Selv om jeg hadde fått meg seng på Krækkja, sov jeg dårlig. Vinden ulte uavlatelige utenfor vinduet og snøen piska mot ruta. Halv sju sto jeg like godt opp, pakka utstyret som var blitt bortimot tørt over natta og gjorde meg klar for dagens etappe.
Terrenget var så og si hvitt! Det hadde snødd uten stans siden kvelden i forveien og det snødde fortsatt. Trøsta var at så lenge minusgradene dominerte lufta, ble jeg i det minste ikke spesielt våt. 7:30 la jeg avsted. Første mål var Halne.
Stedvis var stien så godt som umulig å finne, men jeg satte min lit til kartet og speida konstant etter røde T-merker. Jeg så meg tilbake da jeg kom opp i høyden og fikk et glimt av Hallingskarvet i det fjerne før ei ny, intens byge bløra all sikt. Det var ikke stort annet å gjøre enn å karre seg videre. I steden for å bruke halvannen time på strekningen, som kartet antydet, tok meg i overkant av to.
Ved 10-tida kom mildværet, men til alt hell avtok snødrivet merkbart og det som hadde lagt seg tødde opp, litt etter litt. Vinden, derimot, syntes bare å tilta.
Midtveis mellom Halne og Stigstuv fant jeg spor i snøen som kunne tyde på at en elg, et reinsdyr, hjort, eller lignende hadde kryssa stien ikke så lenge før meg. Dette var imidlertid alt jeg så til det staselige, store dyret. Spor i snøen.
Etter hvert møtte jeg folk som kom i motsatt retning. De kunne berette om våte myrområder mellom meg og neste hytte. Ganske riktig. Etter hvert som snøen forsvant ble den bytta ut med våtmark. Plutselig surkla det i skoene på ny.
Jeg stakk innom Stigstuv i håp om å låne tørkerommet der et par timer. Problemet var at de ikke fyrte opp aggregatet før klokka fem, så då var det bare å tråkke i de gjennombløte skoene på ny og traske videre mot Trondsbu.
Nå hadde snøen helt og holdent fordufta. Landskapet jeg bevegde meg gjennom var gressdekka, goldt, vidt og vidstrakt. Tankene gikk til de mongolske steppene, eller den amerikanske prærien. Bare flatt land til langt uti horisonten. Flatt og lettgått. Selv våte sko kunne ikke legge noen demper på den fantastiske opplevelsen det var å gå i slikt lende etter formiddagens strabasiøse utfordring.
Etter å ha passert over helårsbrua ved Trondsbu minna landskapet mer om Hardangervidda igjen. Bakke opp, bakke ned, lyng, stein og myrhull. Jeg merka meg at venste støvel hadde fått hull på sida der vannet pipla inn og ut, men det verste var nok allikevel at fotsålen på høyre ben begynte å merke påkjenningen av en lang og fuktig dag. Skrukkete, fuktig hud var i ferd med å utvikle vannblemmer.
Halv åtte, etter 12 timers marsj, fant jeg et egna sted for teltet mitt, litt i ly for vær og vind, men stadig ikke helt ute av blæsten. Stede lå like sør for Langavatnet, cirka to og en halv times marsj fra Sandhaug, som skulle bli målet for neste dag. Jeg vurderte å lukke distansen, men vurderte det mest forsvarlig å la være. Kort etter krøp opp i posen, fikk varmen i kroppen og ga blaffen i om vinden rista i teltet, eller at regnet tromma fandenivoldsk mot duken.
