En søndag midt i mars kjørte vi sør til Åkrehamn, svingte inn på Myrdalsvegen og fulgte denne til endes. Her var det godt med parkeringsplasser for turgåere fra fjern og nær.
I mitt rette element.
Turen starta på traktorvei, sørøst, mellom beitemarker til skogsbeltet før stigningene mot fjellagets hytte. Mylderet av småfugler inne i furuskogen kvitra våren i møte og vekka varme følelser i rusten kropp. Selv har jeg gått turen flere ganger, men for fruen ble det første gang. Hun lot seg begeistre over den barnålskledde grusstien, høyreiste trestammer og ikke minst den innbydende Speiderplassen midt i skauen. Til søndag å være sto området besynderlig tomt.
Speiderplassen.
Vi tok fatt på stigningene, hilsa – som seg hør og bør – på forbipasserende og gikk strakt inn i østavinden. Det varte ikke lenge før Kinnebu dukka opp om nova. Her var det folksomt. Både gamle og unge hadde funnet veien til den søndagsåpne bua.
Kinnebu i marssol. For første gang opplevde jeg åpen hytte.
På en ledig plass i solveggen ved fjellagshytta la vi inn en liten halvtimes gourmet pause for konsum av medbrakt niste. For anledningen diska jeg opp med rista grovbrød over og under en deilig Siliana-omelett. Mat smaker alltid ekstra godt i det fri.
Tørr og fin sti.
Etter rasten lokka jeg fruen med på en nordgående sti. Den starta bak trelavvoen like ved hytta og var for det meste tørr etter et par fine våruker. Ei rute jeg aldri har gått før vil alltid ha en dragning på meg. Jeg elsker å oppdage nye tråkk, se nye omgivelser og kartlegge ukjent terreng.
Etter et par hundre meter delte stien seg. Vi hadde forsert småmyrer og tilårskomne klopper, hilst på flere lokalkjente og skritta over stein og grastuster. Nå holdt vi til venstre og gikk nedover til vi støtte på ei bredere (og tydelig mye brukt) løype som leda vestover mot Åkrehamn.
Vi titta bakover og øyna Boknafjellet gjennom godværsdis i det fjerne. Til venstre for landemerket stakk Søre Sålefjell – øyas høyeste punkt – seg fram. Et klart bevis på overkommelige avstander i et lettgått, om kurvete kystterreng.
Børstespinnerlarve.
En børstespinnerlarve kravla over stien. Enkelte vinddrag sendte den om kull, men den kvelva seg rundt og fortsatte ferden. Om ingen tråkka på den og om den unngikk sultne fuglers skarpe blikk, ville larven før eller senere gjennomgå en metamorfose og bli en vakker sommerfugl. Det hadde vi ikke tid til å vente på, men tanken var både vakker og voldsom på en gang. Livets sirkel kan være lunefull. For enkelte arter innebærer det flere farer enn andre.
Snart tegna Strigvatnet seg på høyre flanke. Et innbydende vann jeg ville dradd packraften med på, om vannet hadde vært større og bydd på flere utfordringer enn et kvarters padletur.
Strigvatnet i det fjerne.
Da vi for alvor var igang med den slake nedstigninga, kom vi over en avstikker som førte opp til bygdeborga på Steinsfjellet. Bygdeborger var satt opp på steder det skulle være enkelt å forsvare og hvor lokalbefolkninga kunne søke tilflukt i urolige tider. Ofte var de ringet inn med steinmurer. Denne var anslått å stamme fra år 3-400 f.Kr. I Karmøy kommune finnes rester etter tre slike. En her, en på Visnes og en i Skudeneshavn. Vi dro ikke oppom for å ta en titt denne gang, men jeg ser ikke bort fra at jeg legger det inn i framtidige planer.
Info-tavle for bygdeborga på Steinsfjellet.
