For en tid tilbake la jeg søndagsturen til Fuglen (537 moh). Fra rasteplassen på Killingbakkane, før man tar fatt på svingene ned mot Knapphus, er det god plass til å sette fra seg bilen. Herfra starter man nedover mot Sandvattjørna på bred og grei skogsvei.
Brighton er et nydelig reisemål. Det er åpenbart en grunn til at dette kalles badebyen i East Sussex. Rullesteinstranda strekker ser langs hele sørenden av byen og the East Pier er for et landemerke å regne med sin fornøyelsesarkade. I Brighton finnes noe for enhver. Pubene er mange. Handlegatene er intime og innbydende. Historien er rikholdig og interessant.
Vi reiste fra Sola Lufthavn en sein ettermiddag, landa i Gatwick og tok toget til Brighton and Hove. Fra togstasjonen var det en tyve minutters rusletur til hotellet nede ved stranda. Innen vi var framme hadde det blitt natt, men byen sydet av liv.
HISTORIE
På 1700-tallet etablerte byen seg som “badebyen”, mye grunnet Richard Russell som lanserte teorien om sjøbads helsebringende effekter. Før den tid var Brighton egentlig bare for en liten fiskerlandsby å regne, selv om den finnes i nedtegnelser helt tilbake til 1086 (i Doomsday Book). Opprinnelig het byen Bristemestune, senere Brigthelmstone, før den fikk nåtidens navn. Siden 1997 har Brighton og Hove vært administrert som en enhetlig myndighet og i 2000 fikk de sammen status som city.
Richard Russells teorier trakk rikfolket til byen, så også kongelige, noe den bærer preg av den dag i dag. Jeg var så heldig å få bo på Double Tree Hilton Hotel som ligger like ved den langstrakte steinstranda. Sammen med reisefølget brukte vi første dag på en såkalt virtuell skattejakt gjennom bygatene, ble kjent med bykjernens labyrinter og tilegna oss basiskunnskap om historie og historiske landemerker. Gull verdt og noe jeg virkelig anbefaler alle tilreisende å ta seg tid til, selv om det var trått å komme i gang og rundløypa kanskje var i drøyeste laget. Etterpå følte vi oss lommekjente.
ROYAL GARDENS OG ROYAL PAVILION
The Royal Gardens er et veldig greit sted å starte om man skal bli skikkelig kjent med byen. Her finnes både vakkert botanisk mangfold og forseggjort, gammel, annerledes arkitektur. Det var endatil Prinsen av Wales, senere Kong Georg IV, som anla dette, reiste en kongelig paviljong, fikk bygget ridestaller og i det hele tatt satte nytt preg på den nå fasjonable staden, noe som viser igjen den dag i dag.
HANDLEGATER
Litt lenger nordvest finner man Kensington Gardens, ei trivelig, smal handlegate med små butikklokaler i hopetall. Her får man på sett og vis følelsen av å dra tilbake i tid, menge seg med “almuen” og ta inn deler av byens mangfold gjennom sanselige inntrykk.
Min favoritt var likevel The Lanes. I dette området av Brighton er mange av gatene belagt med rød murstein. De er smale, svinger hit og dit (noen ganger tilsynelatende på måfå) og frister med et mylder av restauranter, gatekaféer, puber, gullsmedbutikker og hundrevis av andre ting. Jeg velger å tro man kan ferdes her i dagevis uten å ha oppdaget alle skjulte perler. Selv fant jeg flere platesjapper, en innbydende bokhandel, hattebutikker og lignende. Den som har øynene og interessen med seg kan i tillegg finne lag på lag av nysgjerrighetspirrende, historiske fakta stødd omkring. Her finnes the Pump House, Meeting House Lane, the Flint Wall, House of Correction, East Street Arcade og de yndige, trange “twittens”, som Brightons trangeste smau og bakgater kalles. Kan hende finner du nettopp det du lette etter akkurat her…
Dessuten byr Brighton på handlesentre som Churchill Square, Marks & Spenser og Primark for den handlelystne. Har man god tid og ikke er engstelig for høyder, går det også an å besøke Brighton i360, et skyhøyt tårn med alle slags fasiliteter og utsikt i alle retninger. En må booke tur med “smultringen” som tar deg fra bakkenivå og langt opp over byens tak før man – sakte men sikkert – vender tilbake til jordas overflate. En turistattraksjon, sikkert og visst.
