier oppover de irrgrønne gressbakkene mot Litlaskar.
Gåsavatnet.

Jeg fulgte den nordligste av disse. Vel var det bratt, men vakkert, og etter å ha kløvet om lag 40 høydemeter, inn i ny skog nådde jeg skarets høyeste punkt på rundt 98 moh. Her finnes stiskille, både mot toppen av Storasundsfjellet i sør og Vardafjellet i nord, men jeg fortsatte rakt vestover og kom ut ved øverste terrasseblokk i det som kalles Beverskaret. Nå ligger egentlig det som faktisk heter Beverskaret et par hundre meter lenger nord, men hvem bryr seg vel om detaljer?

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Midt i Litlaskar.
ASFALTEN TILBAKE TIL START
Jeg fulgte grusa turløype ned til Fjellvegen og fortsatte sørover, så vestover til Storasundsgata som tok meg lenger sør, forbi Fjellmyr til Lysskar. Følger man Floravegen forbi Haugaland DPS, kommer snart en asfaltert gangvei til syne på venstre hånd. Denne leder opp til Brakahaug skole igjen, dersom man skulle ønske å korte ned ruta og starte og avslutte turen der. Jeg ville derimot tilbake til Haugarhallen, fortsatte rakt fram til jeg fant vestadgående vei ved navn Varden, gikk gjennom to underganger og kryssa like gjennom den såkalte “Texasbyen”. Herfra kunne jeg se hallen igjen.
Alt i alt er dette en 8 km lang tur som tar om lag halvannen time. Velger man derimot å starte og avslutte ved Brakahaug skole, blir løypa rett rundt 5 km. God trim i fine omgivelser er det uansett.
Kartutsnitt fra mobil-app.

Lindøytånå

Categories Blogg

Ytterst på Lindøytånå biter fisken så og si alltid. Her er fin gjennomstrømning mellom Førresfjorden og Karmsundet. Lindøy ligger nord på Fosenøya, like over brua fra Røyksund i Karmøy kommune.

Sørvendt utsikt mot Boknafjellet fra Lindøytånå.
Jeg sykla Snikvegen helt sør og fulgte turstien inn til Tuabua. Herfra går en nyere grusløype til Ytre Røyksund hvor jeg benytta meg av asfaltvegen forbi båthavna og opp til brua. Etter å ha kryssa denne var det bare en kort distanse igjen til øverste parkeringsplass på Lindøy.
Gapahuken.
MOT LINDØYTÅNÅ 
Det er preparert nydelige turløyper i så og si hele området. Fra parkeringa er det et par hundre meter ned til en stor og fin gapahuk med ypperlige grillmuligheter. Rett fram fra inngangen i gapahuken går en smal, grusa sti nedover til et dalsøkk. Ei steinbru krysser bekkefaret og en gjerdeklyver tok meg til andre sida av et enkelt nettinggjerde. Her støtte jeg atter på bred grussti. Dette var en del av rundløypa på Lindøy. Jeg tok til venstre, så til høyre igjen da stien delte seg på ny. Det bar slakt oppover til veien førte ut mot ei skjult badevik.
Her går man tørrskodd.
På motsatt side av vika gikk jeg gjennom en steinmur og fulgte ei forseggjort plankegate sørover. Der denne delte seg holdt jeg venstre mot Storaneset, men oppe i skråninga sto et skilt og pekte ut retninga mot Lindøytånå. 200 meter, sto det og det betød slett ingenting at stien ble stadig mindre tydelig. Det var liksom ingen tvil om hvor man måtte gå om skulle til fyrlykta ytterst på neset.
Ingen tvil.
FISKELYKKE
Lett bølgeskvulp og skiftende skydekke, terneskrik og sporadiske fritidsbåter som durte forbi. Jeg ble stående og kaste fra land i nærmere halvannen time. Fisken beit rett som det var. Flere glapp av kroken før jeg fikk dem på land. Et par makrell fikk jeg likevel, men de var på under halvkiloen og slapp å bøte med livet. Skal si de skjøt fart mellom tang og tare da jeg kasta dem tilbake i sjøen.
Makell nummer to.
MANGT Å SE OG OPPLEVE
På returen følte jeg for å se mer av rundløypa og vendte nesa sørover der plankegata delte seg. Over påfølgende kolle var stien mer tradisjonell, før jeg kom til ei glenne som brukes som leirplass fra tid til annen. Her dukka også grusløypa opp igjen. Sørover førte den ned til Storevik, nok en pent tilrettelagt badevik med sørvendt utsikt mot seilforeningens båthavn. Det må dessuten nevnes at rutenettet er rikelig utsmykka med hundretalls små kunstverk. Et sted fant jeg “superhelttreet”, en annen plass fareskilt med advarsel om ikke å mate troll. Ta med barn eller barnebarn og gå på oppdagelsesferd! Det kan være spennende bare å se hvor mange forskjellige installasjoner man kan finne.
“Superhelt treet”.
“Don’t feed the troll”.
Storevik.
Rundløypa tok meg tilbake til gjerdeklyveren og steinbrua like nedenfor gapahuken hvor jeg hadde plassert sykkelen. For ordens skyld svingte jeg nedom Makkavika så jeg kunne ta Lindøys største badestrand i nærmere øyesyn. Her var god plass, strandvolleyball bane og noen få badegjester. Hadde sommerdagen bydd på flere varmegrader ser jeg for meg at det ville vært et yrende liv.
Makkavik

