Om jeg går hjemmefra bruker jeg mellom en og halvannen time på runden. Jeg starter gjerne sørover Spannaveien mot Norheim før jeg tar av på stien mellom Kompetansesenteret og Kiwi. Den følger en eldgammel steingard øst, langs tidligere beitemarker. På motsatt side av gjerdet klukker elva rolig nedover mot Karmsundet. Den har sitt utspring i Villduen, oppe på Brakahaug, et sted jeg vil passere senere på dagens tur. Stien fortsetter mellom ungtrær som danner en tett allé i sørenden av Jamnhaug før den klyver oppover mot næringsparken på Raglamyr.
Greit. Denne turen går for det meste på asfalt eller grus, men beveger seg allikevel gjennom flere nydelige (om enn bebyggelsesnære) naturområder. Rådyra liker seg her på tross av stor trafikk til og fra næringsområdene. Den tette vegetasjonen byr på haugevis av steder å gjemme seg bort.
Jeg krysser over Raglamyr, forbi Amandasenteret, inn til Vassbrekke og følger den nå avsperrende veien inn til museumsgården på Ørpetveit. Her kan man reise bakover i tid og få et lite innblikk i gårdsdrift og boforhold på Haugalandet slik det var mellom 1850 og 1950. Enkelte ganger ligger morgentåka tjukk i dalen og skaper en fortryllende eventyrstemning.
Veien svinger seg videre. Jeg passerer Smedbenken, der Ørpetveitvassdraget renner stilt under veibanen og velger meg stien over sommerhalvårets sauebeiter. Nå som det nærmer seg desember er beitene tomme for dyr.
Jeg tar undergangen forbi Haukeliveien og øyner med en gang Løkavatnet. Det ligger stille og blankt mellom boligfelt, industriområder og grankledde fjell. I dag er det kun et par ender som har tilholdssted på vannet. Det er fortsatt så tidlig på morgenen at jeg får grusstien for meg selv. Høstfargene i fjellsiden på motsatt side er så og si borte. Det nærmer seg vinter på Haugalandet.
Jeg kommer til andre enden av Løkavatnet og følger den asfalterte turstien oppover lendet langs Snyabekken, sør for Eikjehammer. Også her kan jeg hyppig støte på rådyr og annet viltliv. For anledningen glimrer de med sitt fravær. Bakken er lang og steil. Den snor seg inn blant høye trær på alle kanter.
Stien skjærer over fjellet til Brakahaug. Der deler den seg. Jeg svinger mot høyre, går ned til Villduen og Brakahaug skole, for så å fortsette mot Lysskar. Herfra er det bare å følge fortauskantene hjem.
Mørket falt raskt i begynnelsen av november. Ei knapp uke tidligere hadde vi skrudd klokkene en time tilbake. Vintertid kjentes stadig på kroppen. Dette året makta jeg simpelthen ikke å konvertere hodet til ny tidsinnstilling. Jeg sovna tidlig og våkna enda tidligere.
Ei hard arbeidsuke lå bak meg og i grunnen frista det mest å slumre på sofaen der hjemme, men turen til Tjelltjørn hadde vært planlagt i lengre tid og været var for en gangs skyld på min side. Jeg tok meg selv i nakkenskinnet, gjorde de nødvendige forberedelsene og dro avsted.
Ok, det var i seneste laget å starte turen, det innså jeg raskt. Sola stupte i havet et sted før fem og natta fulgte hakk i hæl. Lysløypa ble tent i det jeg passerte O-hytta inne i Djupadalen og innen jeg tok av fra Vannverksveien på smal sti ned til den planlagte campen var det nødvendig å tenne lykt for å se hvor jeg plasserte beina. Det gikk straks saktere, men jeg kom fram rundt seks tida, brukte tid på å finne jevnest mulig underlag for teltet og reiste det blant kneisende furutrær, få meter fra tjernet.
Ettersom det var november hadde jeg pakka sekken med litt ekstra remedier. Noen klunker whiskey, et par kakemenn, sjokolade, brus, et lunt pledd, Kolbein Falkeids samlede dikt og ei lyslenke til å henge over teltåpningen. Det veide litt ekstra, men var verdt hver svettedråpe.
Lyden av en travel fredagskveld stiltra seg inn i marka. Bleikmyr lå bare noen knappe kilometer unna og mopeder med hull i potta kunne høres langveis fra. Et og annet skrik og skrål bar også inn til Tjelltjørn, samt dempa brus fra øvrig trafikk. Allikevel var det den stille klukkingen fra bekkene på motsatt side av tjernet som tegna det klareste lydbildet.
