Det er noe herlig forløsende ved å legge ut på tur før morgengryningen. Gatelysene farger nattfuktige sykkelstier. Himmelen er mørk og under skydekket virker den påtakelig nær. Verden er et ensomt sted, men ensomt på en behagelig måte. Det gir ro i sjela og fyller hvert åndedrag med en deilig frihetsfølelse.
Tåka tetner idet jeg sykler gjennom Djupadalen.
For anledningen brukte jeg sykkel og tok strake veien til Djupadalen og opp Kattanakk til demningen i Krokavatnet. Her parkerte jeg og gikk den resterende biten til fots. Planen var å rekke soloppgangen på Presten (213moh), i Haugesunds byheier. Det var starten av november og sola skulle bryte horisonten i øst nøyaktig 08:09, ergo var jeg tidlig ute.
Dårlig sikt ved Krokavatnet.
Jo nærmere jeg kom, jo mer tykna morgentåka. Jeg kunne ikke en gang skimte vannflaten til høyre for stien og det begynte å se spøkefullt ut for en fargesprakende opplevelse. Heldigvis brøt det opp da jeg nærma meg toppen.Tåka siger ned mot havet i vest idet sola stiger.
Under meg i nordvest lå tåkebankene som ullene tepper mellom høydedragene ut mot havet. Mellom trærne, øst for varden på Presten, gløda himmelen i ferskenfarga nyanser. Lønn for “strevet”. Stillhet, nærhet til naturen og en eksklusivt solitær følelse.
Ferskennyanser.
De fleste fuglene hadde allerede vendt nebbet klokelig sørover. Det var ikke så mye som et vinddrag i lufta. Eneste lyd var av egen pust og pulsen som dunka dempa i ørene mine.
Dramatisk skue.
Jeg nøt utsikten, ei påsmurt lefse og en godt rista iskaffe. Så var de magiske minuttene over og jeg kunne legge ruta hjemover igjen. Til sammen ble det 17 km på sykkel og 1,5 km til fots. To vel anvendte morgentimer.
En god og varm septemberdag falt vi for fristelsen å legge turen til fyret på Ryvarden i Sveio. Himmelen var overskya, men med 20° pluss gjorde det absolutt ingenting.Ryvarden kulturfyr.
Ved mitt siste besøk hadde jeg sykkelen mellom beina og telta på høyden ytterst ved havet i tidenes tordenstorm. Denne gang tok vi beina fatt og satsa på oppholdsvær.
Skilting langs turveien.
Turveien ut til Ryvarden er gruslagt, tilrettelagt for nyttekjøretøy og lettgått. Langs ruta finner man sporadisk informasjon om dyre-, fugle- og planteliv, for å nevne noe. I tillegg er det skilta turstier til Steinbrottet, Hilderen, Lyngholm og Kvernavatnet. De to førstnevnte kan også benyttes som alternativ løype til fyrstasjonen. Jeg gjorde en mental notis om å prøve disse rutene ved en senere anledning. For meg var de nye, enten det skyldtes slett research, eller bare uoppservant fremferd.
For meg; ukjente stier.
Veien og omgivelsene var oversvømt av Badger Face Welsh Mountain Sheep, eller sau, som menigmann ville sagt. En rolig rase. I det minste lot de til å være godt vant med turgåere og holdt seg til sitt, gomla gress og bræka med dyp røst.
Disse støtte vi på langs så og si hele ruta.
Vi tok Flokehyttene i nærmere øyesyn og vurderte muligheten for en fremtidig overnatting. Vi tråla mellom andre turgåere og la turen nedom sjøen vest for fyret, før vi benka oss i sørveggen av fyrvokterboligen med utsikt over Sletta. Tunge regnsyer hang på den sørlige horisonten. Vi ante en regnskur, men den nådde oss aldri.
Flokehyttene, med utsikt innover Mølstrevågen.
