roamingnotes

Etter tre timer på Haukeliekspressen steg jeg av bussen i sommersol. Høyfjellstemperaturen var lun og god, stikk i strid med normalen. Tidligere turer i juli hadde stort sett krevd tykk genser, lue og jakke som tålte både regn og sludd. Ferden fra Haugesund til Haukeliseter føltes langdryg, men nå kunne sommerens store eventyr endelig starte. Planen var tre dager i fjellet med mål om å nå Seljestad. Slik skulle det ikke gå.

LANGS VEISKULDRA

Først måtte jeg tilbakelegge om lag ei halv mil langs E134. En ubehaglig opplevelse, for å si det mildt. Selv om de fleste bilister tok hensyn til en vandrer med sekk, bremset ned og svingte utenom, fantes det også andre råskinn på veien. Det skumle var alle de halsbrekkende forbikjøringene som fant sted like bak ryggen min. Motorbrøl, etterfulgt av lufttrykket idet de suste forbi, farlig nært. Der det lot seg gjøre gikk jeg på utsida av autovernet.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

NUPSDALEN

Ved Nupshallene kunne jeg endelig svinge oppover i terrenget. NÅ var turen virkelig igang! Det gikk i moderat stigning opp til Nupstjørna med Store Nup på høyre side. Derved var de første 180 høydemeterne tilbakelagt. De neste 130 kom gradvis over et lenger strekk innover Nupsdalen, før jeg karra meg gjennom steinrøysa, forbi tjernet innerst i dalen og opp den steilebratte kleiva til Nupsredet, 1362 moh. Utsikten betalte for slitet; et slags Helms Deep, henta rett fra Ringenes Herre!

Steinrøysa og tjernet nedenfor Nupsredet.

NUPSTJØRN

Etter å ha gjenvunnet pusten tok jeg fatt på turen rundt sørenden av Nupstjørn. Isen lå ennå på vannet. Store breer hadde sprukket opp og lå blåhvitt duppende. Snøskavlene strakte seg fortsatt langs hele bredden og oppover i terrenget. Med tung sekk var dette et lite mareritt å forsere.

Jeg brukte uendelig lang tid på de neste par kilometerne. Småpausene ble hyppige og mange. Pulsen var konstant høy og jeg pusta som en blåhval. Kroppen var nok ikke i like god forfatning som for noen år tilbake. Det viser bare viktigheten av å være i god form før man legger ut på langtur.

FJERNE STEMMER

Med vannet bak meg og Slettadalen for mine føtter ble det en lang rast før jeg begynte nedstigninga. Jeg syntes å høre stemmer i det fjerne, men skimta ikke et menneske så langt øyet kunne rekke. Til slutt oppdaga jeg et par ravner og kom i hug at disse fuglene er ypperlige imitatorer. Kan hende hadde de plukka opp en og annen frase fra turgåere i årenes løp?

SLETTEDALEN

Slettadalen var et frodig og bredt dalføre. Lyng og grønne vekster prega floraen. Midt i dalen vokste elvedeltaet Kvesso fram. Slyngende, vide, rolige elvearmer med tilsig fra utallige fjellbekker. I sørvest, såvel som nordvest ramma høye fjellrekker det hele inn. Jeg så Storekvelven og Snøskar på hver sin side. Sauebjeller ringla, ravnene kraksa og pludra med sitt, insektene summa og sommersola steika. Det var om mulig enda noen grader varmere på denne sida av Nupstjørn. Og vakkert. Uendelig vakkert.

Sola går ned bak fjellene. Valldalsvatnet i det fjerne.

VADING, SKUMRING, NEDSTIGNING OG LEIR

Jeg gikk og gikk. Det gjorde timene også. Gjentatte ganger kom jeg til mindre vadesteder, hvor bekkene hadde vokst seg brede og halvdype. Det var ikke stort annet å gjøre enn å trø i det, skulle man komme seg videre. Stadig vekk mista jeg stien, men speida etter varder og røde T’er. De var der alltid og leda meg i riktig lei.

Sola gikk ned bak Kjømeberget idet jeg tok fatt på den bratteste nedstigninga. Fortsatt langt der framme tegna Valldalsvatnet seg blandt fjellene og i det fjerne lå snøen glitrende hvit på topper og tinder. På min høyre side var Kvesso blitt ei lang rekke frådende fossefall. De brølte øredøvende og uavlatelig.

I skumringa passerte jeg over helårsbrua på Kjømeberget. Jeg var utslitt etter dagens 9-timers marsj og lengta bare etter et sted å sove, men klokka skulle runde halv elleve før jeg omsider fant et egna sted å sette opp teltet. Jeg var for sliten til å gjøre stort annet enn å krype ned i soveposen. Middagen ble polarbrød og en sjokolade. Desserten var massasje av ømme og såre muskler. Utenfor hørte jeg sauer tygge gress før søvnen innhenta meg, nærmere 2 på natta.

Leir, kl. 22:38. (Kunne nok gjort meg mer flid med å slå opp teltet.)

