En sti er ytterst skjelden ei strak linje. Den bukter og snor seg. Bølger gjennom landskapet som en kinesisk drage, etset inn i terrenget. Overstrødd med stein, grus, busker, gresstuster, gjørmehull og søledammer. Å gå i ei rett linje blir et relativt begrep.
Etter 19 timer med hvile på Sandhaug klødde det i kroppen. Jeg var klar for å fortsette turen. Skoene var tørre og himmelen var blå. Vinden hadde løyet og selv om det lå frost på bakken tegna det til å bli en fantastisk dag. Jeg kom meg avsted allerede klokka sju og fulgte Nordmannslågen mot Besso i halvannen time før stien svingte sørvestover i retning Litlos.
Herfra gikk det gradvis oppover, forbi knauser og småvann, over snøskavler og gjennom steinur. Mellom Høgevarden og Dimmedalshøgdene begynte det å romle i magen og jeg stanset for en liten spisepause. Dalføret var idyllisk og fredfylt. Ei lita elv klukka stilt gjennom lendet og satte tonen under ei sol som faktisk begynte å varme. To polarbrød, et med leverpostei og et med jordbærsyltetøy gjorde susen. Dessuten unte jeg meg noen ruter Kvikk Lunsj og et par kopper kaldt fjellvann, henta rett fra elva. Det var både tilfredsstillende og forfriskende.
Tre kvarter senere nådde jeg Bismarvannet og kjente ei illevarslende ililg i venstre hofte. For noen år siden opplevde jeg det samme, bare i knærne, uten å ta hensyn til symptomene. Den gang resulterte det i betente slimposer. Klok av skade stansa jeg og tok en Voltarol i håp om å hindre en lignende skade denne gang. Utrolig nok fungerte det. Etter knapp tid var smertene så og si helt borte!
Over Grotflott var det omtrent bare stein, tjern, elver og vann å se så langt øyet kunne rekke. Ja, og i det fjerne tårna Hårtegen på horisonten. Denne umiskjennelige fjellhatten som sies å være synlig over store deler av vidda. 10 år tidligere passerte jeg langs foten av bergformasjonen med hele familien på slep. Denne gang fikk jeg sett den på flere kilometers avstand.
Mellom Flautenuten og Storahorgi støtte jeg på en annen ensom vandrer. Han hadde fiskeutstyret på ryggen og halta innover mot en aldri navngitt camp han hadde stående ved et hemmelig vann. Planen var å tilbringe noen dager der for å akkumulere et lager av fjellaure. Jeg ønska ham “skitt fiske” og håpa det var innafor å si slikt i fjelleheimen også.
Turen rundt Ambjørgsvatnet lot til å ta en evighet, men da jeg passerte Holken, (en gedigen klump av et fjell som sendte assosiasjoner til et hjemmebakt brød,) var det bare nedoverbakke igjen til Litlos. Her nøt jeg en lenger pause for å avgjøre hvorvidt jeg skulle presse videre samme dag, hvilken løype jeg eventuelt skulle ta, eller om jeg simpelthen burde tilbringe natta på stedet. Jeg kjøpte meg ei Cola i resepsjonen og dumpa ned i gresset utenfor for å studere kartet, lufte tærne og nyte høyfjellssola.
Enda en vandrer kom stormende over sletta mellom meg og Sledalen i vest. Han hadde god fart, men stansa og slo seg ned for en prat da jeg spurte om han kom fra Tyssevassbu. Det gjorde han, svarte mannen på engelsk. Det viste seg at fyren var fra Amsterdam og skulle bruke 14 dager av ferien på å se mest mulig av vidda. Han hadde starta fra Sauda fire dager tidligere, gått via Storavassbu og Simlebu i Etnefjella, videre til Odda og opp til Trolltunga, hvor også han hadde knekt ei teltstang den natta det blåste så fryktelig. “Det blir lange etapper!” konstaterte jeg og la til at jeg syntes det var mer enn nok å gå fra Sandhaug til Litlos på en dag. Da han hørte dette ble han nysgjerrig på ruta. Planen var nemlig å nå Sandhaug før mørket falt på!
Vi ble sittende å prate ei god stund. Innen samtalen var over følte jeg meg inspirert til å utnytte det gode været og fortsette selv også. Det skulle visstnok finnes noen flotte leirområder langs Holmavatnet, øvers i Vivassdalen. Vi takka hverandre for praten og la ivei i hver vår retning.
Turen rundt Litlosvatnet og opp brekkene mot Hellevassbu gikk radig. Jeg fant stiskillet mot Middalsbu øverst i bakken og svingte av. Her var det hundrevis av sauer på sommerbeite, spredd godt utover landskapet. Kampesteiner, løsnet fra bergveggene en gang i fordums tider, sto som monolitter i dalbunnen langs den brusende, brede elva som rant der. Dalen smalnet. Jeg kom over en høyde og plutselig lå Holmavatnet der. Stien gikk gjennom bratt steinur langs høyre side av vannet; kilometervis med stein som tidvis var vanskelige å ta seg over, men etter hvert jevna det seg ut. Foran meg lå store, frodige, grønne flater og sandstrender.
Først så jeg meg ut et perfekt leirsted helt nede ved bredden, men det viste seg umulig å feste teltpluggene i den løse sand- og grusbunnen, så jeg flytta opp på en liten høyde med utsikt over vannet. Da teltet var reist ble primusen fyrt opp. Jeg kokte nok vann til en porsjon Real Turmat og et par kopper solbærtoddy. Enkle måltid smaker skjelden bedre enn etter en 13 timer lang dagsmarsj i fjellet. Da det skya over og mygg og småfluer ble for plagsomme, krøp jeg inn i teltet og tok kveld til lyden av fjerne sauebjeller og en bedagelig bris som risla forsiktig gjennom gresset utenfor.