Vi passerte under høyspentledningene og gjennom et smalt skogsbelte. Så var vi ute blant beitemarker igjen og kunne bane oss vei tilbake til bilen. Nyfikne sauer fulgte oss med granskende blikk fra andre sida av gjerdet.
I nydelig vårvær, midt i mars, passa det fint med en rusletur rundt Bongsatjørn i Aksdal. Ruta er preparert. Med grussti hele veien passer turen for alle, enten du går, jogger, sykler, triller barnevogn, eller sitter i rullestol. Noen brattere partier til tross; dette er et vakkert og lettgått stykke Haugalandsnatur.
Brygga nedenfor Vannkanten.
Vi parkerte ved Aksdal Inn Motell og gikk ned til den langstrakte brygga foran leilighetskomplekset Vannkanten, helt nordøst ved Aksdalsvatnet. Godværsskyer speila seg i de vage krusningene og skotøyet lagde dempa rytmikk der vi slentra over bryggeplankene.
Froskebekken.
Snart svingte vi oppover på grusstien og fulgte denne forbi Froskebekken og ned til vannkanten på ny før den skar over haug og hammer. Lyng og gress bar fortsatt preg av lange vintermåneder, men hist og her øyna vi små lauvskudd som vitna om en vår i emning.
En av mange hvilebenker langs løypa.
Langs hele løypa er det plassert ut benker, så her finnes rikelig med anledninger for å slå seg ned, ta en pust i bakken, nyte medbragt niste, eller bare være ett med naturen. Uansett hvor i løypa man befinner seg er det et nydelig skue.
Bongsatjørn sett ovenfra.
Idet man passerer utstikkeren Butongjen svinger grusstien nordover. Etter en bratt motbakke ser man endelig ned på Bongsatjørn. Det er ikke noe stort tjern, men her er det aktivitet året rundt. I nordvestenden finnes en gapahuk og apparater for trimmere. Eneste sjenanse i denne delen av løypa er støyen fra E134 hvor trafikken ustanselig farer forbi.
Gapahuken og trimapparater.
Vi fulgte stien langs nordsida av Bongsatjørn og opp til parkeringsplassen ovenfor bensinstasjonen i Aksdal. Herfra var det kort vei ned igjen til vårt utgangspunkt ved motellet.
Jeg kom over en artikkel på internett som omtalte suppediett som et lovende alternativ for vekttap. Etter jula hadde jeg gått opp flere kilo enn normalt og var sulten på en “rask” løsning som ikke omfatta mengder av fysisk fostring. For makelige sjeler skulle dette være en adekvat løsning. Faktisk lova artikkelen en nedgang på opptil 2 kilo pr uke. Aberet var at man ikke burde kjøre mer enn en uke i slengen, men veksle mellom supper og “normal” føde annenhver sju-dagers-periode.
Kremet kylling- og karri suppe.
Ja, det er vondt å innrømme, men det siste halvannet året har ytre omstendigheter ført til langt færre turer i skog og mark, noe som også viser igjen på fysikken. Et grep måtte tas og da familien var villige til å prøve sammen med meg, ble det avgjort.
Minestrone.
I løpet av en 2 måneders periode testa vi ut i overkant av 30 suppevarianter. Noen ganger valgte vi Fjordland, eller Toro løsninger, men de fleste måltidene ble lagd fra bunnen. Vi forsøkte oss på grønnsakssuppe, biff og chili suppe, mulligatawny og minestrone. I tillegg kokkelerte jeg med både fiskesuppe og tacosuppe for ikke å forglemme asparges- og brokkoli.
Mulligatawny.
Det ble produsert ertersuppe og en svært tidkrevende oksehalesuppe som var alldeles velsmakende, men også retter med mindre hell. Til eksempel kan nevnes agurksuppe, eller en heller klein variant basert på ørret og vårløk.
Agurksuppe. Visstnok populær, blant annet i Polen…
Da hadde jeg mer flaks med en lett blomkålsuppe, dandert med røkt ørret. Den var ikke veldig mettende, men smaken behaga ganen.