Vi skriver påsken 2024. Det er slutten av mars. Nettene er fortsatt kalde og været er ikke det beste, men en tradisjon er til for å holdes. Påsketuren med gjengen er lagt til Holmavatnet mellom Trodlakjerkå og Sagebakken i Tysvær.
TILKOMST
12:30 drar vi fra Haugesund i to biler med kanoer på taket. Vi skyter fart gjennom Aksdal, ned til Førland og utover Sagebakkenvegen til vi kan svinge av mot nordenden av Holmavatnet. Turen inn tar 25 minutter. Her ligger et par bolighus. Vi parkerer på en velegna avkjørsel like ved demningen i enden av vannet. Herfra er det en smal sak å sjøsette våre tre farkoster. To kanoer og en kajakk. Såpass må til når man er fem voksne karer med full oppakning og tre bikkjer på slep.
LEIR
Baugen glir lett gjennom det forholdsvis stille vannet. Lett regn i lufta gjør det likevel til en fuktig opplevelse. Vi følger vestbredden sørover på leit etter et egna camp sted, men finner ingen. I sørenden krysser vi vannet og fortsetter søket langs østsida. Det er tett mellom skjær og kampesteiner under vannskorpa, så her må en ha blikket med seg både på land og til vanns.
Med to lavvoer og to mindre telt mellom oss kreves et litt større, forholdsvis flatt område. Sør for holmen, vest av Skatahaugane finner vi et slikt. Her er det lett å få farkostene i land og romslig plass mellom furutrærne.
Det tar ikke lange tida å reise camp. Den ene lavvoen blir sovekupé for tre av oss. Den andre blir dagens og kveldens fellesstue. Her rigger vi til et ildsted i form av en større kvistbrenner, får fyr på veden og kan begynne å tørke klærne vi har på kroppen. De fire andre har tatt med campingstoler og plasserer seg i en halvsirkel rundt ovnen. Jeg benytter liggeunderlag og breier meg ut på bakken, like ved utgangen. “Min egen sjeselong,” blir det spøkefullt bemerka.
BÅLKOS I LAVVOEN
Det lukter godt av fyringsveden der den knitrer og spraker. De liflige flammene slikker grådig om kubbene og strekker lange, flakkende fingre mot åpningen i toppen av teltet. Sent på ettermiddagen starter vi kokkeleringa. Maten blir tilberedt på primus og – lite samkjørte som vi er i matveien – blir det helt forskjellige retter. Noen har tatt med koteletter og potetsalat. Andre går for burger med potetmos. Selv har jeg tatt med mørbrad og fløtepoteter. Jeg får bomme litt løk av en kompis og dermed er måltidet fullkomment. Mat smaker sjelden så godt som ute i naturen.
Tåka kommer snikende før mørket og legger seg trolsk ute over vannet. Den er så tett at det blir umulig å skimte motsatt side. Vi kunne like gjerne vært på ei øde øy i Stillehavet. Så kommer mørket og legger seg rundt campen. Vi prater om løst og fast, løser verdensproblemer og kjører musikk quiz i tro påskeånd. Rundt midnatt takker jeg av, trosser regnet og baner meg vei til den andre lavvoen.
NATTA OG MORGENEN ETTER
Det regner hele natta. Jeg står opp i sju tida. Fotenden av soveposen er dørgende våt. Vi har hatt lekasje et eller annet sted. Den siste timen har to gjess lagd et voldsomt leven utenfor. Nå er de borte. Til gjengjeld har regnet gitt seg. Jeg tar med den ene bikkja og går på oppdagelsesferd i nærområdet. I dalsøkket bakenfor campen går en gammel traktorvei. Gresset bærer preg av å være beitemarker. Det er lavt, velholdt og irrgrønt. Jeg følger hødedraget nordover og svinger ned igjen mot vannet etter noen hundre meter. Så følger jeg vannkanten tilbake til leir. Det er myrlendt over alt.