Tur til Nuten (153 moh)

Categories Blogg

Tar man turen til Ridesenteret, nord på Bleikmyr i Haugesund, er det bare en kort etappe til stistart i enden av Hovslagervegen. Det finnes godt med parkeringsmuligheter ved senteret, men om du ferdes grønt som meg, kan du også tjore sykkelen til et av mange trær 200 meter lenger oppe.

Langs stien, her fra utsiktspunktet sørøst for Nuten.

PÅ HISTORISKE STIER
Man går rett inn mellom trærne på bred og fin, om steinete sti. Den følger en brusende bekk det første stykket. En gang i tida var dette del av kirkevegen mellom Skåre og Skokland, Kalland, Skastad og Halseid. I førstninga bærer den da også preg av å ha vært opparbeida for lenge, lenge siden. Man passerer en stor, flat stein som kalles Liksteinen. På slike steinblokker plasserte man gjerne kista når det var tid for en pause blant gravfølgets bårebærere.
Tydelig, steinlagt sti oppover Kleivane.
Et par hundre meter oppi Kleivane deler stien seg. Dersom man går rett fram over bekken kommer man først til Ølkånå og kan fortsette opp til Tjelltjørn. Dette er også ruta man må ta om planen er å følge den gamle kirkeruta. Ølkånå er et naturlig oppkomme hvor kirkegjengere og andre stansa for å fukte strupen. I dag er den grumsete og temmelig tilgrodd.
Bekken hadde god vannføring…
LANGS KANTEN
Turen til Nuten går videre på stien mot venstre. Etter som man kommer stadig lenger opp i terrenget byttes steinete underlag med eksponerte røtter og mykt bardekke like før Karikovane. Stedsnavnet er en fellesbetegnelse på smådaler i området. Følg sørsida av myra og kryss en knekt klopp før du karrer deg videre opp gjennom barskogen og fram til stupkanten hvor det er god utsikt over nordre bydel.
Nuten (153 moh). Man ser langt, også innover i marka.
Det føles luftig, oversiktlig og vidsynt. Kanten er aldri faretruende nær, så ta det rolig og nyt utsikten. Et stykke fram kommer man til to graner som skygger for utsikten. Dette kan føles som endemålet, men er det ikke. Stien leder videre, forbi Ulvaskar, hvor det går en utydelig og mye mindre benytta sti ned mot Ridesenteret. Dette er ei kortere, men mer utfordrende løype. Man passerer en sildrebekk som tusler avsted under steiner og tilvekst, går over barberg og klyver opp en siste høyde, dekka av lavere skog. Så er man på Nuten, 153 moh. Herfra skues det meste av Haugesund og nordliggende områder. Jeg nådde toppen mellom regnskyll og fikk gleden av å se lokale byger tilsløre enkeltområder i hjembyen. Et nydelig skue når man ikke står midt inne i det.
Lokale regnbyger farer over Haugesund.
Fra Nuten går stien videre mot Skokland, men jeg fulgte istedet samme rute tilbake. Sykkelen sto å venta og jeg hadde middagsplaner.
Oppslag ved Ridesenteret.