NY DAG, NYE MULIGHETER

Klokka 5 var jeg lys våken igjen og innså at jeg sto overfor et valg: Fortsette gjennom Grønnhellerdalen til Reinsnos og Seljestad, eller kaste inn håndkleet og traske den lange, men enklere veien rundt Valldalsvatnet og ned til Austmannalia. Det ble et tungt valg å ta, men slik det lå an var jeg lite lysten på å trampe omkring i løssnøen på høyfjellet enda en halv dag. Fjellvettregel nummer 8 dukka opp i bakhodet: “Vend i tide, det er ingen skam å snu.” Slik ble det. Et døgn kortere, men for anledningen det smarteste valget.

NORDOVER LANGS VALLDALSVATNET

Stien nordover, langs østsida av Valldalsvatnet, var stort sett lettgått og jeg gjorde god tid, tross en lemster kropp. Morgenruta gikk i skyggen av Kvessenuten og føltes behagelig sval. I nordenden av vatnet fikk jeg en deilig kalddusj idet jeg passerte over brua ved Kjøtbekken. De viltre vannmassene minna ikke det minste om hva jeg normalt ville kalt en bekk.

SØROVER LANGS VALLDALSVATENET

Nå fulgte jeg grusvei. Den var lettgått, men sola begynte å vinne høyde og med det steg temperaturen. Idet jeg fant stimarkøren som pekte ut ruta mot Reinsnos, ble det en liten stopp. Nok en gang vurderte jeg for og mot. Skulle jeg likevel våge meg opp i snøen på ny? Nei. Hadde jeg hatt bedre tid og kunne lagt inn flere camper på ferden, så kanskje, men jeg måtte uansett tilbake til Haugesund senest neste dag. Dermed sto jeg ved min beslutning. Austmannalia, here I come.

HETEBØLGE

Da det krøp mot 30°C rant svetten i strie strømmer. Dette var et fenomen jeg ikke hadde tatt høyde for. Hver skygge langs veien ga et velkomment avbrekk. Strandåna var et nytt fossefall som skjenka meg kjølig, perlende dråper. Det føltes forfriskende. Jeg fortsatte og tok dagens første rast på en møteplass mellom Bakken og Åsen. Polarbrød og vann smakte godt i varmen og klokka passerte halv 10 på morgenen. Noen sauer tusla forbi, men ellers var jeg overlatt til meg selv.

Resten av den lange veien mot demningen i sørenden av vatnet og ned til hovedveien la jeg inn den ene småpausen etter den andre, så sant jeg kunne finne skygge. Jeg vurderte riktignok å følge sti fra Grytingsstølen over fjellet til Røldal, men ville ikke risikere å komme for sent til eneste buss hjemover den ettermiddagen.

TRØTT

Fotsålene fikk bank av det harde, flate underlaget. De verka og svidde. Nedenfor Bråstøl la jeg meg i graset utenfor veien og sovna. En halvtimes cowboy-strekk med hodet støtta opp mot sekken var vidunderlig.

Et siste glimt av nattens leir, som lå på motsatt side av vatnet.

HJEM

For å avrunde en lang historie; jeg rakk bussen med god margin og kom hjem til ei kone som var hjertens glad for å ha meg tilbake. Bare slikt gjør det verdt alt slitet! Det rare er jo hvordan man, kun et par dager senere, allerede har fått strabasene på avstand og starta den mentale planleggingen av framtidige utflukter.

0 kommentarer

19.05.2025

Snik, Tuabua, Ytra Røyksund og Litlavatnet

Blogg

Søndag og strålende mai-vær maner bare til en ting: naturopplevelser. Vi pakka i lettsekken, fikk på shorts og stabla oss inn i bilen. Ferden gikk sørover fra Haugesund til Snik på Fastlands Karmøy. Den splitter nye og romslige parkeringsplassen der var ennå tom for gjester. Vi ble dagens første brukere.

Det går grussti hele veien. I starten er man omgitt av blandingsskog, men hist og her åpner det seg smågløtt som gir inntrykk av mer natur. Koller og knauser, lyng, gressbakker og myrområder. Det dufta friskt og frodig. Insektene surra i skyggen og dovne sommerfugler flaksa fra blomst til blomst. Et mylder av småfugler fylte dagen med kjente og mindre kjente triller.

En knapp kilometer inn ankom vi sørvestenden av Tuastadvatnet, skimta den vesle sandstranda mellom buskene i veikanten og like etter var vi framme ved første delmål: Tuabua. Vi ble møtt av en håndfull turgåere som hadde strømmet til fra andre retninger. Tuabua har rukket å bli et ynda turmål for folk fra fjern og nær.

Vi unna oss en liten rast før ferden gikk videre sørover mot Ytra Røyksund. Grusstien her bukta seg langs myra der myrullen sto hvit, bustete og tett som i stampe på venstre hånd. Hærskarer av røde skogsmaur stampa omkring beina våre; iherdige arbeidere på oppdrag for tua som høyst sannsynlig befant seg i furuskogen på vår høyre side.

Vi passerte ei vakker, firkanta bålgrue, inngjerda beitemarker og frodige, irrgrønne enger. Så svingte vi vestover på Naustvikvegen. Heller ikke denne er asfaltert, tross flere hus og en rekke fritidsboliger langs veien. Vi passerte ei rønne som sto til nedfall. Den var lagt ut for salg.