Et besøk innom minnesmerket for de omkomne etter Sleipner-forliset i 1999 føltes obligatorisk. Deretter gikk ferden tilbake til parkeringsplassen i Mølstrevåg.
Minnesmerket.
Med tillegg av lunting rundt Flokehyttene og fyret målte turen nøyaktig 5 km, til tross for at UT.no skilter med i underkant av 4. I vårt rusletempo tok det rundt regna 1t og 15m.
Første søndag i september dro min kone og jeg nordover til Førde i Sveio. Vi parkerte ved kirka og benytta oss av undergangen for å komme til motsatt side av E39. Her støtte vi med en gang på Kyrkjestien som følger elva nedover mot stranda, men valgte heller å gå noen meter lenger opp i bakken. Der fant vi Prestegardsvegen som fører til samme sted.
En av mange skulpturer i Rex Garden, skåret ut med motorsag.
Grusveien gikk gjennom et gårdstun. Trærne her bugna av solmodne, rødrosa plommer, selv om mange allerede hadde falt av greinene og lå strødd, både i gresset og på veien. Ruta svingte i hesteskomønster før den retta seg ut og gikk strakt ned mot strandområdet. Der myldra det av folk som deltok på “Kom-deg-ut-dagen”; et årlig friluftsarrangement. Aktivitetene var mange og godt spredd. Noen padla kano i elva. Noen bada. Mange grilla. Folk var i godt humør og nøt den solrike sensommerdagen.
Kom-deg-ut- dagen hadde bragt mange til stranda.Langs kaikanten.
Vi fulgte kaikanten, passerte mellom sjøhus og traska videre på grussti til vi kom inn i selve Rex Garden. Også her flomma det over av lystige turgåere og ivrige deltakere i diverse friluftsaktiviteter. Beplantningen tar seg nok best ut i mai, men det var fortsatt fint å se på. Utallige treskjæringer utsmykka i tillegg området, der stiene gikk på kryss og tvers, opp og ned i alle retninger.
Vi valgte å følge ruta rett fram og kom etter hvert ut på asfaltert vei som svingte opp i boligfeltet på Lauvneset. Når vi titta bak oss – ut over Austvika – tårna Siggjo i horisonten. Ikkje rart Bømlos høyeste fjell har blitt brukt som innseilingsmerke i uminnelige tider.
Skulle likt å tatt turen i mai…
Vi dreide inn mellom boligene på høyre hånd der veien flata ut og kom ned i Rex Garden på ny. Som nevnt; her fletta stiene seg sammen i et intrikat heklemønster, så det var bare å velge og vrake. Vi unngikk forklumpningene av mennesker, luftgevær skyting og grillere og kom etter hvert ned til sjøen igjen. Herfra fulgte vi stien tilbake til stranda og ved elveutløpet svingte vi innover i terrenget.
Yrende aktivitet ved elveutløpet.
Elvastien gikk langs elva hele veien opp til undergangen ved kirka igjen. Det vil si; etter hvert gikk den over i Kyrkjestien. Langs hele løypa støtte vi på diverse små bruer og lignende som skapte en fortryllende stemning i seg selv.
Mange små bruer…
Lenger oppe langs elva fant vi restene etter gamle dagers kraftproduksjon. Vi kryssa over en høyde. Under oss slynga elva seg som en slange og på motsatt side hadde noen overnatta i hengekøye.
Rester av kraftproduksjon.
Like bortenfor sto restene av en gammel demning som en grå betongvegg midt i skogen og kort etter var vi ute på Prestegardsvegen og kunne gå tilbake til bilen for så å kjøre hjem. Alt i alt en fin rundtur på 3,1 km. I rusletempo brukte vi ca. 50 vel anvendte minutter.
Turen opp Boknafjell er ikke det man ville kalle lang, faktisk bare 1,3 km en vei. Dessuten går det grusvei helt til TV-masta på toppen; et landemerke som er synlig over store deler av Haugalandet. Om du ikke passer tempoet er det likevel sjans for å kjenne på både puls og melkesyre i de steile motbakkene.
