Jeg trodde jeg var i rimelig god form. Ingen atlet, men i det minste moderat trent. Hver dag går jeg mellom en og to mil i relativt høyt tempo. Intenst nok til å bli både svett og andpusten. Et kvarters løpstrening, (i form av lek med ungene i barnehagen der jeg jobber,) var imidlertid nok til å stille spørsmål ved mitt selvbilde. Jeg var fullstendig utkjørt, noe jeg ikke hadde forestilt meg i mine villeste fantasier! Helt “pudding”, som enkelte ville sagt. Var det alderen som innhenta meg? Var det min utilslørte affeksjon for mat? Kan hende søtsaker og god drikke? Eller en kombinasjon av alle ovennevnte punkter? Holdt jeg meg selv for narr ved å tro at passe doser power-walking skulle holde helsa i sjakk?
Der og da bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med egne innstillinger. Ikke alt på en gang. Å, nei. Så pass selvkontroll var jeg fullt klar over at jeg ikke hadde, men at noe måtte endres var innlysende. Et fungerende maskineri i en forholdsvis sunn kropp lød forlokkende, men ettersom jeg egentlig ikke var klar for å gi slipp på dårlige vaner måtte det bli tale om å moderere seg. Mindre porsjoner og en liten økning i aktivitetsnivå syntes å være svaret. Jeg innbilte meg at det handla om mental styrke. Et sted skal man jo starte. “Babysteps” heter det vel.
