TRYLLEMAGI
Finnes det noe mer vidunderlig enn å våkne til et blandakor av morgenyre småfugler idet aprilsola titter over åskammen og dynker teltduken i gylden perfeksjon? Å krype fram fra dypet av soveposen, liste seg ut i det fri for å ta morgenritualet ved et blikkstille vann? Disen driver, flortynn og forsiktig over vannspeilet der skyggene fortsatt dveler. Himmelen har et sparsommelig utvalg godværsskyer. Ørreten vaker. De brå plaska smeller overraskende høyt og bærer langt i den kjølige, nesten andektige atmosfæren. Ei linerle haster forbi. Hun dupper opp og ned på hardtarbeidende vinger. Sola varmer min morgenstøle kropp. Jeg slentrer ned til vannkanten og vagler meg på svaberget med gårsdagen friskt i minne.
FRA FØRSTE ÅRETAK
Det var skjærtorsdag og været kom som bestilt. Temperaturen bikka 18 grader og vinden var i beste fall flau. Kameratgjengen hadde invitert meg med på kanotur, noe jeg virkelig så frem til. Kanopadling var en uprøvd aktivitet for mitt vedkommende. Jeg hadde ikke satt rumpa mi i en sånn farkost siden tidlig i tenårene.
Målet var Vigdarvatnet i Sveio og planen var stort sett åpen. Vi sjøsatte farkostene ved Lindøy, lasta opp utstyr og sparka fra. En tradisjonell Ally og en neongrønn Tahe Marine med hver sine to passasjerer. Å ja; pluss på to bikkjer som gleda seg minst like mye som oss andre.
Klokka betydde ingenting. Her var det bare å nyte opplevelsen, sette årene i vannet, tak for tak, og lytte til den liflige klukkingen langs skroget mens baugen pløyde seg taktfast nordover.
Tiden ble ikke-eksisterende. Det var så mye vakkert å ta inn over seg langs leia. Noen bostander hist og her, masse variert skog, steinete strender, stupbratte bergvegger, bortgjemte bukter, holmer og skjær. Lenger nord så vi inn mot Sveio sentrum med det hvite kirkespiret som pekte seg ut på babord side før vi svingte mot styrbord og padla videre i retning Bråtveit.
BRURAHOLMEN
Vi gikk i land på Bruraholmen, hvor det – etter sigende – skal ha gått et helt brudefølge gjennom isen noen hundre år bakover i tid. De drukna og sagnet vil ha det til at bruden går igjen på stedet, evig letende etter sin tilkommende. På holmen er det reist et lite alter i gråstein, men det var altfor liten plass for fire telt, så vi tok til vannet igjen og padla mesteparten av veien tilbake.
FISKERE OG CAMPSITE
Det første sundet vi fant førte oss lenger østover og fjernere fra folk. Et godt utgangspunkt når man skal sette opp camp. Vi passerte en enslig, eldre kar i en mindre kano. Han fiska. Det føltes naturlig å forhøre seg om fangsten: “Biter den?” “Ja,” var det biske svaret, så tidde han bom stilt og vendte seg bort. Blikket var stivt festa på tuppen av stanga. Ingen vits i å prøve å føre noen videre samtale der, altså. Vi runda en odde og seig rolig innover bukta som åpenbarte seg. Et par av gutta hadde telta her før og visste om en bra lokasjon.
Stedet var alt en kunne håpe på. Her var det lett å dra kanoene i land, store, relativt jevne flater fordelt på to plan, ypperlige for telt. Et lite knippe ranke furuer innbød til hengekøye, noe bare en av oss hadde tatt med. Selvsagt fikk han førsteprioritet på plassering. Det var i det hele tatt en fin boltreplass for de to hundene vi våre. Her kunne de gå fritt og nyte tilværelsen. Plassen var så pass åpent at sola ville nå oss til langt på kveld. Likeså kom morgensola til å treffe leiren tidlig. I tillegg ville skogsområdene rundt skjerme for eventuell vind. Perfekt.
Noen timer på vannet hadde vekka sulten, ergo ble første prioritet å fyre opp primusene, varme vann og preparere et lite måltid. Mine planer var spartanske; egg og brød, men da jeg ble tilbudt en pose Real Turmat takka jeg ja på flekken. Pasta Bolognese topper egg og grovbrød hvilken dag som helst.