Parkering finner man i Grønnestadvegen, et steinkast lenger inn enn stistart. På den rødmalte veggen ved foten av løypa kan man lese om både turen, drikkevannet til Bokn kommune og diverse andre severdigheter i øyriket. Kommunen omfatter Austre- og Vestre Bokn, Ognøy, samt hele 123 småøyer og holmer.
Stistart.
En skulle gjerne tro det ikke var mye å si om en så likefrem tur som denne. Det medfører ikke riktighet. Sant nok handler det om å følge vei fra start til slutt, men gjelder ikke dette på sett og vis de fleste tilrettelagte turer når alt kommer til alt? Min kone og jeg kom sent i gang. Vi parkerte på Bokn 13:50 og gjorde regning med å bruke ettermiddagen.
Allerede her aner man hva man begir seg ut på.
BRATT Starten av grusveien var sperra med bom og allerede her ble det advart om sterk stigning. Veien klatra bratt nordøstover. Skogen nedenfor autovernet var tett og skjerma for vinden. Det føltes som sommer. Langs grøftekantene sto tistlene som nordiske kaktuser. En og annen humle, eller forsiktig tistelsommerfugl våga å lande flyktig i de lilla blomsterknoppene. Da veien dreide skarpt mot venstre ble den enda noe steilere, men langt der framme kunne vi øyne slutten av skogen. Derfra og videre mot toppen ville vi få en formidabel utsikt på resten av turen.
Dekorativt langs grusveien.
Noen sauer beita blant røsslyngen og bringebærbuskene i grøftekanten. De enda oss knapt i det vi passerte. På ny dreide veien skarpt. Denne gang tilbake mot nordøst. Bak oss så vi Arsvågen og konstant ferjetrafikk over til Mortavika. Under oss tegna Føresvik seg og litt etter litt så vi mer og mer av fjordene i innlandet.
Føresvik og Boknasund.
Etter de neste par svingene ble ruta ei nesten snorbein, nordvestadgående linje det gjenværende stykket opp fjellet. TV-masta kom til syne og fortalte oss omtrentlig hvor langt vi hadde igjen. Et gult fareskilt advarte mot isnedfall. Dette gjaldt naturligvis hovedsakelig vinterhalvåret. Der og da følte vi i det minste ingen fare.
Fare.
TOPPEN Veien vendte sørover og så var vi faktisk framme. En liten stasjon sto ved foten av masta som raga ytterligere 170 meter mot himmelen, omkransa av diverse sendere, mottakerdisker og andre diggedarier. På selve toppunktet var det reist en diger varde. Ved siden av denne sto en fastmontert kikkert som kunne snus 360° og lot oss ta utsikten i nærmere øyesyn. I terrenget rundt toppen fant vi stedsanvisere vendt mot severdigheter. De fortalte også litt om stedene vi kunne skimte i det fjerne.
Informasjon om hva en kan se og i hvilken retning…
Det sies at man kan se om lag 150 km i de fleste retninger fra Boknafjell på en god dag. Til alt hell var dette en av dem. Herfra syntes alt nærere enn det føles med bil, kanskje også fordi en kjøretur aldri er rettlinja i et landskap som Haugalandet. Det finnes også en fin rasteplass med ly for nordavinden like nedenfor varden. Den hadde vært fin å benytte seg av i økende blest, men var allerede okkupert ved vårt besøk. Vi nøyde oss med å ta inn utsikten før vi starta turen nedover igjen og la heller inn en pause på en diger trekloss i første sving. Derfra var det også god utsikt og vi fikk tid til å nyte synet av øyriket og jordbrukslandskapet under oss.
Beitende sauer.
Ferden ned tok på knærne, men gikk mye kjappere enn oppturen. Med innlagt pause brukte vi tilsammen 1 time og 15 minutter. Alt i alt målte turen 2,7 km.