Vi runda høyden som går under navnet Langhammar uten egentlig å se den gjennom tett skog, for så å dreie nordover igjen på smal, men fortsatt grusa sti. Snart ble skogen så tett at en fikk fornemmelsen av å entre en tunnel. Det varte imidlertid ikke lenge før vi var ute på motsatt side og fikk et glimt av Litlavatnet til venstre for oss. Der har jeg hatt februar-camp for noen år tilbake.

Her minna stien mer om en kjerrevei før vi kom opp til krysset hvor en kan velge å gå de 150 meterne tilbake til Tuabua, eller som oss; traske tilbake til parkeringsplassen på Snik.

Distanse: 3,2 km

Tidsbruk: 1 time i rolig tempo

0 kommentarer

27.04.2025

Gatelangs: Skåre og Haugå

Blogg

Med utgangspunkt i Harald Hårfagre statuen på Havnaberg la jeg ut på en formiddagstur nord for sentrumskjernen i Haugesund. Skulpturen av Harald Hårfagre ble forøvrig avduket 13. april, 2012.

Jeg fulgte Asalvikvegen forbi miniparken på Harald Hårfagres plass og svingte til høyre ved første gravlund. Ovenfor denne lå et gammelt, rustent anker og vitna om at byen hadde lange aner innen sjøfart. Herfra dro jeg nordover Kong Sverre gate. De fleste bygningene var gamle trehus, pent vedlikeholdt og stort sett hvitmalte. I toppen av en lyktestolpe hadde skjærene bygd reir. Flott skal det være, må vite.

Ved Kyvikdalen barnehage la jeg inn en avstikker ned til Asalvika badeplass. Dette er byens eldste bad, bynært og bortgjemt. Her støtte jeg på et rådyr. Det skvatt oppover nærmeste skråning, stansa noen sekunder på toppen og titta vurderende ned på meg før det vendte hodet bort og forsvant inn i nærmeste hage.

Jeg gikk tilbake samme vei og fortsatte nordover langs Vestevegen til krysset ved Skillebekkgata. Om man går nedover, finner man Killingøy, eller sørenden av den vakre Kyststien; ei turløype som er vel verdt et besøk. Denne gang dro jeg heller oppover og passerte nesten straks Haugesund fengsel. Det rosa murbygget ble oppført i 1915 og ligger på høyden tvers over gata. Dette er et høysikrings fengsel med kapasitet til å holde 18 mannlige straffedømte.

I krysset Haugevegen/Skillebekkgata finner man Kommunegården, eller “De tusen hjem”, som den tidligere kaltes på folkemunne. Eiendommen ble oppført i 1920. I dag huser den 54 leiligheter og har blitt et boligsameie.

Det er ikke mange igjen av dem i Haugesund, men i Karmsundgata, like ved Kommunegården, ligger et hektisk lyskryss. Her skal man ha tunga beint i munnen om man krysser på døgnets travleste tider. Jeg kom meg helskinna over og fortsatte sørøstover Skillebekkgata til jeg kom til trappa ved Haugesund Ju-Jutsuklubb.

Trappene førte opp til Hest i Lothe parken. Herfra er det god utsikt i alle retninger til tross for at høyden bare måler 49 moh. Parken er heller ikke av de aller største, men et lite nettverk av gruslagte stier mellom tilårskomne furuer og øvrig blandingsskog gjør det til ei deilig, lita lunge i bybildet.

Derfra til undergangen som fører oss opp i Tabarskjelvsgate. Her er det mye å ta for seg. Grafittien er altoverdekkende, men samtidig målretta og poengtert. Her kan mang en ny artist innenfor genren hente inspirasjon. Samtidig som den er samfunnskritisk er den både populærikonisk, morsom, barnslig og lekende. Et fint innspill på skoleveien, hvilket er nettopp hva dette er for veldig mange. Innfelt i asfalten står skrevet hvor langt det er igjen til Hauge skole. Det var nettopp dit jeg var på vei.

Vestover i Dronning Gydas gate møtte jeg en familie på sykkeltur. Ellers var det intet liv å skue. I enden av gata, der den møter Haugevegen, ligger Hauge skole. Eldste bygg ble oppført i 1897 etter tegninger av arkitekt Einar Halleland. I 1924 ble skolen utvida. Den gang var det S. Sexe som sto for tegningene. Ombygninger og ny fløy kom til i 1953, nå etter tegning av David Sandve, og i 2011 ble skolen totalrenovert.

Skåre kirke og minnesteinen over Constance Lothe.

Nedover Erling Skjalgsons gate passerte jeg først Olav Kyrres plass, bak Skåre kirke. Kirka er et åttekantet trebygg fra 1858. Påbygget kom i 1972. Kirken har en defekt klokke fra middelalderen, en fra 1621 og tre nye fra 1973. Bak kirka finner man en lang gressplen med en minnestein tilegna Constance Lothe. Hun kom opprinnelig fra Kongsvinger og var den første bestyreren for den kommunale middelskolen for piker. I tillegg stifta hun Haugesund kvinneråd, oppretta kveldskurs i husstell for unge kvinner, samt en lang rekke andre ting.