Etter å ha reist leiren gjorde jeg meg bedre kjent med omgivelsene. Innerst i bukta rant en liten sildrebekk som hadde sitt utspring i et myrområde innenfor. Her levde padder og firfisle i skjønn forening. Jeg så et par pile avsted og gjemme seg i gresset, ganske sikkert skrekkslagne over plutselig å bli konfrontert med en brautende mannsskikkelse. Fra motsatt side av bukta så jeg over på nok et leirsted. Det sto ubrukt, men hadde åpenbart jevnlig besøk. Noen hadde montert trestokker mellom furutrærne og en tarp – som trolig var ment å tjente som tak – hang slapt ned langs den ene stammen. Jeg fikk inntrykk av at denne delen av Vigdarvatnet var et yndet tilfluktssted for likesinnede villmarksentusiaster.
Som nevnt var kanocamping et uvant fenomen i min bok. Følgelig hadde jeg pakka som var jeg på fjelltur; lett og enkelt. De andre tre hadde gjort stikk motsatt og trylla fram alt fra luftmadrasser og campingstoler til chips og annet påskegodteri. Noe god drikke hadde også fått plass.
Jeg lærte litt om alternativ bruk av kjøkkenartikler. IKEAs runde, perforerte bestikkorg fungerer faktisk glimrende til å tenne små bål i og avgir varme lenge nok til å koke et enkelt måltid over, eventuelt koke kaffe på. Her kan man fyre med småkvister og attpåtil holder man gnister til et minimum. Det hadde vært tørt i det siste, så for sikkerhets skyld fyrte vi opp på steinene i vannkanten og kaffearomaen var upåklagelig!
Samtalen gikk om løst og fast til lenge etter at sola hadde sunket bak skogen i vest. Himmelen ble et mørkt pledd som bredde seg over landskapet og en kulerund, hvit måne steg fra det fjerne øst. Med natta dalte temperaturen drastisk. Til slutt krøp jeg til korset og ble første mann som takka for seg, slentra bort til teltet fant den lune komforten i dypet av soveposen.
LANGFREDAG
Det var frost på marka da jeg vokna langfredag morgen og samtlige var skjønt enige om det hadde vært ei kald natt for beina. Den nye dagen lova imidlertid gull og grønne skoger. Fraværet av vind la Vigdarvatnet blankt og innbydende. Naturen speila seg i overflaten og helt inne ved land så vi yngel svømme rolig forbi på evig jakt etter noe å spise. Lenger ute vakte ørreten rett som det var og jeg angra bittert på at jeg hverken hadde tatt med stang eller vurdert å løse fiskekort.
Etter en lengre frokost som antakelig gikk over i lunsj, brøt vi leir og la ut på nytt tokt. Det virka for galt å forlate det glassklare vannet uten å dra nytte av de velsigna gode forholdene dagen hadde å by på. Vi tok farvel med bukta som hadde vært vårt hjem for ei natt og padla østover mot Fjon. Det som slo meg var den merkbare forandringen i vegetasjonen langs land. Trær vek plassen for lyng og buskvekster. I sør passerte vi irrgrønne beitemarker og på nordsida steg fjellsidene stedvis bratt opp av vannet. Vi snegla oss mot en klippevegg der et stort parti hadde rast ut en gang i fordums tider. Nå danna steinblokkene en høy, grotteaktig katedral. Den romma akkurat to kanoer.
Turen tilbake ble mer strevsom. Vinden hadde sneket seg umerkelig innpå oss og da – selvsagt – midt imot. Den urørte overflaten ble forvandla til et rufsete bølgelandskap på et øyeblikk. Ikke at det noen gang føltes dramatisk, men vi fikk i det minste en forsiktig smak av hvor lunefull naturen kan være. Fra tilbakelent lek til fysisk arbeid.
Da vi ankom Lindøy og dro båtene i land var det med stive ledd, sliten rygg og ømme muskler. Dette til tross; om anledningen skulle by seg igjen er jeg mer enn klar for en reprise. Kanocamping er gøy!