Jernaldergården på Tuastad består av gamle ruiner, eller tufter etter en rekke bygninger, innhegninger, geiler og mulige åkerflater.
Det er gode parkeringsmuligheter utenfor Tuastad bygdahus. Derfra starter man mot Jernaldergården på bred og fin grussti. Den går vestover i skogen.
Etter de første 150 meterne møter man en bom. Heretter er det liten fare for å treffe motoriserte kjøretøy. Kanskje en og annen syklist, eventuelt hest med rytter, men ellers bare turgåere.
Små overraskelser langs grusstien.
Langs grøftekanten finnes blåbærlyng og bringebærbusker i tillegg til en fargerik flora som skaper liv i det grønne gresset, lyngen og blandingsskogen. Den som har øynene med seg vil dessuten oppdage en og annen hekla grytelapp som henger halvt i skjul langs ruta. Det finnes også et par mørkmalte benker hvor man kan sette seg ned og nyte formiddagssola.
En fin sommerformiddag er det godt å sitte i sola her.
Vi passerte et større hogstfelt som åpna opp terrenget på venstre hånd. Et luftig pust i den ellers tette skogen, selv om det ikke framsto som veldig flatterende. Med tid og stunder blir det nok bra. Når dette partiet er tilbakelagt tjukner skogen igjen omkring stien. Rundt regna 750 meter inn er det en skilta avstikker i søradgående retning. Det er denne man vil følge om man har tenkt seg til jernaldergård ruinene. Ifølge skiltet har man 350 meter igjen til målet.
Avstikkeren til Jernaldergården er godt skilta.
Fram til første klopp var det gruslagt også her, men etter å ha fulgt plankegata rundt første sving bevegde vi oss over på mer tradisjonell skogssti. Den bukta seg mellom trestammene og var tidvis gjørmete. Da hjalp det at det ikke varte så lenge. Vi kom ut av tykningen, fant en annen del av det tidligere nevnte hogstfeltet og fulgte ei snorbein løype langs et gjerde til motsatt side av sletta. Her lå ruinene vi var på jakt etter.
Det ser jo noe goldt ut i slike hogstfelt.
Man ser fortsatt tydelig flere av tuftene. Den lengste måler hele 31 meter. Gården ble nok forlatt under Svartedauden, men da hadde det vært aktivitet her siden 800-tallet. Man kan forestille seg dyrehold og åkerlapper. I dag står det flere bord her hvor man kan slå seg ned, ta en pust i bakken og nyte freden.
Her kan man lese litt mer om funnene på Tuastad.
På tilbaketuren ville min kone ta en titt på den nye sandstranda som var anlagt ved Tuabua. Det var bare et par hundre meter fra krysset hvor vi kom ut på grusstien igjen, så hvorfor ikke? Stranda var ikke av de største, men koselig og innbydende. Jeg håper virkelig mange vil anvende de nye mulighetene ved dagsturhytta på Tuastad. Det er et fint tilbud, spesielt i sommerhalvåret.
Den nye sandstranda ved Tuabua.
Distanse: 2,7 km tur/retur Tidsbruk: Ca. 45 minutter
Fra modellflybanen på Skokland fører en forholdsvis lettgått sti inn i marka og opp til dagsturhytta på Nuten i Haugesunds byheier. Her finnes ikke mange parkeringsmuligheter langs veien, men har man tatt sykkelen fatt er det flust av trær å tjore den til i skogbrynet. Herfra var det ganske nøyaktig 1 km å vandre.
Joda, i førstningen gikk det oppover på stein, røtter, berg og en god porsjon gjørmehull. Tatt i betraktning den relativt fuktige sommeren vi har hatt kom det ikke som noen overraskelse. Jeg hadde valgt riktig fottøy for anledningen.
Steinsatt parti.