Rundt åtte tida fikk jeg flyktig besøk av en far og hans sønner. Jeg kunne høre dem prate sammen allerede lenge før hodelytene glitra mellom trærne og lyskjeklene streifa bortom teltet mitt. “Her ligger det allerede noen. Vi går videre, gutter,” sa han med tysk aksent. Jeg fikk hilse på dem, så vidt det var, før de fortsatte innover langs torvveien til neste rasteplass.
Falkeids dikt kledde stedet og stemningen. Et vestlandsk særpreg som kom mer og mer til uttrykk etter hvert som jeg vendte sidene i boka. “Primusen” var diktet jeg hang meg opp i. At så mye kunne sies om så lite forekom meg nærmest magisk. Å se, svart på hvitt, hvordan en tanke gir næring til et oppkomme av minner og betraktninger. Hva er vel ikke mer magisk enn det?
Jeg slokna i ni tida. Kanskje ikke så rart, etter å ha vært våken siden halv tre natta i forveien. Like over ti var jeg våken igjen, lenge nok til å surre medbrakt pledd omkring meg, slukke lysene og falle i søvn atter en gang. Det ble ei god, varm og behagelig natt, selv om temperaturen utenfor droppa til frysepunktet.
Morgenen etter starta før dagslyset brøt horisonten med ferskenfarga glød. Silhuetter av omliggende skog speila seg i det blikkstille tjernet. Fugle- og dyrelivet våkna. Et ekorn pilte over bakken foran camp-plassen og ei lita ugle suste forbi mellom furustammene. Ellers var det utrolig stilt i marka. Mer magi.
Til frokost hadde jeg kakemenn og Solo. Ikke verdens sunneste måltid, men man skal som kjent kose seg på tur.
Klokka bevegde seg mot åtte før jeg fant det for godt å pakke sammen. Jeg var i ferd med å stappe soveposen i trekket da den vesle familien fra kvelden i forveien passerte meg på ny. “Har dere sovet i telt?” spurte jeg. “Nei, på matte, under åpen himmel,” lød svaret. Min første tanke var at det måtte ha vært en kjølig, men fin opplevelse. Trolig hadde de imidlertid tatt samme forholdsregler som meg, for ingen av dem lot til å være preget av nattens lave temperaturer.
Gresset hørtes crispy og porøst ut da jeg vassa gjennom det kort etter. Turen hjemover gikk vestover mot Bleikmyr, før jeg svingte inn på traséen nedenfor Svartups mot Kattanakkveien, bortimot samme ruta som benyttes under “Haugesund på langs”. Jeg fikk stien for meg selv og klampa avsted gjennom gjørmehull, over stein og såpeglatte klopper, godt fornøyd med meg selv og enda en fabelaktig overnatting i Haugesundsmarka.
Jeg gikk over Beverskaret, et sted hvor bunkerene ligger tett i tett. I det kjølige morgenlyset virka de nesten spøkelsesaktige under lag av fuktig mose og gulnet gress. Da hjalp det med varme høstfarger i lendet og yrende fuglekvitter fra busker, trær og kratt.
Eivindsvatnet lå glassklart og speilblankt, bare forstyrra av lekne ørret. Djupadalen var folketom og fredelig. Jeg slentra innover, vassa gjennom løv som rasla tørt under beina og nøt stemningen.
Jeg fulgte Lions-løypa over brua og opp skaret på Longarebakka hvor jeg tok til venstre i retning Kringsjå og Krokavatnet. Stien var litt gjørmete, men her fantes rikelig med stein å sette beina på, så jeg kunne ferdes tørrskodd det vesle stykket til neste stiskille. Etter noen minutter traff jeg på det provisoriske skiltet som pekte ut det mindre brukte tråkket til Stakk.
Maurtuer lå som varder oppover hellinga. Det yrende livet som prega slike tuer i sommerhalvåret glimra nå med sitt fravær. Mot slutten av oktober så de nærmest fraflytta ut. Rotvelta og vindskeive furutrær bøyde seg over stien som portaler nær toppen og så var jeg brått framme.
Med sine 156 moh skulle høyden kunne by på flott utsikt over Djupadalen om det ikke hadde vært for all skogen som omkransa toppen. Noen glimt var det allikevel mulig å få. Jeg satte meg ned på berget, tok inn duften av våt jord og furunåler, lukka øynene og lot roen senke seg.
Årets tiende måned, oktober, markerte min ellevte camp i Haugesundsmarka. Jeg ville ha noe bynært med utsikt over myriadene av lys som tentes langs kyststripa idet sola sank i vest, men allikevel langt nok borte til å føles som en utflukt. Hvorfor ikke Indre Geitaklubben, eller kanskje til og med Orkjå?
