Camp Stokkadalsvatnet

I år gikk ferden til Vindafjord, Nedre Vats og Stokkadalsvatnet. Kanopadling mellom høye fjell, til en forandring. Jostein Marø hadde befart området ved en tidligere anledning og selv om vatnet ikke var av de største, mente han det lova bra.

Det var enkelt å finne fram, men parkeringa ved den vesle brygga i Stokkadalsvatnet var allerede full av folk. Nåvel, vi hadde med alt vi behøvde av utstyr og var overhode ikke engstelige for å bli frarøva noen god camp plass.

Vi kasta loss og starta med å krysse vatnet i søradgående retning for så å følge strandlinja østover. Der et sted førte ei lita elv til et tilstøtende vann og det var dette vi ville sjekke ut. Elva var grunnere enn antatt. Vi måtte stige i land og hale/dra farkostene langs bredden for å få dem med ned til Fisketjørna, som nabopytten het. Ja, for det var ikke rare størrelsen. Å krysse Fisketjørna tok bare et par minutter. I mudderet på bunnen lå vannliljeblader og blinka opp mot oss som blasse hodeskaller. Det skapte et vag påskekrim stemning. I tillegg ble det vanskeligere å finne et tørt og fint leirsted enn vi hadde håpa. Joda, vi slengte opp en lavvo og tok en liten pause, men etter hvert herska enighet om å dra tilbake opp elva og heller finne veien til trelavvoen innerst i vika ved Sørestølen i Stokkadalsvatnet. Det var tyngre å dra farkostene motstrøms, det skal sies. Både Bjørn Tore Sørbø og Jostein Marø ofra tørre sko og tråkka ut i den grunne, men iskalde elva for å få kanoene fremover.

Vi runda Tednholmen på motsatt side av Grønevik, padla rundt neset og kom inn i riktig bukt. Problemet her var at vika var islagt. Vi prøvde å pløye oss gjennom det centimetertykke islaget, men kom ikke mange meterne før forsøket måtte oppgis. Nærmere land var isen tynnere og stedvis fantes åpne råk, så vi bana oss vei og kom da fram til slutt.

Med kanoene på land etablerte vi leir. Bjørn Tore og jeg reiste lavvo på flaten mens de to andre fyrte i bålpanna inne i trelavvoen. Det var ei koselig hytte med benker langs vinduene og en liten sovealkove i nordenden. Vinduer i alle himmelretninger ga flott utsyn og isen i vika betød høyst sannsynlig at ingen andre ville våge seg inn hit, til tross for at det fantes traktorvei nesten helt inn rundt vestsida av vatnet.

Timene fikk bein å gå på, våte sko og strømper ble tørka og etter hvert ble det diska opp med det ene herremåltidet etter det andre. Her fantes biff, pannekaker, burgere, fløtegratinerte poteter, potetmos, potetsalat og deilige sauser. Overflod? Ja, kanskje det, men vi har for vane å ta med oss det vi selv spiser. Da mørket senka seg kom gitarleleen fram og årets musikkquiz var i gang. Hvem som til syvend og sist gikk av med seieren føles noe uklart, men mye kan tyde på at det var forsamlingens yngste medlem, Fredrik Karlsen. Naturligvis ikke uten enkelte protester fra oss andre.

Klokka gikk mot ett før jeg krøp ned i soveposen og sovna momentant. Neste morgen ble jeg vekka av hakkespetten som røyna seg ut på forskjellige stammer ikke så langt unna teltet. Da den ga opp og fløy sin vei kom en bokfink og satte seg like utenfor. Med sine tre tette kvink holdt den det gående i det uendelige før den strofene ble mer melodisk. Som om den bare måtte varme opp og renske halsen først. Nå var jeg uansett skikkelig våken og følte ingen behov for flere svippturer til drømmeland.

Folk våkner veldig forskjellig på slike turer. Alle har vi forskjellige vaner. Tidligere år har jeg slentra rundt i leiren alene på morgenkvisten, gjerne i flere timer. I år var det allerede liv i gutta. De hadde fyr i bålpanna og var igang med koking av morgenkaffe. Normalt er jeg ikke så hyppen på frokost før langt ut på formiddagen, men gjorde et unntak for anledningen, stekte pølser, egg og brune bønner. Cowboy frokost.

Siden vi hadde lånt trelavvoen for anledningen ble det noe ekstra rydding og stell før vi kunne bryte opp og vende nesen hjemover. Hytta skulle vaskes ut og gjøres ren for fremtidige besøk. Det er jo aldri hyggelig å komme til ei nedslitt, rotete og tarvelig bu.

Isen i vika hadde smelta ytterligere i løpet av natta og formiddagen. I tillegg hadde vi rydda vei dagen før, så tilbakeferden var i grunnen en smal sak. Det hadde blåst litt opp, men ikke verre enn at det var til å leve med det heller.