Stien tar deg sørvest før den – omtrent halvveis – dreier i sørøstlig retning. Noen sleipe og glatte partier finnes, men etter den første stigningen flater terrenget betraktelig ut. Man får øye på hytta omtrent 150 meter før man er framme.
Fyringsovnen kan komme godt med til vinteren.
Enkelte vil nok si “har du sett ei dagsturhytte har du sett dem alle.” Det er riktig at de er bygget likt, men her handler det mer om beliggenhet og utsikt enn noe annet. I så måte er hver enkelt hytte unik. Inne finner man en liten hems og sittebenker. Hytta er også utstyrt med fyringsovn som lar deg holde varmen på kaldere dager. I tillegg finnes her et mini-bibliotek. Det gleda meg å se min eldste bok, “Fine fotturer”, (Vormedal forlag, 2020), i hyllene!
En glede å se. Håper den kan komme til nytte for turgåere.
Nuten ligger på 153 moh. Dagsturhytta ligger like nedenfor. Den ble offisielt åpnet 29. april, 2024. Mellom trærne kan man se ut over Haugesund. Hovedvinduet er vendt nordvestover og lar deg skue ut mot havet. Lenger nord ser man mot Bømlo og skimter Siggjo i det fjerne.
Ut mot havet.
Siden været var så fint satte jeg meg ute på trammen og nøt formiddagssola. Alle dagsturhyttene har rikelig med sitteplasser på samtlige sider, noen med overbygg, andre som brede, gode trappetrinn, felt inn i skråtaket. Jeg hadde medbrakt niste og fortærte den før jeg fulgte stien tilbake til sykkelen.
En del bløte partier, men også en del tilrettelegging langs ruta.
Utsikt fra Rambaskårsfjellet mot Helganes lufthavn.
Da tirsdagen glimta til med sommersol fikk jeg fruen med på en aldri så liten utflukt. Det hadde kommet meg for øret at en pent tilrettelagt sti skulle gå fra Kalstøvegen til Rambaskårsfjellet. Ikke var det langt og dessuten var turen (etter sigende) lettgått.
Vi pakka enkel niste i sekken, slengte oss i bilen og kjørte over brua fra Haugesund til Karmøy. Det bar ut via Kvalavågsvegen, gjennom vakre Kvalavåg og brått var vi framme på den vesle parkeringsplassen som markerte stistart. Den var ikke stor, men rom for tre, fire biler burde det vel være.
Stistart.
Kvalavåg velforening har lagd en bred grussti som snirkler og slynger seg gjennom marka til anleggsveien i Revadalen og videre. Vi starta opp en liten stigning, innover i Torvdalen. Her var det lynghei, frodig gress og myrlendt på alle kanter. Lyngen bar yndige, lilla blomster som små fargeklatter mellom alt det grønne. Før første venstresving støtte vi på en klopp. Den førte over bløtmyra til en fjellskrent, utstyrt med sikringstau. Ei alternativ rute tilbake til hovedveien.
Ganske snart bevegde vi oss inn blant furustammer. Skogens sangstruper stemte i av hjertens lyst. To vandrere på stien i deres domene gjorde verken fra eller til. Finværet var til glede for både folk og fauna. Gresshoppene stemte i. Øyenstikkerne svirra nysgjerrig etter. Det rasla i blåbærlyng. Himmelens blå hvelving ramma det hele inn og alt var bare sjelefred og turnytelse.
Bred og god sti.
I enden av skogen kom vi først til et lite tjern der vannliljebladene lå tett i tett. Ved stien, ovenfor bredden, sto et rastebord. Lenger bort pekte ei pil inn blant trærne og annonserte at her kunne man ta en avstikker til “Utsikten”. Vi runda tjernet og kom ut på anleggsveien som følger hele Revadalen fra ende til ende. Heldigvis skulle vi bare traske noen meter langs den før vi kryssa gjerdeklyver og starta oppover selve Rambaskårsfjellet.
Rasteplass ved lite tjern.
