Regnet tromma på terrassen da jeg våkna søndag morgen. Soveromsvinduet sto på gløtt og lyden var glassklar. Det kunne late til å bli en fuktig tur, Haugesund på langs. Heldigvis var jeg ikke redd for å bli våt. Dessuten hadde arrangementet rukket å bli en vårlig tradisjon etter at Haugesund Turistforening avviklet Valhest-turen for aller siste gang i 2014.
Siden jeg allikevel var tidlig oppe så jeg ingen grunn til å utsette det, men vrengte på meg tøyet og la i vei mot Deco bygget på Raglamyr. Registreringa skulle egentlig starte klokka 8. Vi var imidlertid flere som møtte opp i god tid, så innsjekkinga ble iverksatt en halvtime tidligere enn annonsert.
Første buss fyltes kjapt. Morgenfriske mennesker med samme mål for øyet; å nyte naturen i byheiene, hver for seg, i flokk og følge. Et lite kvarter i den grønne bybussen brakte oss til modellflybanen på Skokland. Dørene åpna og vi tøt ut, ivrige etter å ta fatt på løypa. Selv pressa jeg meg kjapt forbi de andre passasjerene allerede i første bakke. Noen er lagd for å gå i kø, andre trives bedre på egenhånd.
NUTEN
Stien viste seg å være usedvanlig fint preparert dette året. Det var tydelig at dugnadstimene hadde blitt mange. Steinheller og klopper lå tett i tett og gjorde løypa opp mot Nuten både lettgått og relativt tørr. I tillegg hadde Turistforeningen tatt seg bryet med å renske fjellet for gresstuster og mose på enkelte partier, så en behøvde ikke lete etter gode og stødige fotfester.
Nuten var den nordligste toppen i den 13 kilometer lange traséen. Hvert år kommer den like brått på. Man er på vei oppover og så, plutselig, er man der og blir tatt imot av en av de mange, blide og ikke minst frivillige som er med på å gjøre arrangementet mulig. Med sine 153 moh er kanskje Nuten ikke så mye å skryte av, men på en godværsdag byr den på fantastisk utsikt. Denne dagen lå skyene lavt og pakket toppen inn i tett tåke.
SVARTUPS
Videre sørover var stien sleip og glatt. Jeg mista fotfeste flere ganger på vei nedover Kleivane, men henta meg alltid inn igjen. Over Klypemyr forsøkte jeg å småspringe, men ble allikevel forbipassert av første jogger. Han spratt lettbeint opp Risbrekka til Svartups. At noen makter å løpe i en så bratt helling er meg fullstendig uforståelig.
Med sine 134 meter er Svartups noe lavere enn første topp, men tyngre å bestige. Jeg var for andpusten til å føre noen nevneverdig samtale da jeg dro fram klippekortet for å få stasjonens merke. Det ble med et kjapt “Ha en fin dag,” før jeg skynda meg videre.
Nedover skråningen mot Kattanakkveien innhenta jeg tre turgåere. Han som førte den vesle troppen an sklei på ei trerot, deisa i bakken så det sang og trilla flere meter. Det så virkelig ikke bra ut, men fyren bedyra at “joda, det gikk fint.” Året i forveien var det jeg som ramla om kull på nøyaktig samme sted. Mon tro om det kunne vært en idé å lage en eller annen form for trapper i skråningen? Eventuelt å utstyre partiet med tau…
ORKJÅ
Jeg fulgte Kattanakkveien noen hundre meter, ned til Solandsbakkane barnehage, hvor stien dukka opp igjen. Dette området er overstrødd med gamle ruiner, hvorav flere skriver seg fra andre verdenskrig. Faktisk går traséen tvers gjennom ei skyttergrav og svinger brått til venstre i det man kommer ut på motsatt side. Det er ikke første gang jeg har holdt på å fortsette rake veien fram i stedet for å følge anmerket sti og det blir nok heller ikke siste.
Turen gikk via Slettabrekka, over Geitaklubben og fortsatte opp fjellsida ovenfor Arkavatnet til Orkjå. Her kom melkesyra og la en demper på tempoet mitt. Det samme skjer hvert år, så jeg er i det minste forberedt.
I skogen, like nedenfor Orkjå, ble jeg møtt av en aldri så liten heia-gjeng. De hadde tilbrakt natten der i hver sin hengekøye. Antakelig en fuktig opplevelse. Appropos fuktig, så hadde regnet opphørt uten at jeg kunne si hvor og når. Nå var det bare tåka som hang igjen.
Orkjå, eller Arka, som noen sier, var rutas høyeste punkt med sine 174 meter. Her var det spent opp en gedigen tarp og under denne ble det servert deilige hveteboller. Et velkomment mellommåltid.
MOSSKARSFJELLET OG VARDAFJELL
Atter nedover, strake veien til Stemmen i Djupadalen og forbi Steinerskolen. De neste to toppene kom kjapt på hverandre. Først Mosskarsfjell. Deretter Vardafjell, hvor det ble delt ut Kvikk Lunsj til samtlige deltakere. Tåka sto stadig tjukk på toppene, men det la ingen demper på stemningen for mitt vedkommende. Vel å merke er det hyggelig med fint vær og god sikt, men litt skodde bidrar i grunnen bare til å gjøre opplevelsen annerledes. Det var femte gang jeg deltok i arrangementet og litt variasjon føltes helt greit.
STORASUNDSFJELLET
På Storasundsfjellet ble jeg tatt imot av en munter trio som påpekte hvor svett jeg så ut.
“Ja, det har gått rimelig fort,” svarte jeg.
“Du er mer svett enn jeg var,” la en av de lystige karene til, “og jeg hadde tung sekk på ryggen…”
“Oi, oi! Sånt blir man varm av,” sa jeg og følte meg umiddelbart litt dum. Nå har jeg aldri vært særlig god på small-talk, eller “tomprat”, som jeg liker å kalle det. Det blir gjerne litt kleint og “corny”, overfladisk og usammenhengende, men hva skal man gjøre? Å unnlate å svare føles i hvert fall ikke som noe alternativ, så jeg takka for meg, ønska dem en fortsatt god dag og skyndte meg videre.
SKJENAREFJELLET
Stien svingte ned på baksida av Storasundsfjellet og fortsatte gjennom et myrlendt skogsområde. Den kryssa sykkelstien mellom Brakahaug og Skåredalen og fortsatte over flere myrhull, gjennom blomstrende, nærmest selvlysende og irrgrønn blåbærlyng mot Skjenarefjellet (134 moh). Tidligere år kaltes dette “Bonus-toppen”, men har senere fått status som sjuende og siste topp før målgang på Raglamyr.
Herfra var det grei skuring å gå den gjenstående biten, men resultatet ble noe slappere enn året før. I overkant av to og en halv time syntes meg allikevel bra. Og så satt jeg tross alt igjen med ei fin, mørkeblå t-skjorte som synlig bevis på min deltakelse.
