Lørdag skulle bli min siste dag på Hardangervidda i denne omgang. Jeg visste det ikke da jeg sto opp. Avgjørelsen ble tatt mens jeg traska nedover Vivassdalen. Da jeg brått fikk internettforbindelse og kunne sjekke værvarselet visste jeg med meg selv hva som måtte skje. Det var meldt mer regn og tanken på å gå våt enda et døgn frista definitivt ikke. Haukeliekspressen skulle gå fra Røldal 15:45, så jeg øyna en mulighet for hjemreise allerede samme dag. Det forutsatte imidlertid at jeg klarte å rekke den. Hvis ikke fikk det bli telting på Røldal camping.
Det var en bekvem ro ved Holmavatnet da jeg gløtta på øynene lørdag morgen. Knapt et vindpust. Snaut ei sauebjelle å høre. Småfluer og mygg var det derimot flust av. Dette var ikke noe blivende sted. Jeg veiva bort fluer og pakka ned utstyr om en annen. Så la jeg i vei langsetter Holmavatnet så raskt beina kunne å bære meg med 18 kg på ryggen, ulendt underlag og muskulær stivhet som følge av den lange etappen dagen i forveien.
Rundt halvannen time var tida det tok å legge vannet bak seg. Plutselig lå Vivassdalen åpen for mine føtter og langt der nede, mellom lave skyer, kunne jeg skimte Valldalsvatnet. Langt igjen, med andre ord, men var det en ting den siste uka hadde lært meg, så var det at distanser var til for å lukkes.
Høydemeterne minka og minka på stort sett tørr sti. Her og der støtte jeg på gjørmehull, men de var enkle å forsere. Jeg fulgte elva nedover. Den vokste seg stadig større etter hvert som flere bekker og tilsig slutta seg til hovedåra gjennom dalen. Stedvis rant den gjennom frodige, irrgrønne slettelandskap. Andre steder fråda den utfor skrenter, eller gjennom steinur.
På vei nedover møtte jeg et eldre ektepar. Han bar en sammenpakka Steady kano på ryggen. Det viste seg at de var på vei til Litlos og hadde planer om å padle Kvennsjøen og tilstøtende vann i løpet av sommeren. Selvsagt lot jeg meg imponere. Drømmen om å anskaffe egen packraft og gjøre noe lignende (ved en senere anledning) gjenoppsto.
Ved Vivassdalsvatnet kom jeg over noen vakre, restaurerte steinhytter som lå på rekke og rad langs stien. Rabbe Fjellgard var opprinnelig stølsbuer, men leies nå ut til sportsfiskere, jaktlag og folk flest.
Ved enden av vannet svingte jeg av mot Middalsbu; ei lita DNT hytte som ligger lengst nede i Middalen, et par kilometer ovenfor Valldalsvatnet. Siste skråning ned mot hytta var bratt med mye løs grus. Selvsagt mista jeg fotfestet og tumla nedover bakken. Jeg slo kneet mot en stein og frykta det verste, men karra meg opp igjen og fortsatte på trass.
Jeg ankom hytta uten flere episoder og stansa for å finne meg noe å spise. Polarbrødene holdt stadig mål, selv om det gikk på femte dagen. Akkurat da brast himmelen og regnet flomma ned i strie strømmer. Dermed ble det sekken på ryggen igjen og landeveien for meg. Fra Middalsbu og ut til demningen i Valldalen gikk det en hardpakka grusvei. “Heldigvis,” tenkte jeg. Det var tross alt lettere å holde høyt tempo på preparerte veier enn ute i terrenget.
Den tanken angret jeg raskt på. Joda, det gikk fortere, men ulempen var effekten det hadde på skjelett og muskulatur. Kroppen begynte å føle påkjenningen av de lange dagsettapene, den forholdsvis tunge børa og det harde underlaget. Før jeg hadde gått ei halv mil brant fotsålene og ryggen følte trykket. Vel, vel. Halvannen mil igjen…
Ved Grytingstøl gikk det en sti over fjellet til Røldal. Opprinnelig var planen å følge denne, men jeg så at tiden ikke ville strekke til om jeg skulle ha noe håp om å nå bussen. Dessuten var kroppen trett og verka fra topp til tå. Det føltes nødvendig å ta hyppige, foroverlente småpauser med henda på kne og brillene hadde for lengst funnet veien ned i ei lomme. De dugga så intenst at jeg knapt kunne se med dem på nesen. Regnet gjorde kledningen tung, kald, klebelig og uhamslig, ergo fortsatte jeg på grusveien.
Selv om jeg var trett observerte jeg den lave vannstanden i Valldalsvatnet, (minst 20 meter under normalen,) og undret på om dette skyldes lite nedbør, eller regelrett overforbruk. Akkurat der og da helte jeg mot det siste.
Fra demningen, ned til Bråstøl og langs hovedveien til Røldal gikk jeg som i transe. Det fantes ikke fart i beina lenger, men de flytta meg fortsatt i riktig retning. Etter 12 timer på farten var jeg framme, 20 minutter før bussen blinka inn på holdeplassen. Det rare var at mens jeg humpa avsted mot Haugesund fløy tankene til vidda. Friheten, ensomheten og det varierte, inspirerende landskapet. En del av meg lengta allerede tilbake.