Lett blomkålsuppe med røkelaks.
Et par middagsoppskrifter fikk jeg gjennom arbeidskolleger. Her kan nevnes kremet karri- og kyllingsuppe, lasagnesuppe og italiensk brødsuppe. Samtlige ble mottatt med fryd i husstanden og gikk unna rundt bordet, men omlag halvveis i løpet begynte familien likevel å sukke over menyen. Etter tredje diett-uke var jeg nok farga av deres innspill. Lysten på fastere føde meldte seg stadig sterkere. Det krevde mer og mer å finne oppskrifter som faktisk frista.
Italiensk brødsuppe med egg og pølsebiter.
Melkesuppe med semulegryn var mer for dessert å regne og dermed et velkomment avbrekk. Fersk suppe med oksebog og sursøt løksaus føltes nesten litt herskapelig og vekka tanken om å har opplevd et gourmet måltid.
Melkesuppe med semulegryn.
Da vi passerte Samenes nasjonaldag den 6. februar føltes det riktig å lage lys Bidos suppe. Den var også god, men ikke blant favorittene.
Lys bidos suppe.
Dessuten forsøkte jeg meg på Borscht, rødbetsuppa som regnes som russisk nasjonalrett. Suppa var god, selv om en tidligere arbeidskollega med bulgarsk opprinnelse lo hjertelig og rista på hodet da jeg stolt viste fram bilde av resultatet. Det så ikke riktig ut.
Borscht (på min måte), med biffstrimler.
Etter 2 måneder, hvorav 4 uker konsekvent besto av supper, hadde jeg gått ned 5 av potensielt 8 kg. Dette helt uten treningsøkter og med et relativt normalt kosthold ved andre av dagens måltider. Konklusjonen er at dietten virker, selv om den er saktegående og krever mye tid ved komfyren.
En omdiskutert lasagnesuppe.
Helt til slutt legger jeg ved oppskriften på oksehalesuppe. Av alle rettene vi har konsumert tårner nok denne blant våre absolutte favoritter.
Oksehalesuppe.
INGREDIENSER:
1,5 kg oksehaler i biter
1 til 2 biter kjøttbuljong
3 stk gulrøtter , i biter
1 stk purre
0,5 stk kålrot
2 stk sjalottløk
2 ts tørktet timian
1 stk løk , delt i båter
2 ts salt
1 ts pepper
2,2 l vann
salt
pepper
SLIK GJØR MAN:
Man bruner først kjøttet i stekesmør på sterk varme. Legg det deretter over i en gryte. Kok opp og skum godt av. La det småkoke i ca. 3-4 timer til kjøttet løsner fra bena.
Ta kjøttet opp av gryten og sil kraften. Rens kjøttet fra bena.
Tilsett løk, gulrøtter, krydderet, buljong og resten av grønnsakene i fine terninger. Kok dem møre i kraften.
Legg kjøttet tilbake i gryten når grønnsakene er møre.
4 °C og oppholdsvær. Kuling i kastene og vått i bakken, men ellers lå alt til rette for en fin tur i marka. Her er det fint å parkere ved Kiwi, eller grendahuset på Vormedal for så å bevege seg østover langs Tuastadvegen. Man kan følge gang- og sykkelsti den første kilometeren eller så, før man tar til venstre på gruslagt traktorvei like før avkjørselen til Haugesund/Røyksund.Hist og her er gjørmehullene tetta igjen…
PÅ ØSTSIDA
Traktorveien går nordøstover gjennom granskog. I enden finnes et sauegjerde, men i januar er det ingen beitedyr her. Det er bare å fortsette på tydelig sti over jordene. Deretter følger mer skog. Nå har du Vormedalsvatnet på venstre hånd mens Spannavegen ligger på høyre side. Et par steder er det lagd rørganger hvor sauer og kyr kan passere trygt under veibanen.
