Med utgangspunkt i Harald Hårfagre statuen på Havnaberg la jeg ut på en formiddagstur nord for sentrumskjernen i Haugesund. Skulpturen av Harald Hårfagre ble forøvrig avduket 13. april, 2012.
At snøen forsvant tidlig var gjerne trist for skientusiaster. For mitt vedkommende var det mer enn velkomment. Lite og ingen snø i innlandet betød nye muligheter for vår tradisjonelle kanotur med overnatting. Denne gang skulle ferden gå til Suldal. Planen var å padle Sandsavatnet for så å campe på Langanes, mer eller mindre tvers overfor Sandsa turisthytte. Påskeferie med fjellsus.
En søndag midt i mars kjørte vi sør til Åkrehamn, svingte inn på Myrdalsvegen og fulgte denne til endes. Her var det godt med parkeringsplasser for turgåere fra fjern og nær.
Turen starta på traktorvei, sørøst, mellom beitemarker til skogsbeltet før stigningene mot fjellagets hytte. Mylderet av småfugler inne i furuskogen kvitra våren i møte og vekka varme følelser i rusten kropp. Selv har jeg gått turen flere ganger, men for fruen ble det første gang. Hun lot seg begeistre over den barnålskledde grusstien, høyreiste trestammer og ikke minst den innbydende Speiderplassen midt i skauen. Til søndag å være sto området besynderlig tomt.
I nydelig vårvær, midt i mars, passa det fint med en rusletur rundt Bongsatjørn i Aksdal. Ruta er preparert. Med grussti hele veien passer turen for alle, enten du går, jogger, sykler, triller barnevogn, eller sitter i rullestol. Noen brattere partier til tross; dette er et vakkert og lettgått stykke Haugalandsnatur.
Jeg kom over en artikkel på internett som omtalte suppediett som et lovende alternativ for vekttap. Etter jula hadde jeg gått opp flere kilo enn normalt og var sulten på en “rask” løsning som ikke omfatta mengder av fysisk fostring. For makelige sjeler skulle dette være en adekvat løsning. Faktisk lova artikkelen en nedgang på opptil 2 kilo pr uke. Aberet var at man ikke burde kjøre mer enn en uke i slengen, men veksle mellom supper og “normal” føde annenhver sju-dagers-periode.
4 °C og oppholdsvær. Kuling i kastene og vått i bakken, men ellers lå alt til rette for en fin tur i marka. Her er det fint å parkere ved Kiwi, eller grendahuset på Vormedal for så å bevege seg østover langs Tuastadvegen. Man kan følge gang- og sykkelsti den første kilometeren eller så, før man tar til venstre på gruslagt traktorvei like før avkjørselen til Haugesund/Røyksund.
Ja. Jeg gjorde det: realiserte et plutselig innfall. Mot slutten av sommerferien 2024 fikk jeg ideen om å skrive min egen musikal. Den måtte være på norsk (hvilket vil si Haugesundsdialekt i dette tilfellet), et originalt prosjekt og demoene måtte spilles inn før jul samme år. En slags utfordring til meg selv, altså. Arbeidspress? Så menn. Tatt i betraktning at dette er en hobby mener jeg å ha lagt lista høyt. Det jeg ikke hadde forventa var at både melodier og tekster skulle komme til meg så pass enkelt…
Det er noe herlig forløsende ved å legge ut på tur før morgengryningen. Gatelysene farger nattfuktige sykkelstier. Himmelen er mørk og under skydekket virker den påtakelig nær. Verden er et ensomt sted, men ensomt på en behagelig måte. Det gir ro i sjela og fyller hvert åndedrag med en deilig frihetsfølelse.
Under meg i nordvest lå tåkebankene som ullene tepper mellom høydedragene ut mot havet. Mellom trærne, øst for varden på Presten, gløda himmelen i ferskenfarga nyanser. Lønn for “strevet”. Stillhet, nærhet til naturen og en eksklusivt solitær følelse.
De fleste fuglene hadde allerede vendt nebbet klokelig sørover. Det var ikke så mye som et vinddrag i lufta. Eneste lyd var av egen pust og pulsen som dunka dempa i ørene mine.
En god og varm septemberdag falt vi for fristelsen å legge turen til fyret på Ryvarden i Sveio. Himmelen var overskya, men med 20° pluss gjorde det absolutt ingenting.
Med tillegg av lunting rundt Flokehyttene og fyret målte turen nøyaktig 5 km, til tross for at UT.no skilter med i underkant av 4. I vårt rusletempo tok det rundt regna 1t og 15m.
Første søndag i september dro min kone og jeg nordover til Førde i Sveio. Vi parkerte ved kirka og benytta oss av undergangen for å komme til motsatt side av E39. Her støtte vi med en gang på Kyrkjestien som følger elva nedover mot stranda, men valgte heller å gå noen meter lenger opp i bakken. Der fant vi Prestegardsvegen som fører til samme sted.
Grusveien gikk gjennom et gårdstun. Trærne her bugna av solmodne, rødrosa plommer, selv om mange allerede hadde falt av greinene og lå strødd, både i gresset og på veien. Ruta svingte i hesteskomønster før den retta seg ut og gikk strakt ned mot strandområdet. Der myldra det av folk som deltok på “Kom-deg-ut-dagen”; et årlig friluftsarrangement. Aktivitetene var mange og godt spredd. Noen padla kano i elva. Noen bada. Mange grilla. Folk var i godt humør og nøt den solrike sensommerdagen.
Vi fulgte kaikanten, passerte mellom sjøhus og traska videre på grussti til vi kom inn i selve Rex Garden. Også her flomma det over av lystige turgåere og ivrige deltakere i diverse friluftsaktiviteter. Beplantningen tar seg nok best ut i mai, men det var fortsatt fint å se på. Utallige treskjæringer utsmykka i tillegg området, der stiene gikk på kryss og tvers, opp og ned i alle retninger.
Vi valgte å følge ruta rett fram og kom etter hvert ut på asfaltert vei som svingte opp i boligfeltet på Lauvneset. Når vi titta bak oss – ut over Austvika – tårna Siggjo i horisonten. Ikkje rart Bømlos høyeste fjell har blitt brukt som innseilingsmerke i uminnelige tider.
Vi dreide inn mellom boligene på høyre hånd der veien flata ut og kom ned i Rex Garden på ny. Som nevnt; her fletta stiene seg sammen i et intrikat heklemønster, så det var bare å velge og vrake. Vi unngikk forklumpningene av mennesker, luftgevær skyting og grillere og kom etter hvert ned til sjøen igjen. Herfra fulgte vi stien tilbake til stranda og ved elveutløpet svingte vi innover i terrenget.
Elvastien gikk langs elva hele veien opp til undergangen ved kirka igjen. Det vil si; etter hvert gikk den over i Kyrkjestien. Langs hele løypa støtte vi på diverse små bruer og lignende som skapte en fortryllende stemning i seg selv.
Lenger oppe langs elva fant vi restene etter gamle dagers kraftproduksjon. Vi kryssa over en høyde. Under oss slynga elva seg som en slange og på motsatt side hadde noen overnatta i hengekøye.
Like bortenfor sto restene av en gammel demning som en grå betongvegg midt i skogen og kort etter var vi ute på Prestegardsvegen og kunne gå tilbake til bilen for så å kjøre hjem. Alt i alt en fin rundtur på 3,1 km. I rusletempo brukte vi ca. 50 vel anvendte minutter.