Før jeg kom til byparken måtte jeg også forbi Haugesund billedgalleri. Dette bygget er oppført i tre etapper; 1919, 1978 og 2004 og huser en stor samling norsk kunst fra 1800- til 2000-tallet.

Opparbeidelsen av byparken i Haugesund begynte i 1881. Det var også første gang det ble gjort forsøk på å plante trær i våre trakter. Før den tid dominerte lyngheiene kommunen. Paviljongen sto først ferdig i oktober 1912. Byduene har alltid likt seg her og kan til tider virke nesten tamme. Fra april til august arrangeres det hvert år lørdagsmarked i parken. Det blir rett og slett et yrende folkeliv.

Distanse: 3 km

Tidsbruk: 35 min

0 kommentarer

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

19.04.2025

Camp Sandsavatnet

Camp

At snøen forsvant tidlig var gjerne trist for skientusiaster. For mitt vedkommende var det mer enn velkomment. Lite og ingen snø i innlandet betød nye muligheter for vår tradisjonelle kanotur med overnatting. Denne gang skulle ferden gå til Suldal. Planen var å padle Sandsavatnet for så å campe på Langanes, mer eller mindre tvers overfor Sandsa turisthytte. Påskeferie med fjellsus.

Langfredags morgen. Skuet, sett fra campen på Langanes.

2,5 TIMER FRA HAUGESUND

Avsparket gikk kl.12, Skjærtorsdag. Fem mann og to bikkjer fordelt på to biler. Kanoer og kajakk festa til takgrindene og bagasjeromma proppa til randen med telt og annet utstyr. Foran oss lå 2,5 timer i bil før vi kunne cruise gjennom et vårlig Gullingen skisenter, inn til Sandsaoset, parkere og losse av.

Bjørn Tore Sørbø og våre 3 farkoster, klare ved Sandsaoset.

Flere år tidligere vandra jeg langs østbredden av vannet, forbi eventyrlige fossefall, over frodige glenner og gjennom mektige steinurer. Denne gang skulle vi se området fra en helt annen vinkel og jeg fryda meg som et barn på julekvelden. Naturen rundt Sandsavatnet er som i Suldal forøvrig; storslått og vakker med lange avstander og høye topper på alle hold.

BLIKKSTILLE

Vi var framme ved vannet, hadde lossa av bilene og var klare for første åretak innen klokka 15. Været var overskya, men uten nedbør og vannet var så stille at det ligna ei vindusrute. Glassklart og med fri sikt til bunnen. Padling som dette kan sammenlignes med å fly. Å sveve med kano over en vidspredd glugge til en fremmedarta verden.

Vi fulgte land langs østsida av Sandsavatnet. Innenfor gikk veien videre til Blåsjø, men for anledningen var det fullstendig uinteressant. Kan hende ville det være noe trafikk bortetter veistrekket, men vi tvilte sterkt på at slikt ble forstyrrende der vi hadde tenkt oss. Mens vi padla registrerte vi bare et enslig kjøretøy.

I skumringa letta skydekket. Den synkende sola dekorerte himmelen med lun fargepalett.

På ett punkt ligna 1070 meter høye Karinuten legendariske Hårteigen på Hardangervidda, før den forsvant bak Fidjane idet vi gled videre og vinkelen forandra seg. I vest skua vi mot både Grovnuten, Svinastølsnut, Reinsnuten og Sandsa turisthytte, som forøvrig tilhører Stavanger turistforening. I øst hadde vi Nyastølsheiane, Siri Nutane og Svultanuten. Alle hadde spetter av etterhengende snø. Det føltes som høyfjellet på sommerstid, til tross for å være april på cirka 600 moh.

Det fantes fortsatt spor av snø i terrenget, helt ned til camp.

Det fantes spredte hytter i terrenget. Nedenfor en av dem skimta vi et par lekende unger i strandlinja. Foresatte fulgte pliktoppfyllende med. Ellers følte vi oss mutters alene. De to kanoene og den ene kajakken bytta på å dra. Vi gjorde god fart, men glemte ikke å ta innover oss det storslagne skuet naturen bød på.

I CAMP

Fem kvarter senere dro vi farkostene opp på den steinete stranda bak odden på Langanes. Vannstanden var relativt lav, men ettersom dette var et regulert vann la vi campen oppe på grasbakken. Leirbålet bygga vi derimot bare et par meter fra vannlinja.

Vi reiste tre telt for anledningen. Mitt nye Helsport, Jostein Marøs helårstelt og lavvoen som skulle huse Sørbø-gutta; Bjørn Tore, Casper og Noah. I tillegg måtte det gjøres plass til to bikkjer; Vinni og Cash. Middag laga vi på hver vår kant. Denne påsken hadde jeg kjøpt meg ny kvistbrenner og planla å koke både fløtepoteter og å steike biff med løk ved hjelp av dette utstyret. Jeg hadde imidlertid ikke tatt høyde for hvor ofte man må fôre en slik brenner og så meg – etter hvert – nødt til å trygle Sørbøs om lån av primus for i det hele tatt å få all maten varm på samme tid.