Enkelte gamle trær er å finne langs stien.
En gjerdeklyver tar deg over nytt stengsel. Det bærer slakt oppover til en skrent leder ned mot en dyp, halvannen meter bred bekk. Her finnes en yndig, liten trebro som tar deg tørrskodd over på motsatt bredd.
Dyp bekk med liten bro.
DREINING MOT VEST
Inntil nå har ruta gått strake veien mot Åkslå og Husafjellet, men herfra dreier den nordvest, oppover i lett terreng. Den gjørmete stien blir tørrere og bakken hardere. Gresset er korngult, tørt, men krøllete og mykt mellom avblomstra blåbærlyng og fargefattig røsslyng. Et behagelig dekke av granbar pryder løypa. Det skal imidlertid ikke vare lenge.
Over den tydeligste knausen følger et stadig mer myrlenet parti. Etter hvert blir overvannet så høyt at man bør klyve langs berget ved siden av, om man ikke er utstyrt med vadestøvler. Etter passering følger lynghei og mer, tidvis gjørmete sti.
Stiskille. Herfra er man over på den gamle kjerkeveien.
PÅ NORDSIDA
Et par dalsøkk lenger fremme, og etter å ha hoppa over nok et par bekker, dukker ny gjerdeklyver opp. Etter denne følger skråningen som leder opp til Kjerkeveien mellom Aksnes og Vormedal. Den byr på hardere underlag og er enklere å gå. 150 meter lenger fremme finnes bord og benker. Her er det fint å legge inn en rast med utsikt over Vormedalsvatnet som nå befinner seg i sør.
Vannet går stritt under den gamle steinbrua i januar.
Etter en liten pause går man ned hellinga til gammel steinbru over bekken fra Midtleite og Dyrabrekkene. Deretter går veien gjennom mørk granskog, opp bakkene til greie plankegater forbi Konefjellet og over høydedraget til grind hvor man kommer ut på nye beitemarker. Over beitene passeres en jordkjeller som har fått mye besøk i årenes løp og bærer preg av det. Så følger port før man kommer ut på Høydalsveien og spaserer nedover denne mot Vormedal ungdomsskole. Etter hvert finner du en avstikker på venstre hånd, svinger av på denne, tramper over aluminiumsbrua og finner veien tilbake til utgangspunktet.
Starten av “plankegata” gjennom skogen.
Alt i alt er dette en runde på i overkant av 5 kilometer. God tur.
Kartutsnitt fra mobil-app. (Ja, jeg vet det står “Longavatnet” på kartet, men dette er altså det samme som Vormedalsvatnet.)
Ja. Jeg gjorde det: realiserte et plutselig innfall. Mot slutten av sommerferien 2024 fikk jeg ideen om å skrive min egen musikal. Den måtte være på norsk (hvilket vil si Haugesundsdialekt i dette tilfellet), et originalt prosjekt og demoene måtte spilles inn før jul samme år. En slags utfordring til meg selv, altså. Arbeidspress? Så menn. Tatt i betraktning at dette er en hobby mener jeg å ha lagt lista høyt. Det jeg ikke hadde forventa var at både melodier og tekster skulle komme til meg så pass enkelt…
Utsnitt fra tekstboka mi.
