To netter på Sandbotnen

Jostein og jeg var kjappest med å pakke i farkosten og satte avgårde fra Halseid, årets startsted. Da vi runda Kunes fikk vi føle vinden midt imot. Bølgetoppene gikk hvite, så vi bestemte oss for å dra gjennom lagunen innenfor Kidjaneset og heller hale kanoen mellom oss over det smale landpartiet på motsatt side. Herfra kryssa vi over til Forneset og fant ly for vinden på resten av ruta inn mot Sandbotnen.

Vi etablerte leir i vente på resten av følget, men det varte og rakk. Det ble god tid til både vedsanking, småspising og reising av en relativt stor tarp. Denne skulle tjene som fellesareale til sent på kveld.

Først en time senere kom de andre skvulpende, etter å ha tatt den lange omveien i duskregn og liten kuling. Klokka hadde passert sju på kvelden og skulle krype mot halv ni før de resterende teltene var reist og alle kunne benke seg under tarpen i varmen fra bålet.

Dagen etter hadde vinden snudd og kom fra nord. Det hadde striregna hele natta og bakken var surklende blaut. I tillegg var vinden isende kald, men vi fant en lun flate bak skogen, et steinkast unna. Her varma påskesola fra lettskya himmel.

Utpå formiddagen var det tid for å bevege skrottene. I flokk og følge trava vi oppover Djupadalen, mellom Storesåt og Normundsfjellet. Ferdselen var stiløs og tung, men gikk likevel radig.

Gjennom Langedalen, forbi Geitaråsene, ut mot Badnatjørna, traff vi endelig sti. Denne tok oss det siste stykket opp til utsikten på Valhest, 313 moh, hvor vi var framme etter halvannen times gange.

Som tidligere nevnt blåste det heftig, men man finner alltid ei dump, eller en liten knaus hvor vinden ikke slipper til. Det gjorde vi også. Bjørn Tore hadde medbrakt niste til alle mann; “skjeva med kjøtt framme og bak”, lagd og sendt med av hans omtenksomme og kjære mor. De smakte aldeles fortreffelig! Med et ekstra lag av mykstekt løk og majones ble det rene, skjære gourmet måltidet.

Etter en god pause traska vi Valhest-ryggen sørover til Valafjellet, for så å ta oss ned i retning Skurvahaugane. Ved stikrysset skilte vi lag med Casper og Noah. De skulle fortsette mot Stakkestad for å bli plukka opp og returnere til sivilisasjonen. Oss tre gjenværende vendte nordvestover Ulvadalen. Det ble myrlendt og stiløst terreng på ny. Her nede, under dekke av Valhest, kjente vi lite til den sure vinden og sola begynte faktisk å varme.

Neste delmål på ruta var “Røvarhola”, ei bortgjemt grotte som etter sagnet skal ha husa folk som hadde lensmannen i hælene. Dessuten sies det at katolske prester holdt ulovlige messer her i middelalderen. Stedet er vanskelig å finne, men på avstand kan man gjenkjenne det ved å se etter en slags “spiss nese” formasjon i klippeveggen, nordvest for toppunkten på Valhest. Vi karra oss fram gjennom einerbusker, kratt og over store steinblokker for omsider å stå foran huleåpningen. Det var grei skuring å komme inn, men her måtte man ned på alle fire.

I midten av “Røverhola” kunne man reise seg, titte skrått ned til åpningen på motsatt side, ut ei trang renne mot vest, eller opp den bratte pipehalsen like over seg. Det var på alle måter enkelt å forestille seg at sagnene rundt stedet kunne ha noe å fare med. Like utenfor huleåpningen lå det store, flate steiner innunder klippene. Kan hende hadde de en gang tjent som både sovealkover og kjøkken? Hvem vet?

Vi fortsatte nedover Ulvadalen og, da myrområdet skråna steilere nedover terrenget, ble myrvannet til ei lita elv med lekre, små fossefall. Det var alt annet enn problemfritt å komme seg gjennom krattskogen ned til Marka, men på merksnodig vis fikk vi det til. Deretter gjensto bare å krysse den siste, vidspredde myra før vi var tilbake i campen på Sandbotnen. Runden var på godt og vel 11 kilometer og hadde tatt oss 5,5 timer, iberegna alle pauser, stopp og opplevelser på veien. Ikke rart det føltes godt å senke kroppen ned i godstolen og bare nyte ettermiddagssola!

Utpå kveldinga fikk vi gang på bålet igjen. Vinden hadde gitt seg helt, men nå kom frosten krypende. Da natta senka seg og det ble tid for å krype i soveposene, var teltveggene glinsende og stive av is. Det ble ei kald og urolig natt med hyppige oppvåkninger.

På morgenkvisten tok vinden seg opp igjen. Vi brøt leir i halv elleve tida og starta på den ublide tilbaketuren over opprørt vann, Bjørn Tore med en kajakk på slep. Å komme rundt Kidjaneset i motvind viste seg å bli en umulig oppgave, så vi dro farkostene over land atter en gang, padla gjennom den grunne lagunen og ut sivgata på vestsida. I tillegg valgte vi innsida av holmene, ytterst i Tømmervik, mot Kunes og videre inn i Sundet. Heldigvis starta ikke høljregnet før utstyret var pakka i bilene og motorduren fylte førerkupéen.