STISTART: FEDJEDALEN
Jeg vendte tilbake til Skåredalen ei god uke etter forrige overnatting, kryssa trebrua i Fedjedalen og steg oppover skråningen langs sida av Rossaberg. Været var noenlunde likt som da jeg forlot stedet sist; varmt, men overskya. Jeg passerte teltplassen min og lurte på hva som hadde besatt meg til å campe så nær bebyggelse. Normalt ville jeg gjemt meg mer bort; funnet et sted som i hvert fall lå i skjul for omgivelsene. Nok en gang kom jeg til at tiden på døgnet måtte ha vært den avgjørende faktoren. Å campe i kveldinga…
Planen for dagens ekspedisjon var en helt annen. Jeg ville opp til Kringsjåhytta for så å følge en sti ned igjen langs sørvest sida av Steinsfjellet. Det var et – for meg – ukjent tråkk som hadde “dukka opp” da jeg studere kartet over Byheiene og ingen sti skal være uprøvd.
Den vanligste ruta å velge inn til Kringsjå er utvilsomt den som går fra parkeringa på Steinsfjellet. Den er grusa, bred og lettgått. Personlig foretrekker jeg løypa fra Fedjedalen og opp. Her er naturen frodig og utsikten en helt annen. Om man snur seg og titter bakover, ser man ut over Skåredalen og Ørpetveit, Spannhelgeland og – etter hvert som man stiger i lendet – Boknafjellet i det fjerne. Stien var bratt og tidvis våt. Nattens regnskyll hadde ennå ikke rukket å tørke helt opp, selv om det var sent på ettermiddagen. Normalt liker jeg å gå i morgentimene, men noen hadde nylig formant meg om viktigheten av variasjon.
KRINGSJÅ
Jeg kom til toppen av lia og bana meg vei gjennom furuskogen. Det vil si; det var ikke noe særlig til skog å bane seg gjennom. De fleste trærne var felt, noe som resulterte i at Kringsjå atter kledde navnet sitt. Utsikten var som den sikkert må ha vært i 1909, da den første hytta ble reist av Fjellaget Harald, finansiert av IOGT. Nå lå den stille og forlatt, like nedenfor Flagghaugen og titta utover byen og havet gjennom sine mangesprossede ruter.
Jeg svingte oppom Kringsjå Seter, annekset på høyden sør for hovedbygget, for å se om det var mer liv der. Snart kunne jeg imidlertid konstatere at til og med sauefjøset sto tomt. Øyensynlig var villsauene ute på beite et sted.
Ferden gikk tilbake, forbi den rødmalte Kringsjåhytta og langsetter grusgangen, nordvestover. Luften fyltes av fjern barnelatter og kort tid etter dukka en småbarnsfamilie opp rundt nova. Vi passerte hverandre med nikk og tause smil, slik man gjerne gjør i marka, for så å holde fram i hver vår retning.
Da jeg kryssa den brolignende konstruksjonen over myra i skaret like etterpå, klang det i bjeller lenger nede i dalen. Der gikk tre-fire av de raggete, gråhvite villsauene å gressa. De ensa meg ikke, så jeg lot sau være sau og klatra opp trappetrinnene til neste utsiktspunkt. Her var det satt fram en trebenk. Den gjorde jobben som rasteplass. Ifølge kartene jeg hadde saumfart der hjemme skulle det finnes en sti like bakenfor. Det var denne jeg ville prøve ut.
GJENGRODDE STIER
Det jeg fant var den svake antydning av et tråkk. Lyng og gress hadde vokst vilt og nærmest tetta det igjen. Når sant skal sies minna det mer om en sildrebekk enn noen løype. Jeg bestemte meg for å følge sporet et stykke allikevel og se om det bedra seg etter hvert. Det ble noe hopping fra gresstust til gresstust på stadig leting etter tegn til stien. Her og der måtte jeg bøye til side store bregner som hadde vokst seg både høye og brede. Så kom jeg plutselig til en mosegrodd steinmur. Det gikk en smal, overgrodd trasé langs steinene. Enkelte steder så det ut for at gresset var tråkka ned for ikke så lenge siden. Jeg tolka dette som tegn på at enkelte vandrere fortsatt ferdes her. Da måtte det vel gå an for meg også å komme videre?
Ved enden av muren hadde ei furu velta på tvers av stien. Den var allikevel enkel å forsere. Jeg kom opp på en liten bakketopp, så skråna terrenget nedover igjen. Det ble mer myrlendt, men her og der fant jeg plutselig et og annet falmende stimerke. En gang må de ha vært røde. Nå var de i beste fall rosa.
En tistelsommerfugl fulgte meg på veien. Den slo dovent med sine små vinger, landa jevnlig på steiner, blomster og nærliggende buskvekster hvor den lot til å vente på meg, bare for å ta til lufta igjen straks den ble innhenta. Da jeg kom til skogbrynet skilte våre veier lag. Jeg dukka inn mellom grantrærne, pressa meg videre og sto brått på asfaltveien.
VENDEREIS
Stien fortsatte nedover på motsatt side. Det gjorde jeg også. Her var den betraktelig tydeligere og det ante meg at det ville bli en smal sak å labbe resten av veien ned til Lionsløypa rundt Eivindsvatnet. Så feil kan man ta. På flaten et par hundre meter lenger nede stoppa stien brått i ei særdeles fuktig myr. Ettersom jeg for anledningen gikk i joggesko, virka partiet uframkommelig for mitt vedkommende. Av den grunn valgte jeg heller å ta meg opp igjen til asfaltveien for deretter å følge den ned til Skåredalen, men jeg vender helt sikkert tilbake ved en senere anledning.