Historien tar for seg Danny’s reise fra oppgitt, nedbrutt og utbrent til å finne ny mening med livet. I åpningssporet sier han det slik:
“Eg finne ikkje fred
og heller ingen fryd
Det versta som kan skje
e alt eg har blitt bydd…”
Han drar fra byen og søker tilflukt i fjellet, revitaliseres og oppdager nye sider ved seg selv. En større mening med livet, på sett og vis. At en selv har ansvar for å stake ut egen kurs…
Jeg endte opp med 14 låter hvorav de fleste ble skrevet over en tre ukers periode. Innspillingen tok lenger tid. Både falsettspor og bassrøst var et mareritt å få til på et noenlunde akseptabelt nivå. Disse skulle representere de to andre karakterene i stykket; engelen (Gabby/Gabriel) og demonen (Louie/Lucifer). De er Danny’s indre stemmer som roter til tankene hans og trekker ham i hver sin retning. Et eksempel er når “Gabby” sier:
“Det indra auga
ser innøver
og sjelå laugast
når hu får fred…”
hvorpå “Louie” svarer:
“Ein ska ikkje kvila på laurbærå,
for alle vett hovmod e dømt te å
slå beinå onna den som e
sin egen lykkes smed…”
Danny lærer etter hvert å stole på seg selv og ikke tillegge de indre stemmene så mye vekt. Du kan lytte selv ved å følge linken under:
3 Ego (Skisser Te Ein Slags Musikal), et demo-album av Vandrenoter på #SoundCloud
Det er noe herlig forløsende ved å legge ut på tur før morgengryningen. Gatelysene farger nattfuktige sykkelstier. Himmelen er mørk og under skydekket virker den påtakelig nær. Verden er et ensomt sted, men ensomt på en behagelig måte. Det gir ro i sjela og fyller hvert åndedrag med en deilig frihetsfølelse.
Tåka tetner idet jeg sykler gjennom Djupadalen.
For anledningen brukte jeg sykkel og tok strake veien til Djupadalen og opp Kattanakk til demningen i Krokavatnet. Her parkerte jeg og gikk den resterende biten til fots. Planen var å rekke soloppgangen på Presten (213moh), i Haugesunds byheier. Det var starten av november og sola skulle bryte horisonten i øst nøyaktig 08:09, ergo var jeg tidlig ute.
Dårlig sikt ved Krokavatnet.
Jo nærmere jeg kom, jo mer tykna morgentåka. Jeg kunne ikke en gang skimte vannflaten til høyre for stien og det begynte å se spøkefullt ut for en fargesprakende opplevelse. Heldigvis brøt det opp da jeg nærma meg toppen.Tåka siger ned mot havet i vest idet sola stiger.
Under meg i nordvest lå tåkebankene som ullene tepper mellom høydedragene ut mot havet. Mellom trærne, øst for varden på Presten, gløda himmelen i ferskenfarga nyanser. Lønn for “strevet”. Stillhet, nærhet til naturen og en eksklusivt solitær følelse.
De fleste fuglene hadde allerede vendt nebbet klokelig sørover. Det var ikke så mye som et vinddrag i lufta. Eneste lyd var av egen pust og pulsen som dunka dempa i ørene mine.
Dramatisk skue.
Jeg nøt utsikten, ei påsmurt lefse og en godt rista iskaffe. Så var de magiske minuttene over og jeg kunne legge ruta hjemover igjen. Til sammen ble det 17 km på sykkel og 1,5 km til fots. To vel anvendte morgentimer.
En god og varm septemberdag falt vi for fristelsen å legge turen til fyret på Ryvarden i Sveio. Himmelen var overskya, men med 20° pluss gjorde det absolutt ingenting.Ryvarden kulturfyr.
Ved mitt siste besøk hadde jeg sykkelen mellom beina og telta på høyden ytterst ved havet i tidenes tordenstorm. Denne gang tok vi beina fatt og satsa på oppholdsvær.
Skilting langs turveien.
Turveien ut til Ryvarden er gruslagt, tilrettelagt for nyttekjøretøy og lettgått. Langs ruta finner man sporadisk informasjon om dyre-, fugle- og planteliv, for å nevne noe. I tillegg er det skilta turstier til Steinbrottet, Hilderen, Lyngholm og Kvernavatnet. De to førstnevnte kan også benyttes som alternativ løype til fyrstasjonen. Jeg gjorde en mental notis om å prøve disse rutene ved en senere anledning. For meg var de nye, enten det skyldtes slett research, eller bare uoppservant fremferd.
For meg; ukjente stier.