Biff med løk i ei panne, fløtepoteter i ei annen.

Utover kvelden steg vannstanden i Sandsavatnet jevnt og trutt. Rundt midnatt innså vi at bålet vårt var en tapt sak, trakk lenger opp og fikk liv i en litt større kvistbrenner enn min. På Sandsa turisthytte, tvers over vannet, slukna de siste lysa og da klokka passerte ett ga vi opp, alle sammen. Det var på høy tid å kaste inn håndkleet, krype ned i posen og gi Ole Lukkøyet sitt.

Vannstanden i det regulerte vannet steg utover kvelden og slukka etter hvert bålet.

Mellom sand og gule gresstuster sov jeg som en bjørn i vinterdvale og våkna ikke før halv åtte neste dag. Da var allerede Marø i gang med morgenritualet, hadde rigga opp primusen, skulle steike bacon og fikse seg ei feit svele. Jeg tok til takke med ferdigsmurte lefser og en klunk Dr. Pepper, men selskap, det hadde vi. Folka i tipien drøyde det enda et par timer før de viste tegn til liv.

Vi opplevde et variert, men stort sett makeløst vær.

EKSTRATUR

Rundt 12-tida hadde Marø og jeg for lengst pakka camp og dro ut på vannet for å prøve fiskelykken. Resten av gjengen hadde rigga seg til med en større påskefrokost og spiste fortsatt, så det fantes ingen grunn til hastverk. Det ble verken fangst eller napp. Etter hvert valgte vi heller å krysse vannet og følge motsatt bredd tilbake mot bilene. Det ble en betraktelig lengre rute, men vi kom tettere på landskapet som hadde vært vårt veggmaleri siste døgn. Fossefall, halvskjulte støler, bekkeos, steinete strender og blankslipte svaberg. Faktisk brukte vi så lang tid på ekstra-utflukten at turkompisene våre rakk å pakke bil og sto klare for hjemreisen om lag en halvtime før oss. De hadde fulgt samme rute som dagen i forveien uten at vi noensinne så snurten av dem, så lange er de faktiske avstandene på Sandsavatnet.

0 kommentarer

24.03.2025

Kinnebu med retur rundt Steinsfjellet

Blogg

En søndag midt i mars kjørte vi sør til Åkrehamn, svingte inn på Myrdalsvegen og fulgte denne til endes. Her var det godt med parkeringsplasser for turgåere fra fjern og nær.

Turen starta på traktorvei, sørøst, mellom beitemarker til skogsbeltet før stigningene mot fjellagets hytte. Mylderet av småfugler inne i furuskogen kvitra våren i møte og vekka varme følelser i rusten kropp. Selv har jeg gått turen flere ganger, men for fruen ble det første gang. Hun lot seg begeistre over den barnålskledde grusstien, høyreiste trestammer og ikke minst den innbydende Speiderplassen midt i skauen. Til søndag å være sto området besynderlig tomt.

Vi tok fatt på stigningene, hilsa – som seg hør og bør – på forbipasserende og gikk strakt inn i østavinden. Det varte ikke lenge før Kinnebu dukka opp om nova. Her var det folksomt. Både gamle og unge hadde funnet veien til den søndagsåpne bua.

Kinnebu i marssol. For første gang opplevde jeg åpen hytte.

På en ledig plass i solveggen ved fjellagshytta la vi inn en liten halvtimes gourmet pause for konsum av medbrakt niste. For anledningen diska jeg opp med rista grovbrød over og under en deilig Siliana-omelett. Mat smaker alltid ekstra godt i det fri.

Etter rasten lokka jeg fruen med på en nordgående sti. Den starta bak trelavvoen like ved hytta og var for det meste tørr etter et par fine våruker. Ei rute jeg aldri har gått før vil alltid ha en dragning på meg. Jeg elsker å oppdage nye tråkk, se nye omgivelser og kartlegge ukjent terreng.

Etter et par hundre meter delte stien seg. Vi hadde forsert småmyrer og tilårskomne klopper, hilst på flere lokalkjente og skritta over stein og grastuster. Nå holdt vi til venstre og gikk nedover til vi støtte på ei bredere (og tydelig mye brukt) løype som leda vestover mot Åkrehamn.

Vi titta bakover og øyna Boknafjellet gjennom godværsdis i det fjerne. Til venstre for landemerket stakk Søre Sålefjell – øyas høyeste punkt – seg fram. Et klart bevis på overkommelige avstander i et lettgått, om kurvete kystterreng.

En børstespinnerlarve kravla over stien. Enkelte vinddrag sendte den om kull, men den kvelva seg rundt og fortsatte ferden. Om ingen tråkka på den og om den unngikk sultne fuglers skarpe blikk, ville larven før eller senere gjennomgå en metamorfose og bli en vakker sommerfugl. Det hadde vi ikke tid til å vente på, men tanken var både vakker og voldsom på en gang. Livets sirkel kan være lunefull. For enkelte arter innebærer det flere farer enn andre.

Snart tegna Strigvatnet seg på høyre flanke. Et innbydende vann jeg ville dradd packraften med på, om vannet hadde vært større og bydd på flere utfordringer enn et kvarters padletur.

