PÅSKEMORGEN
Det var en nydelig mandag morgen, så vidt over frysepunktet. Nattefrosten klamra seg fortsatt til de lange skyggene. Ei lav sol strakte seg, morgenfrisk og klar. Den kløv målretta på østhimmelen. Med den steg gradene, jevnt og trutt.
Palmehelga var over og påskeferien var godt i gang. Byferie, som vanlig. Jeg har nemlig ikke ord på meg for å være noen utprega skientusiast, men det betydde ikke at naturopplevelsene uteble.
Føttene tok meg inn til Toskatjørn, hvor man finner en av flere stistarter til Såt i Byheiene. Gjennom granskog, over ei lita trebru og så oppover skaret, langs den nesten tørrlagte Trongabekken, vestenfor Floget. Det hadde vært finvær den siste tida. Følgelig var stien forholdsvis lettgått. Mer steinete enn full av de sedvanlige gjørmehullene, det skulle i alle fall være visst.
Vegetasjonen hadde virkelig begynt å våkne til liv. Blåbærlyngen var proppfull av nye bladskudd. Skogstjernene sto i små klynger i skråningene og noen hvitveis fant seg selv innkapsla i frost der de klamra seg til livets rett.
RUMPETROLL
Jeg fulgte stien langs vestkanten av Søre Buafjellsmyr, passerte gjennom skyggen fra Rundesåta og klatra over gjerdeklyveren, sørøst for Buafjellet. Herfra var løypa stort sett steinlagt. Den svingte rundt ura i sørenden av fjellet og fortsatte nordvestover langs den bratte bergsida. På venstre hånd hadde jeg Nordre Buafjellsmyr som vida seg mer og mer ut jo lenger inn i dalen jeg kom. Jeg passerte en liten kulp og la merke til en gelélignende klump som lå urørlig i vannskorpa. De svarte kjernene i de glassaktige egga hadde allerede begynt å ta form av små rumpetroll.
BUAFJELL
Midt på myra kom jeg til et stiskille. Pila til venstre pekte mot Kringsjå, så jeg gikk til høyre, opp brekka til toppen av Buafjell (237 moh.) Fra den vesle varden var utsikten upåklagelig. Steinsfjellet skjerma for det meste av byen, men ellers sto jeg midt i et panorama. Herfra så jeg Siggjo i nord, Bokn i sør, Sletta i vest og snødekkede fjelltopper i innlandet. Jeg hadde fritt utsyn til både Såt og Krokavatnet og fikk litt følelsen av å sitte på Haugesunds tak, noe som i grunnen ikke er så langt fra sannheten. Klauv, som er kommunens høyeste punkt, ruver bare 9 meter høyere og ligger dessuten helt nord, på grensa til Sveio og i så måte utenfor området som regnes for å være Byheiene.
Jeg dilta over til den nordre toppen av fjellet, knappe 100 meter bortenfor. Varden der var mye større og hadde et distinkt særpreg med en stor stein i bunnen og eggelignende fasong i topp. Det passa godt i disse påsketider. Jeg satte meg ned framme på stupkanten, kjente den varsomme, men fortsatt kjølige trekken stryke meg over kinnet og titta ned på små mennesker som tråla langs stien fra Steinsfjellet med egne mål for øyet.
TROLLHOLA
Etter en liten rast fortsatte jeg nedover mot Trolldalen. Det fantes ingen tydelig sti i den retningen, men bakken var allikevel enkel å ta seg ned. Jeg kom ut på den velkjente, hellelagte stien like øst for Trollhola og mimra om da vi – som barn – gjemte oss bak steinveggene der og trodde vi hadde lurt våre foresatte trill rundt.
SKOGBRANNFELT
Det gikk fort over Iglavasshaugen og fram til den brede grusstien mellom Steinsfjellet og Krokavatnet. Jeg kryssa trebrua over bekken og fortsatte på den smale stien langs Djupadalsbråtene, over Nutamyr og nedover Stegafjell, langs utkanten av en av nyere tids største branner i Djupadalen. Selv om det begynte å bli noen år siden, bar området fortsatt preg av flammenes inngrep. Avsvidde, for lengst døde og spøkelsesaktig grå furustammer strakte seg mot vårhimmelen som knoklete fingre. Et trist syn, men samtidig vitna lendet om nytt håp i form av frodig, grønt gress og småbusker som var i ferd med å vokse fram.
PÅSKELUNSJ VED EIVINDSVATNET
Ved myra nede i dalen skråna jeg opp Stakkarinda, noe jeg angra på da jeg kjørte høyrefoten til bunns i et gjørmehull like over åskammen. Nå vel. Små uhell hører gjerne med på fottur i selveste moder naturs bakgård.
Istedenfor å labbe helt ned til Rasmus Andersens vei, tok jeg stien som følger den parallelt ned mot Långarebakka.
Jeg drøyde lunsjen helt til jeg fant en ledig benk ved Eivindsvatnet. I skikkelig påskeånd besto den av Kvikk Lunsj og Solo og til selskap hadde jeg et fortrolig par stokkender.