Veien og omgivelsene var oversvømt av Badger Face Welsh Mountain Sheep, eller sau, som menigmann ville sagt. En rolig rase. I det minste lot de til å være godt vant med turgåere og holdt seg til sitt, gomla gress og bræka med dyp røst.
Disse støtte vi på langs så og si hele ruta.
Vi tok Flokehyttene i nærmere øyesyn og vurderte muligheten for en fremtidig overnatting. Vi tråla mellom andre turgåere og la turen nedom sjøen vest for fyret, før vi benka oss i sørveggen av fyrvokterboligen med utsikt over Sletta. Tunge regnsyer hang på den sørlige horisonten. Vi ante en regnskur, men den nådde oss aldri.
Flokehyttene, med utsikt innover Mølstrevågen.
Et besøk innom minnesmerket for de omkomne etter Sleipner-forliset i 1999 føltes obligatorisk. Deretter gikk ferden tilbake til parkeringsplassen i Mølstrevåg.
Minnesmerket.
Med tillegg av lunting rundt Flokehyttene og fyret målte turen nøyaktig 5 km, til tross for at UT.no skilter med i underkant av 4. I vårt rusletempo tok det rundt regna 1t og 15m.
Første søndag i september dro min kone og jeg nordover til Førde i Sveio. Vi parkerte ved kirka og benytta oss av undergangen for å komme til motsatt side av E39. Her støtte vi med en gang på Kyrkjestien som følger elva nedover mot stranda, men valgte heller å gå noen meter lenger opp i bakken. Der fant vi Prestegardsvegen som fører til samme sted.
En av mange skulpturer i Rex Garden, skåret ut med motorsag.
Grusveien gikk gjennom et gårdstun. Trærne her bugna av solmodne, rødrosa plommer, selv om mange allerede hadde falt av greinene og lå strødd, både i gresset og på veien. Ruta svingte i hesteskomønster før den retta seg ut og gikk strakt ned mot strandområdet. Der myldra det av folk som deltok på “Kom-deg-ut-dagen”; et årlig friluftsarrangement. Aktivitetene var mange og godt spredd. Noen padla kano i elva. Noen bada. Mange grilla. Folk var i godt humør og nøt den solrike sensommerdagen.
Kom-deg-ut- dagen hadde bragt mange til stranda.Langs kaikanten.
Vi fulgte kaikanten, passerte mellom sjøhus og traska videre på grussti til vi kom inn i selve Rex Garden. Også her flomma det over av lystige turgåere og ivrige deltakere i diverse friluftsaktiviteter. Beplantningen tar seg nok best ut i mai, men det var fortsatt fint å se på. Utallige treskjæringer utsmykka i tillegg området, der stiene gikk på kryss og tvers, opp og ned i alle retninger.
Vi valgte å følge ruta rett fram og kom etter hvert ut på asfaltert vei som svingte opp i boligfeltet på Lauvneset. Når vi titta bak oss – ut over Austvika – tårna Siggjo i horisonten. Ikkje rart Bømlos høyeste fjell har blitt brukt som innseilingsmerke i uminnelige tider.
Skulle likt å tatt turen i mai…
Vi dreide inn mellom boligene på høyre hånd der veien flata ut og kom ned i Rex Garden på ny. Som nevnt; her fletta stiene seg sammen i et intrikat heklemønster, så det var bare å velge og vrake. Vi unngikk forklumpningene av mennesker, luftgevær skyting og grillere og kom etter hvert ned til sjøen igjen. Herfra fulgte vi stien tilbake til stranda og ved elveutløpet svingte vi innover i terrenget.
Yrende aktivitet ved elveutløpet.
Elvastien gikk langs elva hele veien opp til undergangen ved kirka igjen. Det vil si; etter hvert gikk den over i Kyrkjestien. Langs hele løypa støtte vi på diverse små bruer og lignende som skapte en fortryllende stemning i seg selv.