Jeg setter meg på pynten utenfor campen, nyter enkelte solgløtt, lytter til fuglene og ser auren vake i det speilblanke, stille vannet. Dette er medisin for sjela. En ro man aldri finner i hverdagen. Jeg puster dypt og rolig. Lar stemningen vaske inn over meg. Terapi.
Etter et par timer våkner gjengen til liv. Det lages frokost i form av bacon og pannekaker. Når regnet starter opp igjen pakkes leiren sammen. Det er tid for å vende tilbake til byen.
Tuabua på fastlands-Karmøy finner man i sørenden av Tuastadvatnet , omtrent midtveis mellom Snik og Tuastad bygdehus. Dette er ei dagsturhytte med fin beliggenhet.
Hit kan man ta seg fra bygdehuset, fra Ytre Røyksund, eller fra parkeringsplass på Snik. Eventuelt benytter man sti fra Tuastadvegen, da med et av to utgangspunkt i nordenden av vannet, eller også fra Mykje skole, via Storevarden.
MYK START
For dem som liker å ferdes på sti istedenfor gruslagte løyper eksisterer i tillegg ei alternativ rute. Denne starter ved Mykje skole hvor man finner parkeringsmuligheter i hopetall. Deretter går turen sørover, inn i byggefeltet, langs Tjørnahaugvegen og bort til den tilstøtende grusbanen. Fra sørenden av nevte bane følger man tilrettelagt turløype de første 150 meterne før denne smalner inn til en tradisjonell sti. Den går mellom Tjørnahaugen på høyre hånd og selve tjernet på motsatt side. Er man heldig kan man få noen glimt av hekkende ender langs vannkanten.
Litt etter litt svinger stien østover i tidvis myrlendt terreng. Her er utplassert en mengde klopper, så det er fullt mulig å ta seg tørrskodd gjennom det ellers lyngdekkede landskapet. Et stykke inn deler stien seg. Her holder man venstre om man ikke vil ned på Snikveien.
Slak stigning tar deg over kammen sønnefor Storevarden. Her deler stien seg på ny. Venstre løype tar deg opp til toppunktet (69 moh) med fin utsikt i alle retninger, mens turen mot Tuabua følger stien nedover til myra. Sør i myra skal man fortsette enda litt øst mot Tuastadvantet dersom det er ønskelig å benytte seg av tradisjonell rute. Denne følger i hovedsak høyspentmastene.
FALKEBLIKK
Bøyer man derimot av mot høyre finnes også her en – enn så lenge – tydelig sti. Den tar deg over nette koller, gjennom småsøkk og forbi kongletung skog til lyden av et fuglemangfold. Et velkomment gjenhør etter lange vintermåneder. Like før man runder siste kolle flater stien ut. Den dreier vestover mot Snikveien for andre gang, så her gjelder det å ha øynene med seg for å finne den bortimot utviskede stien øst, over myra, tilbake mot Tuastadvantet. Den er der, men ikke nødvendigvis enkel å finne. Godt fottøy kan altså være en fordel.
Etter kryssinga av myra beveger man seg atter over små koller og knauser før ferden går inn i furu- og granskog mellom to høydedrag. Vel ute på motsatt side av skogen viskes stien fullstendig ut. Her er det bare å bushe rakt østover. Slik støter man forholdsvis raskt på hovedstien og kan fortsetter mot sør.
Løypa sneier gjennom skog og tar deg ned til demningen, sørvest i Tuastadvatnet. På vårparten renner det gjerne over sine bredder, men midtsommers kan vannstanden være betydelig lavere. Herfra gjenstår bare et kort strekk før man trasker ut av tykningen og ned til et av stikryssene i grusveien mellom Snik og Tuastad. I krysset finnes rasteplass og turkasse.
