Jeg ligger på terrassen. På sofaen. Det er 9 grader i lufta, men føles som 19. Sola titter ned fra en skyfri, blå aprilhimmel, varmer og vekker godfølelsen i kroppen.
Jeg har en kopp kaffe innen rekkevidde og siste nummer av Fjell og Vidde i fanget. Jeg leser om tur og psykisk helse, kjenner meg enig i tekstforfatterens budskap selv om jeg ikke sliter med angst i det daglige og nipper til kaffien.
Det har ikke alltid vært slik. Da jeg begynte å telte alene i marka var det et stort skritt å ta. Tanker om alt som kunne gå galt meldte seg hele tida og truet med å sette en stopper for eventyrlysten. Kunne jeg stole på egne kart og kompass kunnskaper? Pakka jeg riktig i sekken? Hva om jeg skada meg uten mobildekning? Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, undertrykke frykten, bare bestemme meg og så gjennomføre. Enklere sagt enn gjort, men det var nettopp dette som måtte til. Først i etterkant klarte jeg å se på tvilen og klumpen i magen som en smule irrasjonell.
Ilddåpen kom i form av en to dagers tur i Suldalsheiene. Fra Gullingen, via Sandsa til Napen (1350 moh), Stranddalshytta, Suldalsosen og ned til Sand. Første natt campa jeg ved Midtnutvatnet i tett tåke. Den kom snikende utpå kvelden og letta ikke før sent neste formiddag. Jeg følte meg alene og bortkommen. Tankene gikk til de der hjemme og det varte og rakk før jeg i det hele tatt klarte å falle i søvn. Det ble heller ikke mange timene.
Dag 2 vandra jeg fra morgen til kveld, la bak meg mange mil og slo til slutt opp gapahuken på Sand camping. Jeg var dødssliten og sov 8 timer i strekk, men hadde bevist overfor meg selv at dette var noe jeg kunne klare. Dessuten oppdaga jeg at jeg trivdes i eget selskap og at tiden passerer i et helt annet tempo når man ikke er bundet opp til faste rutiner. Siden har det blitt mange turer, både kortere og lengre. Jeg kan fortsatt engste meg for småting i forkant, men angsten tar aldri overhånd og jeg har motbevist den gang etter gang.
Det er lett å prate om naturen og psykisk helse fra tryggheten på egen terrasse. Jeg sier ikke at dette er riktig for alle og enhver, men det føles riktig for meg.