Packraft på Gåsavatnet

Categories Packraft turer

Gåsavatnet ligger mellom Ytraland og Kvalavåg langs Sundsvegen på Karmøy. Flere holmer og skjulte viker gjør dette til et spennende vann å padle packraft på. Da gjør det liksom ingenting at det ikke er blant de største og mest langstrakte.

Klar til å sparke fra…

TUREN DIT
En lørdag, tidlig i juli, våkna jeg til fuglekvitter og et aldeles fortryllende sommervær. Det var i det hele tatt alt for fint til å bli sittende hjemme. Den oppblåsbare farkosten min hadde fått ligge ubrukt i lengste laget. Det var på høy tid å sjøsette den for sesongen, så etter en spartansk frokost pakka jeg på sykkelen og dro avsted.
Det er om lag 11 kilometer ut fra kommunegrensa på fastlandet. En tur jeg brukte en liten halvtime på. For å slippe trafikken langs E134 fulgte jeg Kvalavågsvegen fra Avaldsnes og nøt de landlige omgivelsene. Her sto traktorene parkert langs grøftekanten og kyrne titta dovent på meg fra sommerbeitet. Etter å ha kryssa Helganesvegen fulgte et lengre strekk gjennom skog. Her var fuglelivet yrende og sangen overveldende. Det vesle som var av vind stemte i og spilte panfløyte på årene mine som stakk opp fra sideveska.
Hytte ved Gåsavatnet.
Nesten framme i Kvalavåg dreide jeg over på Sundsvegen og fulgte denne omtrent en kilometer. Her svingte jeg inn på en smal grusvei som førte inn til ei enslig hytte. Hyttetomta var sperra av med ei grind, men parkeringa utenfor lå helt inntil vannet og var et godt utgangspunkt for dagens padletur.
ÅRETAK
Som allerede nevnt var ikke Gåsavatnet spesielt stort. Bare 1,7 kilometer rundt, slik jeg padla vannet. Med innlagt matpause tok det cirka en time fra begynnelse til slutt. Til gjengjeld var det mye å feste blikket på underveis. Gåsavatnet strakte seg fra vest mot øst og formiddagssola glitra i de små krusningene på overflaten. Sivstrå stakk opp fra den forholdsvis grunne vestenden og kilte undersida av raften.
Mellom holmer og skjær.
Et stykke ut i vika lå et knippe småholmer. Jeg sikta mellom dem og fulgte nøye med for å unngå eventuelle skjær, eller høytstikkende steiner. Det hadde jeg ikke behøvd. Det som fantes av skjær lå på innsida av den nordligste holmen og var synlig på lang avstand.
Med holmene bak meg fikk jeg ei idyllisk vik på venstre hånd. Innerst lå vannliljene tett i tett og en fortøyd pram duppa i strandlinja på den ene sida. Sansynligvis hørte den til gården jeg kunne skimte bakenfor skogen i enden av bukta. Jeg kryssa tvers over og var allerede kommet helt øst i vannet. Her passa det fint å legge seg helt inntil berget og ta en liten rastepause. For anledningen ble det en Club sandwich og ei brus, handla på Avaldsnes en time tidligere.
Matpause.
Med jevne mellomrom hørte jeg biltrafikk fra Sundsvegen, men det var aldri til sjenanse. Da var den alltid tilstedeværende, innpåslitne og plagsomme kleggen en annen historie. Bite gjorde den ikke, men svirra rundt meg mer eller mindre konstant. Kan hende var det kleggen auren hoppa etter, da det rett som det var brøt vannskorpa.
Badeplass.
Jeg kryssa vannet igjen, kom til sørøst sida og fulgte bredden vestover. I den sørligste armen av Gåsvatnet lå ei lita brygge med en flåte utenfor. Sikkert et ynda badested for mange. Herfra padla jeg rundt neset og tilbake til start. For en enklere ilandstigning benytta jeg meg av brygga nedenfor hytta, hvor jeg også tømte packraften for luft og pakka den ned igjen.
Kartutsnitt.