TUABUA
Fortsetter man i sørlig retning vil man passere Litlavatnet på vei mot Ytre Røyksund. Tar man i stedet til venstre er det kun et par steinkast igjen til dagens mål: Tuabua. Her er rikelig med sitteplasser, et par overbygg som skjermer for vær og vind, samt et koselig innerom med fyringsmuligheter og et enkelt, men variert bibliotek. I tillegg har fasilitetene en utedo for den som måtte behøve slikt.
Dagsturhytta ligger kloss ved vannet og byr på bademuligheter, så vel som beroligende utsikt med mange små holmer og skjær. I det fjerne øyner man Helgelandsfjellet i nord. Et fint sted for en god pause dette, altså.
På returen går man grusveien helt vest til bomsperring og parkeringa på Snik. Dernest traskes det langs landeveien. Etter om lag en kilometer kommer man til snuplass for buss. Like etter dukker en klopperik sti opp på høyre side av veien. Denne tar deg rundt ei bred myr, over haug og hammar og ned igjen til Tjørnahaugvegen, forbi grusbanen og til parkeringa ved Mykje skole. Hele runden måler sånn noenlunde 6 km og kan fort ta et par timer, eller mer i rolig tempo.
Risøy fikk broforbindelse 14. mai, 1939. Før den tid var øyfolket avhengige av den vesle båten som ferga dem fram og tilbake over Smedasundet til Haugesunds Indre kai. Broa har en angitt lengde på 361 meter og høyeste punkt er 25 moh.
“Haraldsgatå, Haraldsgatå, ifra Havnaberg te Litlasond. Fint å stå der. Fint å gå der å lufta seg ei litå stond.”
Han hadde rett i det, Kolbein Falkeid. Kanskje spesielt oppunder jul, når gata er pynta og høytiden stråler fra de fleste vindu.
Byparken nord på Havnaberg er snødekka og glattslipt av utallige, hardpakka skoavtrykk. Lørdag formiddag virker parken usedvanlig stille og forlatt. Selv duene glimrer med sitt fravær. Normalt ville de flokka seg sammen i hopetall, vagla på paviljongtaket, i trærne, eller fontenen. Ikke i dag. I dag er det sludd i lufta. Duene har søkt ly andre steder.
Haugesund er en forrykende blanding av arkitektoniske stilarter, men fra byparken og sørover ser man mye gamle tradisjoner. Mønespir og fasader gir et blikk tilbake i tid. “Klampenborg” er et iøynefallende eksempel med sitt “kraftig dimensjonerte fasadeuttrykk”. Den nå brosteinsbelagte nordenden av Haraldsgata er i det hele tatt et koselig sted å vandre. Her finner man et herlig sammensurium av kolonialvarer fra inn- og utland, musikkinstrumenter, frisørsalonger, bakverk, thaimassasje og koselige, små kafeer for å nevne noe. Nedfelt i fortauene kan man lese diktsitat henta fra nettopp Falkeids rike forfatterskap.
GÅGATA
I det man krysser Skjoldaveien og tar fatt på gågata forandrer fasadene seg noe. Bytunet er det første man legger merke til. Den store, åpne plassen med det digre, julelyskledde treet midt på rommer forøvrig en fin lekeplass for de minste. I dag huser den gule bygningen blant annet Turistforeningens lokaler, men var en gang Haugesunds politihus. Midt i gata står et veiskilt. Det peker i alle retninger. Her får man anvisninger til flere av byens turistattraksjoner med mer.
Kvartalet bortenfor, i Torggata, står skulpturen “Fiskerne” og speider utover Smedasundet. Titter man oppover bakken ser man like på klokketårnet i “Vår Frelsers kirke”.
Det er alltid liv i gågata. Selv på holkeføre en lørdag formiddag strømmer folk til og fra de mange butikkene som ligger på rekke og rad i byens hovedpulsåre. Kan hende titter de på noen av mange dyreskulpturer utstilt langs sin vei. Kan hende stopper de for å lytte til trekkspillmusikk utenfor Victoriahjørnet, eller har nok med seg selv og egen handleliste.