Her var det beitemarker. Sauene så vi bare på lang avstand, men skiten lå over alt. På ny bretta skogen seg omkring oss. Det var først da vi brøt ut på andre sida at grusveien omsider tok slutt. Herfra ble det steinete sti det siste stykket opp til toppen. Vi benka oss ved rastebordet, like bortenfor masta med peileutstyr for Helganes lufthavn, spiste niste og titta på både små og større fly i det de kom inn for landing.
Sydvendt utsikt og masta på toppen.
Utsikten var usedvanlig god i alle retninger takket være den klare sommerdagen. Vi så Utsira, ytterst i havet. Vi så Siggjo på Bømlo og Stovegolvet på Stord. Vi glante innover mot Valhest og Hodnafjellet, Ørnå og Lammanuten i Tysvær, samt fjernere fjell i innlandet. I sør så vi Salvøy, Vedavågen og Årkahamn. Alt ble liksom understreka av en naturlig ro og stillhet. Bare naturens egne lyder satte musikk til freden. Alt var zen.
Sti til Utsikten.
På returen unna vi oss en avstikker til den tidligere nevnte “Utsikten”. Også her sto det et picnic bord og selv om utsiktspunktet lå mye lavere i terrenget enn høyden vi kom fra så vi meget og langt. Definitivt verdt et besøk.
Utsikten.
Deretter bar det tilbake til bilen og hjem for grilling og middagskos. Alt i alt målte turen 2,3 km og tok om lag 40 minutters i særdeles bedagelig tempo.
Hva gjør man når sommerværet lar vente på seg og feriedagene bare tikker avsted? Man kan selvsagt komme seg ut dørene og gå en liten tur. Været får man uansett ikke gjort noe med og turopplevelsene kan være fine under alle slags forhold.
DOKKEN SILDEMUSEUM
Jeg dro til Havnaberg og kryssa broa til Hasseløy, eller “Bakarøy” som den kalles på folkemunne; den nordligste av øyene utenfor Haugesund. Dokken museum lå under – på høyre side – i det jeg traverserte det smale sundet. For anledningen var det et yrende folkeliv der nede. Tyske gloser nådde opp til meg. Turister. Det lot til å være stor interesse for historien om byen som ble “bygget på sild”. Her kan en se og høre om hvilke kår fattig og rik hadde for 150 år siden. På området finnes både kolonialbutikk, sildesalteri, eldre båter og mye annet.
Utsnitt av Dokken museum.
MER AV DET GAMLE
Jeg svingte nordover, forbi museet, langs båthavna, forbi Haugesjøen brygge og Haugesund båthotell, til Westcons blå kontorbygning. I øyas nordvestlige ende var avstanden til både Killingøy og Vibrandsøy på sitt korteste. Herfra hadde jeg god sikt mot Tonjer fyr og kunne følge småbåtene som tøffa rolig inn mot byen.
Vibrandsøysundet.
På returen la jeg merke til de falmede og nesten utviska bedriftslogoene, malt direkte på murveggen i et gammelt lagerbygg for lenge siden. “Norønna Sild”, sto det og ved siden av; noe jeg antok kunne være “Hansavåg Karosseri”. En litt uvanlig kombinasjon der, altså.
Nesten utviska bedriftslogoer.
GAMMELT OG NYTT
Jeg fulgte Flathauggata forbi hus som sendte tankene til gamle arbeiderboliger. Tre stykk på rekke og rad. Så svingte jeg ned til kaien utenfor Staalehuset som forøvrig var Nord-Europas største sjøhus da det sto ferdig i 1919.
Staalehuset.
Gammelt og nytt går hånd i hånd på “Bakarøy”. Mye av bebyggelsen består av gamle trehus. I tillegg finner man en rekke lagerbygninger og lignende som i stor grad er murbygg. Noe står til forfall, men det meste er likevel pussa opp. Langs sundet nedover mot Skagen ligger en rekke boligblokker med orkesterplass mot vakre Vibrandsøy. Midt mellom dem er et utendørsbasseng med sandbunn, fylt av naturlig sjøvann.
