For de aller fleste; en ganske alminnelig mandag. Selv hadde jeg feriedager å ta av og valgte å bruke dem i slutten av oktober. Værmeldinga for uka lova typisk vestlandshøst, men slikt skal ikke sette en stopper for de gode turopplevelsene. Når alt kom til alt hadde jeg hellet med meg denne formiddagen. Skyene vek sakte, men sikkert til side og innimellom titta sola fram.
Jeg slengte meg på sykkelen og tilbakela de få kilometerne mellom hjemmet mitt på Sakkestad, Haugesund og Eikevegen på fastlands Karmøy. De senere årene skulle visstnok lokale krefter ha opparbeida et nettverk av stier i dette området. Jeg har lenge hatt til hensikt å utforske dem og i dag grep jeg muligheten.
Stistart i Eikjevegen.
Sykkelen ble parkert på Ørpetveit. Jeg hoppa over ferista og sauegjerne for så å rusle oppover traktorveien i retning Kyrkjeleitet. Et lite stykke oppi bakken fantes en avstikker mot Tjødnaåsen. Jeg dreide inn på denne. Markene omkring meg var fortsatt irrgrønne og bar tydelig preg av å være beiteplass for sau. Øverst på høyden sto steinbord og benker, innramma av en rettvinkla levegg i samme materiale. Herfra gikk turen østover til gjerdeklyver og ut i lyngheia.
Rastemuligheter på toppen av Tjødnaåsen.
Om man forventer merka løyper og åpenbar sti vil man bli skuffa her. Tidvis forsvinner stien helt, ellers er den i all hovedsak for et utydelig tråkk å regne. Jeg fulgte kart med GPS på mobilen. Det viste seg å fungere utmerket. Rett som det var havna jeg inn på synligere partier. Under høyspentlinjene dreide ruta nordover før jeg valgte å følge leia rundt Skjeraberget i østlig retning.
Førdesfjorden.
Ovenfor Døle hadde jeg fremragende utsikt sørover Førdesfjorden. Høstpaletten virka nesten prangende i terrenget omkring meg og i det fjerne steg lavtliggende skyer opp fra mellom koller og knauser.
Det rasla i buskene like ved og en hund med regnfrakk hoppa frem. Like etter fikk jeg øye på eieren; mann med gevær. Det hadde ikke slått meg at vi var midt i jaktsesongen. Nå håpa jeg bare at min tilstedeværelse ødela for de to, eller at mannen skulle ta feil av meg og ett eller annet vilt når jeg bevegde meg videre i naturen.
Dyrafjellet, 171 moh, sett fra sørvest.
Stien ble bedre jo nærmere jeg kom Dyrafjellet. Med sine 171 moh er dette det høyeste fjellet i Karmøy kommune. Jeg tenkte meg imidlertid ikke opp på toppen i dag. I stedet fulgte ny sti på nedsida mot Toskatjørn. Her surkla det godt om beina. Små sildrebekker hadde overtatt turstien og både lyng og gress var så fuktig etter nattas regnskyll at jeg ble dyvåt til langt opp på låra.
Våt “sti”.
Nedenfor blautmyra hoppa jeg over bekken som hadde vokst seg bredere her og leita meg fram til et egna sted å forsere enda et sauegjerde. Atter en gang måtte kart og GPS tas i bruk for å finne beste vei mot dagens høyeste punkt på 155 moh. Jeg har ikke klart å finne noe navn på denne karakteristiske fjelltoppen, men er temmelig sikker på at noen der ute kan hjelpe meg med svaret.
Her ser man fjellet jeg ikke kjenner navnet på. 155 moh.
Nedstigningen mot Kyrkjeleitet var bratt, men utrusta med klatretau i de mest krevende partiene. Jeg kom helskinna ned og bort til stikrysset hvor man kan velge å enten gå mot Toskatjørn, opp til Bergsodden (148 moh), eller sørover og tilbake til Tjødnaåsen.Tau-sikring for bratte partier.
Jeg fulgte naturligvis sistnevnte rute, over velholdte beitemarker og tilbake til utgangspunktet hvor sykkelen sto å venta.