Jeg krysser Skippergata. For anledningen pågår det veiarbeid her. Det synes meg vanlig at et eller annet sted i Haugesund sentrum alltid er under arbeid. Dette arbeidet stenger for tungtrafikken til verftet på Risøy. La oss håpe det ikke varer for lenge…
I Steinparken er det satt opp boder for et yrende julemarked. Barna får treffe nissen og eldre kan gjøre en kjapp handel, eller bare gå omkring og “snope med øynene”.
Jeg fortsetter sørover og passerer Haugesunds egen “walk of fame”. Her finner man steinheller, dedikert til noen av de mange skuespillertalentene landet har å by på. Skulle bare mangle, tatt i betraktning at byen huser den årlige norske filmfestival.
Ved Åsbygda finner gågata sin naturlige ende. Herfra følger jeg fortau det neste kvartalet og kommer til Rådhusparken. Rådhuset er resultatet av midler gitt i gave av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. og hans kone Elisabeth. Dette skjedde i 1921. Paret ga 1 million kroner til byggingen. Grunna økonomikrise skulle det ta 10 år før det rosa prosjektet sto ferdig i 1931. Ytterligere en million ble sjenka til opparbeidelse av plassen og parken i 1947. Denne ble innvia høsten to år senere.
UT AV SENTRUM
Videre sørover er bebyggelsen mest prega av trehus. Her vokste min far opp i en av bakgårdene. Jeg passerer Haugesunds katolske kirke, eller St. Josefs kirke, som den egentlig heter. På motsatt side av gata ligger Blå Kors og et kvartal bortenfor; Rabinowitzparken. Her finner man minnesmerket over foretningsmannen Moritz Rabinowitz som var aktiv motstander av nazismen i mellomkrigsårene.
Jeg spaserer videre, forbi nybygg som skjermer for sundet der hvor Haugesund sjøflyhavn lå fra 1936 til 1956. Sydenfor rundkjøringen ligger St. Franciskus Hospital med en relativt stor frukthage i front. Det finnes fortsatt et par åpne marker langs veien her hvor jeg minnes kyr beite i min barndom. Etter hvert kommer jeg til Karmsund videregående skole. Bygningen er fra 2005. Før den tid fantes en skog og fine friområder her. På 1970- og 80-tallet var dette et ynda boltreareal for meg og mine venner.
SISTE ETAPPE
Salhusvegen Hjemmebakeri er et fint sted å svinge innom på turen. De har både påsmurt og annet man kan kose seg med, enten langs veien, eller når man kommer til målet. Jeg kjøper meg et horn med karbonader og løk før jeg trasker avsted på ny.
Jeg sklir langs steinmuren forbi Vår Frelsers gravlund og svinger inn i boligfeltet, kvartalet før Toyota bygget. Her følger jeg veien til ende og kommer til Isdammen. Dette er et nesten hjerteformet tjern. På vestsida er det utsmykka med et par trebruer. Østsida har en liten lekeplass og ei enda mindre brygge. I nordenden finner man ei bitteliten sandstrand. Det går grussti rundt hele dammen og det finnes picnic bord. Jeg setter meg ned, nyter nista og titter ut over det islagte vannet. Det gjør godt å hvile beina etter 3,8 kilometer på glatt føre.
Haugalandsvinteren er en blanding av frost, sludd, snø, regn og sol. Gjerne på en og samme dag. Det typiske er at regnet bøtter ned først. Så kommer minusgradene. Deretter legger snøen seg på toppen. Et føre som er skapt for ulykker.
En lun palett i alle høstens nyanser omkransa meg under en lettskya oktoberhimmel. Skyene var en pen blanding av skifergrå og ferskenfarga og det var stilt. Fortryllende fredelig.
Karmøymarka er et mylder av stier. God merking og velbrukte løyper gjør det likevel enkelt å finne fram, noe jeg fikk erfare på dagens runde.
Fra Bjørkedalen, Porsgrunn, går ei fin turløype til et fremragende utsiktspunkt kaldt Fjerdingen. Med sine 361 moh er dette Porsgrunns høyeste topp.