Basseng med tilskuerplass.
Sørvest ligger Kystverkets buede kontorbygg. På kaien utenfor står ei pen, lita fyrlykt og passer på inn- og utseilinga mellom Hasseløy, Risøy, Smedasundet og Karmsundet. Spesielt sommerstid kan det være mye båttrafikk her.
På kaien utenfor Kystverket.
SISTE BIT
Jeg fulgte Langgata til midten av øya, passerte en grønn lunge med lekeplass for barna og endte etter hvert opp utenfor Sjømannshjemmet. Sjømenns Aldershjem ble bygd i 1919, samme år som Staalehuset sto ferdig.
Sjømannshjemmet.
Nå gikk jeg Holmegata sørover igjen. Her lå et bedehus. I svunne tider hadde vel alle småsamfunn minst ett av sorten. Tilbake i Steffen Staalesens Gate dreide jeg østover til Losgata og fulgte denne mot Hasseløybroa. På høyre hånd kunne jeg fortsatt se fundamentet etter den gamle trebroa, bygget i 1872. Ny bro var først på plass i 1954. Hadde jeg i tillegg traska ned Sjøhuskleiva kunne jeg benka meg utenfor PittersKafé på Lothebrygga. Istedet trampa jeg over brua til fastlandet igjen. Turen målte 3,3 km og tok ca. 40 minutter i bedagelig tempo.
Fundamentet til gamlebrua.Kartutsnitt fra mobil-app.
Jeg har vært ved Salomonshilderen på Fosen flere ganger før, men aldri fortsatt turen Helgaland rundt. Denne gang skulle det korrigeres. Lekkert maivær med stigende temperaturer gjorde den 40 minutter lange sykkeletappen fra Sakkestad til Fosen bygdehus nytelsesfull. Her låste jeg tohjulingen og ga meg i kast med stien.
Steinsvatnet.
INNOM GROTTENE Man kan velge å gå gjennom grinda i enden av parkeringsplassen, eller krysse fotballbanen utenfor bygdehuset og benytte seg av gjerdeklyveren. Uansett havner man på samme vestadgående traktorvei. En enslig kalv gikk på beite og holdt god avstand.
Stien nærmer seg Nedre Helgalandsvatn.
På motsatt side av Steinsvatnet fulgte jeg blåmerka løype strake veien framover. Det bølga gjennom mer beiteland. Noen sløve sauer fulgte meg med blikket, men orka ikke reise seg i solsteiken. Jeg runda vestbredden av Nedre Helgelandsvatnet og tok meg fram til Salomonshilderen. Den går også under betegnelsen “grottene på Fosen”, men er i grunnen bare store steinblokker man kan bane seg vei mellom, under og bak.
BEITEMARKER Veien videre gikk gjennom pene, irrgrønne beitemarker, ned til Helgalandsvika, hvor jeg fulgte Helgalandsvegen nordover og til endes. På venstre hånd hadde jeg Karmsundet og kunne titte nesten rakt over på Hydro anlegget på Karmøy.
Veiens ende.
Grind/gjerdeklyver førte meg atter ut i beiteland; vakkert og velholdt. Her var lite og ingenting hva stimarkører angikk, men tråkket var likevel såpass tydelig at det var enkelt å følge. Litt etter litt svingte det nordover og brått var jeg inne mellom lyng og brake.
Vakkert og lettgått.
Da jeg kom til gjerde og ny klyver forandra terrenget seg igjen. Her bretta snaufjellet seg ut på min høyre side. Stien gikk derimot nordøstover i slak stigning, forbi myrvann og inn i tett granskau.
Myrvann.