Da vi for alvor var igang med den slake nedstigninga, kom vi over en avstikker som førte opp til bygdeborga på Steinsfjellet. Bygdeborger var satt opp på steder det skulle være enkelt å forsvare og hvor lokalbefolkninga kunne søke tilflukt i urolige tider. Ofte var de ringet inn med steinmurer. Denne var anslått å stamme fra år 3-400 f.Kr. I Karmøy kommune finnes rester etter tre slike. En her, en på Visnes og en i Skudeneshavn. Vi dro ikke oppom for å ta en titt denne gang, men jeg ser ikke bort fra at jeg legger det inn i framtidige planer.

Info-tavle for bygdeborga på Steinsfjellet.

Vi passerte under høyspentledningene og gjennom et smalt skogsbelte. Så var vi ute blant beitemarker igjen og kunne bane oss vei tilbake til bilen. Nyfikne sauer fulgte oss med granskende blikk fra andre sida av gjerdet.

Distanse: 4,7 km

Tidsbruk: 1 time 20 minutter

0 kommentarer

16.03.2025

Bongsatjørn i rusletempo

Blogg

I nydelig vårvær, midt i mars, passa det fint med en rusletur rundt Bongsatjørn i Aksdal. Ruta er preparert. Med grussti hele veien passer turen for alle, enten du går, jogger, sykler, triller barnevogn, eller sitter i rullestol. Noen brattere partier til tross; dette er et vakkert og lettgått stykke Haugalandsnatur.

Vi parkerte ved Aksdal Inn Motell og gikk ned til den langstrakte brygga foran leilighetskomplekset Vannkanten, helt nordøst ved Aksdalsvatnet. Godværsskyer speila seg i de vage krusningene og skotøyet lagde dempa rytmikk der vi slentra over bryggeplankene.

Snart svingte vi oppover på grusstien og fulgte denne forbi Froskebekken og ned til vannkanten på ny før den skar over haug og hammer. Lyng og gress bar fortsatt preg av lange vintermåneder, men hist og her øyna vi små lauvskudd som vitna om en vår i emning.

Langs hele løypa er det plassert ut benker, så her finnes rikelig med anledninger for å slå seg ned, ta en pust i bakken, nyte medbragt niste, eller bare være ett med naturen. Uansett hvor i løypa man befinner seg er det et nydelig skue.

Idet man passerer utstikkeren Butongjen svinger grusstien nordover. Etter en bratt motbakke ser man endelig ned på Bongsatjørn. Det er ikke noe stort tjern, men her er det aktivitet året rundt. I nordvestenden finnes en gapahuk og apparater for trimmere. Eneste sjenanse i denne delen av løypa er støyen fra E134 hvor trafikken ustanselig farer forbi.

Vi fulgte stien langs nordsida av Bongsatjørn og opp til parkeringsplassen ovenfor bensinstasjonen i Aksdal. Herfra var det kort vei ned igjen til vårt utgangspunkt ved motellet.

2,6 km

40 min

0 kommentarer

02.03.2025

Suppe diett med saktevirkende resultater

Blogg

Jeg kom over en artikkel på internett som omtalte suppediett som et lovende alternativ for vekttap. Etter jula hadde jeg gått opp flere kilo enn normalt og var sulten på en “rask” løsning som ikke omfatta mengder av fysisk fostring. For makelige sjeler skulle dette være en adekvat løsning. Faktisk lova artikkelen en nedgang på opptil 2 kilo pr uke. Aberet var at man ikke burde kjøre mer enn en uke i slengen, men veksle mellom supper og “normal” føde annenhver sju-dagers-periode.

Ja, det er vondt å innrømme, men det siste halvannet året har ytre omstendigheter ført til langt færre turer i skog og mark, noe som også viser igjen på fysikken. Et grep måtte tas og da familien var villige til å prøve sammen med meg, ble det avgjort.

I løpet av en 2 måneders periode testa vi ut i overkant av 30 suppevarianter. Noen ganger valgte vi Fjordland, eller Toro løsninger, men de fleste måltidene ble lagd fra bunnen. Vi forsøkte oss på grønnsakssuppe, biff og chili suppe, mulligatawny og minestrone. I tillegg kokkelerte jeg med både fiskesuppe og tacosuppe for ikke å forglemme asparges- og brokkoli.

Det ble produsert ertersuppe og en svært tidkrevende oksehalesuppe som var alldeles velsmakende, men også retter med mindre hell. Til eksempel kan nevnes agurksuppe, eller en heller klein variant basert på ørret og vårløk.

Agurksuppe. Visstnok populær, blant annet i Polen…

Da hadde jeg mer flaks med en lett blomkålsuppe, dandert med røkt ørret. Den var ikke veldig mettende, men smaken behaga ganen.

Et par middagsoppskrifter fikk jeg gjennom arbeidskolleger. Her kan nevnes kremet karri- og kyllingsuppe, lasagnesuppe og italiensk brødsuppe. Samtlige ble mottatt med fryd i husstanden og gikk unna rundt bordet, men omlag halvveis i løpet begynte familien likevel å sukke over menyen. Etter tredje diett-uke var jeg nok farga av deres innspill. Lysten på fastere føde meldte seg stadig sterkere. Det krevde mer og mer å finne oppskrifter som faktisk frista.