Mange små bruer…
Lenger oppe langs elva fant vi restene etter gamle dagers kraftproduksjon. Vi kryssa over en høyde. Under oss slynga elva seg som en slange og på motsatt side hadde noen overnatta i hengekøye.
Rester av kraftproduksjon.
Like bortenfor sto restene av en gammel demning som en grå betongvegg midt i skogen og kort etter var vi ute på Prestegardsvegen og kunne gå tilbake til bilen for så å kjøre hjem. Alt i alt en fin rundtur på 3,1 km. I rusletempo brukte vi ca. 50 vel anvendte minutter.
Turen opp Boknafjell er ikke det man ville kalle lang, faktisk bare 1,3 km en vei. Dessuten går det grusvei helt til TV-masta på toppen; et landemerke som er synlig over store deler av Haugalandet. Om du ikke passer tempoet er det likevel sjans for å kjenne på både puls og melkesyre i de steile motbakkene.
Parkering finner man i Grønnestadvegen, et steinkast lenger inn enn stistart. På den rødmalte veggen ved foten av løypa kan man lese om både turen, drikkevannet til Bokn kommune og diverse andre severdigheter i øyriket. Kommunen omfatter Austre- og Vestre Bokn, Ognøy, samt hele 123 småøyer og holmer.
Stistart.
En skulle gjerne tro det ikke var mye å si om en så likefrem tur som denne. Det medfører ikke riktighet. Sant nok handler det om å følge vei fra start til slutt, men gjelder ikke dette på sett og vis de fleste tilrettelagte turer når alt kommer til alt? Min kone og jeg kom sent i gang. Vi parkerte på Bokn 13:50 og gjorde regning med å bruke ettermiddagen.
BRATT Starten av grusveien var sperra med bom og allerede her ble det advart om sterk stigning. Veien klatra bratt nordøstover. Skogen nedenfor autovernet var tett og skjerma for vinden. Det føltes som sommer. Langs grøftekantene sto tistlene som nordiske kaktuser. En og annen humle, eller forsiktig tistelsommerfugl våga å lande flyktig i de lilla blomsterknoppene. Da veien dreide skarpt mot venstre ble den enda noe steilere, men langt der framme kunne vi øyne slutten av skogen. Derfra og videre mot toppen ville vi få en formidabel utsikt på resten av turen.
Dekorativt langs grusveien.
Noen sauer beita blant røsslyngen og bringebærbuskene i grøftekanten. De enda oss knapt i det vi passerte. På ny dreide veien skarpt. Denne gang tilbake mot nordøst. Bak oss så vi Arsvågen og konstant ferjetrafikk over til Mortavika. Under oss tegna Føresvik seg og litt etter litt så vi mer og mer av fjordene i innlandet.
Føresvik og Boknasund.
Etter de neste par svingene ble ruta ei nesten snorbein, nordvestadgående linje det gjenværende stykket opp fjellet. TV-masta kom til syne og fortalte oss omtrentlig hvor langt vi hadde igjen. Et gult fareskilt advarte mot isnedfall. Dette gjaldt naturligvis hovedsakelig vinterhalvåret. Der og da følte vi i det minste ingen fare.
Fare.
TOPPEN Veien vendte sørover og så var vi faktisk framme. En liten stasjon sto ved foten av masta som raga ytterligere 170 meter mot himmelen, omkransa av diverse sendere, mottakerdisker og andre diggedarier. På selve toppunktet var det reist en diger varde. Ved siden av denne sto en fastmontert kikkert som kunne snus 360° og lot oss ta utsikten i nærmere øyesyn. I terrenget rundt toppen fant vi stedsanvisere vendt mot severdigheter. De fortalte også litt om stedene vi kunne skimte i det fjerne.