TETT SKOG Skogen syntes å strekke seg ut i det uendelige, men var et eventyr i seg selv. Solstrålene plirte ned mellom kronene og la seg varmt i baret på bakken. Innimellom fulgte jeg menneskelagde grøfter, fulle av vann. Andre steder snubla jeg i røtter og små bergknatter, eller trampa over klopper og yndige, enkle bruer. Etter langt om lenge støtte jeg på en utgammel steinmur, forserte den og var ute i lynghei igjen.
Skogssti.
LYNGHEI OG VANN Jeg runda en kolle og steg nedover mot Lysevatnet. Gjøken gol i det fjerne og sommerfuglene surra dovent i lyngen. Stien gikk nå sørover og i bratte skrenter på vestsida av vannet. Etterpå bar det videre sør, langs myrsøkk, nedover skråninger og tilbake til Steinsvatnet som jeg hadde passert over en time tidligere. Herfra var det bare å følge traktorveien tilbake til Fosen bygdehus for så å sykle hjem igjen.
Lynghei med utsikt over Øvre Helgalandsvatn.
Alt i alt målte jeg fotturen til 7 km og 1,5 time. Friluftsrådet Vest anslår ruta til 6 km og sier den tar 3 timer, så sannheten ligger antakelig mellom disse anslagene et sted. Uansett var det en fortryllende og – i hovedsak – lettgått runde jeg vil anbefale på det varmeste.
For en tid tilbake la jeg søndagsturen til Fuglen (537 moh). Fra rasteplassen på Killingbakkane, før man tar fatt på svingene ned mot Knapphus, er det god plass til å sette fra seg bilen. Herfra starter man nedover mot Sandvattjørna på bred og grei skogsvei.
Sandvadtjørna.
RASTEPLASS VED SANDVADTJØRNA
Det var i grunnen ganske deilig å starte i unnabakke med tett barskog rundt seg og morgendugg i gresset som risla om anklene. Lufta var ren og klar med alle de herlige duftene en fin vårdag hadde å by på. Over meg drev skiftende skydekke sakte nordover. Jeg følte på fred og velbehag. Nederst i lia kunne jeg svinge inn på sti og kom etter kort tid til en koselig rasteplass ved Sandvadtjørna. Her fantes turkasse med bok, hengende på en stamme, og utsikten over tjernet var et eventyr i seg selv.
Trebru.
STIGNINGER
Men jeg hadde tenkt meg videre. Turen var tross alt bare så vidt i gang. Stien svingte østover, rundt Elleflottjørna, over bekker, myr og smale elver hvor det var bygget trebruer og lagt ut klopper som gjorde det enkelt å ta seg fram. Da jeg kom ut på traktorvei svingte jeg til høyre og fulgte denne et stykke oppover Haukadalen til jeg fant skilta sti på venstre side av veien. Herfra var det stort sett stigning, først gjennom mer barskog, så blandingskog og etter hvert mer gress og lynghei.
En blanding av klopp og bru.
VÆROMSLAG
Til min store skuffelse dro skydekket seg til, det begynte å småregne og så kom tåka. Jeg hadde lest om en formidabel utsikt fra Fuglen; et rundskue som kunne ta pusten fra noen og enhver. Med mitt hell ble jeg frarøva den opplevelsen.
Oppover Haukadalen.
MATRAST
Stien flata ut ved Mosarevvatnet nær toppen. Herfra gjensto bare en kort distanse til selve varden og dagens endelige turmål, men med været som hadde oppstått underveis var det ikke noe blivende sted. Slukøra gjorde jeg helomvending og tok fatt på nedstigninga igjen. Først da jeg kom tilbake til rasteplassen ved Sandvadtjørna letta været. Her kunne jeg slå meg ned og nyte nista jeg hadde i sekken. Regn og tåke til tross satt jeg igjen med en god turopplevelse. Ruta var fin, den, og bare det å få bruke kroppen litt gir mening i seg selv. Turen var i overkant av ei mil lang og tok meg om lag 2,5 time. En velanvendt formiddag.