Italiensk brødsuppe med egg og pølsebiter.

Melkesuppe med semulegryn var mer for dessert å regne og dermed et velkomment avbrekk. Fersk suppe med oksebog og sursøt løksaus føltes nesten litt herskapelig og vekka tanken om å har opplevd et gourmet måltid.

Da vi passerte Samenes nasjonaldag den 6. februar føltes det riktig å lage lys Bidos suppe. Den var også god, men ikke blant favorittene.

Dessuten forsøkte jeg meg på Borscht, rødbetsuppa som regnes som russisk nasjonalrett. Suppa var god, selv om en tidligere arbeidskollega med bulgarsk opprinnelse lo hjertelig og rista på hodet da jeg stolt viste fram bilde av resultatet. Det så ikke riktig ut.

Borscht (på min måte), med biffstrimler.

Etter 2 måneder, hvorav 4 uker konsekvent besto av supper, hadde jeg gått ned 5 av potensielt 8 kg. Dette helt uten treningsøkter og med et relativt normalt kosthold ved andre av dagens måltider. Konklusjonen er at dietten virker, selv om den er saktegående og krever mye tid ved komfyren.

Helt til slutt legger jeg ved oppskriften på oksehalesuppe. Av alle rettene vi har konsumert tårner nok denne blant våre absolutte favoritter.

INGREDIENSER:

1,5 kg oksehaler i biter

1 til 2 biter kjøttbuljong

3 stk gulrøtter , i biter

1 stk purre

0,5 stk kålrot

2 stk sjalottløk

2 ts tørktet timian

1 stk løk , delt i båter

2 ts salt

1 ts pepper

2,2 l vann

salt

pepper

SLIK GJØR MAN:

Man bruner først kjøttet i stekesmør på sterk varme. Legg det deretter over i en gryte. Kok opp og skum godt av. La det småkoke i ca. 3-4 timer til kjøttet løsner fra bena.

Ta kjøttet opp av gryten og sil kraften. Rens kjøttet fra bena.

Tilsett løk, gulrøtter, krydderet, buljong og resten av grønnsakene i fine terninger. Kok dem møre i kraften.

Legg kjøttet tilbake i gryten når grønnsakene er møre.

Smak til med salt og pepper.

Bon appetit!

0 kommentarer

29.01.2025

Rundt Vormedalsvatnet

Blogg

Turen rundt Vormedalsvatnet byr på variert natur.

4 °C og oppholdsvær. Kuling i kastene og vått i bakken, men ellers lå alt til rette for en fin tur i marka. Her er det fint å parkere ved Kiwi, eller grendahuset på Vormedal for så å bevege seg østover langs Tuastadvegen. Man kan følge gang- og sykkelsti den første kilometeren eller så, før man tar til venstre på gruslagt traktorvei like før avkjørselen til Haugesund/Røyksund.

Hist og her er gjørmehullene tetta igjen…

PÅ ØSTSIDA

Traktorveien går nordøstover gjennom granskog. I enden finnes et sauegjerde, men i januar er det ingen beitedyr her. Det er bare å fortsette på tydelig sti over jordene. Deretter følger mer skog. Nå har du Vormedalsvatnet på venstre hånd mens Spannavegen ligger på høyre side. Et par steder er det lagd rørganger hvor sauer og kyr kan passere trygt under veibanen.

Enkelte gamle trær er å finne langs stien.

En gjerdeklyver tar deg over nytt stengsel. Det bærer slakt oppover til en skrent leder ned mot en dyp, halvannen meter bred bekk. Her finnes en yndig, liten trebro som tar deg tørrskodd over på motsatt bredd.

DREINING MOT VEST

Inntil nå har ruta gått strake veien mot Åkslå og Husafjellet, men herfra dreier den nordvest, oppover i lett terreng. Den gjørmete stien blir tørrere og bakken hardere. Gresset er korngult, tørt, men krøllete og mykt mellom avblomstra blåbærlyng og fargefattig røsslyng. Et behagelig dekke av granbar pryder løypa. Det skal imidlertid ikke vare lenge.

Over den tydeligste knausen følger et stadig mer myrlenet parti. Etter hvert blir overvannet så høyt at man bør klyve langs berget ved siden av, om man ikke er utstyrt med vadestøvler. Etter passering følger lynghei og mer, tidvis gjørmete sti.

Stiskille. Herfra er man over på den gamle kjerkeveien.

PÅ NORDSIDA

Et par dalsøkk lenger fremme, og etter å ha hoppa over nok et par bekker, dukker ny gjerdeklyver opp. Etter denne følger skråningen som leder opp til Kjerkeveien mellom Aksnes og Vormedal. Den byr på hardere underlag og er enklere å gå. 150 meter lenger fremme finnes bord og benker. Her er det fint å legge inn en rast med utsikt over Vormedalsvatnet som nå befinner seg i sør.

Vannet går stritt under den gamle steinbrua i januar.