Informasjon om hva en kan se og i hvilken retning…
Det sies at man kan se om lag 150 km i de fleste retninger fra Boknafjell på en god dag. Til alt hell var dette en av dem. Herfra syntes alt nærere enn det føles med bil, kanskje også fordi en kjøretur aldri er rettlinja i et landskap som Haugalandet. Det finnes også en fin rasteplass med ly for nordavinden like nedenfor varden. Den hadde vært fin å benytte seg av i økende blest, men var allerede okkupert ved vårt besøk. Vi nøyde oss med å ta inn utsikten før vi starta turen nedover igjen og la heller inn en pause på en diger trekloss i første sving. Derfra var det også god utsikt og vi fikk tid til å nyte synet av øyriket og jordbrukslandskapet under oss.
Beitende sauer.
Ferden ned tok på knærne, men gikk mye kjappere enn oppturen. Med innlagt pause brukte vi tilsammen 1 time og 15 minutter. Alt i alt målte turen 2,7 km.
Jernaldergården på Tuastad består av gamle ruiner, eller tufter etter en rekke bygninger, innhegninger, geiler og mulige åkerflater.
Det er gode parkeringsmuligheter utenfor Tuastad bygdahus. Derfra starter man mot Jernaldergården på bred og fin grussti. Den går vestover i skogen.
Etter de første 150 meterne møter man en bom. Heretter er det liten fare for å treffe motoriserte kjøretøy. Kanskje en og annen syklist, eventuelt hest med rytter, men ellers bare turgåere.
Små overraskelser langs grusstien.
Langs grøftekanten finnes blåbærlyng og bringebærbusker i tillegg til en fargerik flora som skaper liv i det grønne gresset, lyngen og blandingsskogen. Den som har øynene med seg vil dessuten oppdage en og annen hekla grytelapp som henger halvt i skjul langs ruta. Det finnes også et par mørkmalte benker hvor man kan sette seg ned og nyte formiddagssola.
En fin sommerformiddag er det godt å sitte i sola her.
Vi passerte et større hogstfelt som åpna opp terrenget på venstre hånd. Et luftig pust i den ellers tette skogen, selv om det ikke framsto som veldig flatterende. Med tid og stunder blir det nok bra. Når dette partiet er tilbakelagt tjukner skogen igjen omkring stien. Rundt regna 750 meter inn er det en skilta avstikker i søradgående retning. Det er denne man vil følge om man har tenkt seg til jernaldergård ruinene. Ifølge skiltet har man 350 meter igjen til målet.
Avstikkeren til Jernaldergården er godt skilta.
Fram til første klopp var det gruslagt også her, men etter å ha fulgt plankegata rundt første sving bevegde vi oss over på mer tradisjonell skogssti. Den bukta seg mellom trestammene og var tidvis gjørmete. Da hjalp det at det ikke varte så lenge. Vi kom ut av tykningen, fant en annen del av det tidligere nevnte hogstfeltet og fulgte ei snorbein løype langs et gjerde til motsatt side av sletta. Her lå ruinene vi var på jakt etter.
Det ser jo noe goldt ut i slike hogstfelt.
Man ser fortsatt tydelig flere av tuftene. Den lengste måler hele 31 meter. Gården ble nok forlatt under Svartedauden, men da hadde det vært aktivitet her siden 800-tallet. Man kan forestille seg dyrehold og åkerlapper. I dag står det flere bord her hvor man kan slå seg ned, ta en pust i bakken og nyte freden.
Her kan man lese litt mer om funnene på Tuastad.
På tilbaketuren ville min kone ta en titt på den nye sandstranda som var anlagt ved Tuabua. Det var bare et par hundre meter fra krysset hvor vi kom ut på grusstien igjen, så hvorfor ikke? Stranda var ikke av de største, men koselig og innbydende. Jeg håper virkelig mange vil anvende de nye mulighetene ved dagsturhytta på Tuastad. Det er et fint tilbud, spesielt i sommerhalvåret.
Den nye sandstranda ved Tuabua.
Distanse: 2,7 km tur/retur Tidsbruk: Ca. 45 minutter