Etter en liten pause går man ned hellinga til gammel steinbru over bekken fra Midtleite og Dyrabrekkene. Deretter går veien gjennom mørk granskog, opp bakkene til greie plankegater forbi Konefjellet og over høydedraget til grind hvor man kommer ut på nye beitemarker. Over beitene passeres en jordkjeller som har fått mye besøk i årenes løp og bærer preg av det. Så følger port før man kommer ut på Høydalsveien og spaserer nedover denne mot Vormedal ungdomsskole. Etter hvert finner du en avstikker på venstre hånd, svinger av på denne, tramper over aluminiumsbrua og finner veien tilbake til utgangspunktet.

Alt i alt er dette en runde på i overkant av 5 kilometer. God tur.

Kartutsnitt fra mobil-app. (Ja, jeg vet det står “Longavatnet” på kartet, men dette er altså det samme som Vormedalsvatnet.)

0 kommentarer

31.12.2024

Å skrive en musikal

Sangtekster

Ja. Jeg gjorde det: realiserte et plutselig innfall. Mot slutten av sommerferien 2024 fikk jeg ideen om å skrive min egen musikal. Den måtte være på norsk (hvilket vil si Haugesundsdialekt i dette tilfellet), et originalt prosjekt og demoene måtte spilles inn før jul samme år. En slags utfordring til meg selv, altså. Arbeidspress? Så menn. Tatt i betraktning at dette er en hobby mener jeg å ha lagt lista høyt. Det jeg ikke hadde forventa var at både melodier og tekster skulle komme til meg så pass enkelt…

Historien tar for seg Danny’s reise fra oppgitt, nedbrutt og utbrent til å finne ny mening med livet. I åpningssporet sier han det slik:

“Eg finne ikkje fred

og heller ingen fryd

Det versta som kan skje

e alt eg har blitt bydd…”

Han drar fra byen og søker tilflukt i fjellet, revitaliseres og oppdager nye sider ved seg selv. En større mening med livet, på sett og vis. At en selv har ansvar for å stake ut egen kurs…

Jeg endte opp med 14 låter hvorav de fleste ble skrevet over en tre ukers periode. Innspillingen tok lenger tid. Både falsettspor og bassrøst var et mareritt å få til på et noenlunde akseptabelt nivå. Disse skulle representere de to andre karakterene i stykket; engelen (Gabby/Gabriel) og demonen (Louie/Lucifer). De er Danny’s indre stemmer som roter til tankene hans og trekker ham i hver sin retning. Et eksempel er når “Gabby” sier:

“Det indra auga

ser innøver

og sjelå laugast

når hu får fred…”

hvorpå “Louie” svarer:

“Ein ska ikkje kvila på laurbærå,

for alle vett hovmod e dømt te å

slå beinå onna den som e

sin egen lykkes smed…”

Danny lærer etter hvert å stole på seg selv og ikke tillegge de indre stemmene så mye vekt. Du kan lytte selv ved å følge linken under:

3 Ego (Skisser Te Ein Slags Musikal), et demo-album av Vandrenoter på #SoundCloud

https://on.soundcloud.com/FSQV4r9QtWN7vY4WA

0 kommentarer

05.11.2024

Soloppgang på Presten

Blogg

Det er noe herlig forløsende ved å legge ut på tur før morgengryningen. Gatelysene farger nattfuktige sykkelstier. Himmelen er mørk og under skydekket virker den påtakelig nær. Verden er et ensomt sted, men ensomt på en behagelig måte. Det gir ro i sjela og fyller hvert åndedrag med en deilig frihetsfølelse.

Tåka tetner idet jeg sykler gjennom Djupadalen.

For anledningen brukte jeg sykkel og tok strake veien til Djupadalen og opp Kattanakk til demningen i Krokavatnet. Her parkerte jeg og gikk den resterende biten til fots. Planen var å rekke soloppgangen på Presten (213moh), i Haugesunds byheier. Det var starten av november og sola skulle bryte horisonten i øst nøyaktig 08:09, ergo var jeg tidlig ute.

Jo nærmere jeg kom, jo mer tykna morgentåka. Jeg kunne ikke en gang skimte vannflaten til høyre for stien og det begynte å se spøkefullt ut for en fargesprakende opplevelse. Heldigvis brøt det opp da jeg nærma meg toppen.

Tåka siger ned mot havet i vest idet sola stiger.

Under meg i nordvest lå tåkebankene som ullene tepper mellom høydedragene ut mot havet. Mellom trærne, øst for varden på Presten, gløda himmelen i ferskenfarga nyanser. Lønn for “strevet”. Stillhet, nærhet til naturen og en eksklusivt solitær følelse.

De fleste fuglene hadde allerede vendt nebbet klokelig sørover. Det var ikke så mye som et vinddrag i lufta. Eneste lyd var av egen pust og pulsen som dunka dempa i ørene mine.

Jeg nøt utsikten, ei påsmurt lefse og en godt rista iskaffe. Så var de magiske minuttene over og jeg kunne legge ruta hjemover igjen. Til sammen ble det 17 km på sykkel og 1,5 km til fots. To vel anvendte morgentimer.

0 kommentarer