Det var delvis skya og sola titta bare fram iblant, men vinden fra hadde løyet til et nesten umerkelig åndedrag og temperaturen lovet å holde seg over frysepunktet. Jeg venta til godt utpå ettermiddagen før jeg traska avsted, gikk innover Djupadalen til O-hytta og svingte oppover lia, forbi ruinene etter “banksjefhytta”. Det var forholdsvis tørt i bakken og få turgåere å treffe. Fra Orkjå så jeg ut i solnedgangen. Det tegna seg et par regnbyger på horisonten, men de hadde tenkt seg nordover og ikke i min retning. Himmelen var ferskenfarga og klar for kvelden.
Jeg fant en potensiell flate for nattas camp like nedenfor høyden, men i overkant mye kratt og snauberg var neppe ideelt med tanke på teltplugger og romslighet, så jeg fulgte stien videre ned til Indre Geitaklubben i håp om å finne et mer egna leirsted. Løypa var bratt, noe jeg visste godt fra før, men det gikk allikevel kjapt og greit. Jeg stansa på utstikkeren over Arkavatnet og følte i grunnen at det ble litt vel bynært. Utsikten var nydelig, men var det virkelig her jeg ville overnatte? Svaret var nei. Dermed bar det oppover fjellsida igjen, tilbake til førstevalget.
Det ble litt trangt om plassen, ja. Teltet måtte snus flere ganger for i det hele tatt å få det reist. Oppgaven viste seg mer tidkrevende enn forutsett, ikke minst på grunn av en forstua tommel. Underlaget var dessuten en smule mer ulendt enn først antatt, så det ble en utfordring å finne en noenlunde brukbar sovestilling. Utsikten var i det minste upåklagelig: Alt jeg hadde ønska meg. Eivindsvatnet blinka mellom grantrærne og lysene omkring Karmsundet funkla som skulle det være selveste julafta.
Det var oktober og mørket kom krypende raskere enn på mange måneder. Stummende mørke inntraff før halv ni, men det gjorde ingenting. Jeg hadde min trofaste campinglykt i sekken og plenty av knask å tygge på.
Utover kveldstimene satt jeg å grubla over potensielle turer i årets siste to måneder. Etter lang tid og mye googling hadde jeg omsider kommet over et kart som viste hvilke områder terminologien “nedslagfelt for drikkevann” omfatta i byheiene. Problemet lå nok først og fremst i det å finne riktig ord for søket. Jeg prøvde nedbørsfelt, drikkevannskilder, restriksjoner rundt drikkevann og en lang rekke andre alternativ uten å oppnå ønsket resultat. Sant å si var det litt frustrerende. HIL, (eller Haugesund Idrettslags hjemmesider) ble til slutt redningen, (haugesundil.no). Her fant jeg et skravert kartblad fra 2016 med tydelig opptegnet omriss. Jeg hadde jo støtt på skilt med forbudsformaninger både her og der, men akkurat hvor denne grensen gikk føltes like diffust som sketsjen om ubåtkapteinen, der Harald Heide Sten jr og Totto Osvold harselerte med russiske undervannsfartøy i 1978. Nå skulle det imidlertid ikke lenger være noen tvil om at teltet ble satt opp på lovlig grunn. Ved nærmere ettersyn kunne jeg dessuten konstatere at jeg hadde holdt meg utenfor de skraverte feltene samtlige ganger, (muligens med unntak av februarleiren, like nedenfor Såt).
Ei kattugle hadde vagla seg i et tre ikke så langt unna. Den utstøtte rare lyder. På et vis spinkle, men samtidig konsise med ei tydelig mening bak. Ei stund hørtes den alarmert ut. Ei stund tiggende. Den gav seg heller ikke med det første, men holdt det gående til langt utover kvelden. Hvor lenge aner jeg ikke, for søvnen innhenta meg uten nevneverdig forvarsel.
Det var ikke noe godt sted å sove. Jeg våkna med jevne mellomrom. I halv fem tida hadde jeg vondt i nakken. Først etter et par timer duppa jeg av igjen. Like over 7 var jeg allikevel våken for alvor. Det kunne høres ut for at det pågikk trefelling med motorsag lenger nede i Ramsdalen. Lyden var ikke spesielt søvndyssende…
Jeg gløtta på teltåpningen og kjølig morgenluft velta inn i kupeen. Himmelen var lettskya. Et rosa penselstrøk lå over den sørøstre horisonten og småfuglene lovpriste en ny dag med rene, skjære Dolby Surround effekt. Da fikk dårlig søvn være dårlig søvn. Jeg måtte opp og ut!
Hun fløy på soveromsvinduet og lå på ryggen på terrassen, baksa sløvt med vingene og rykka til i ny og ne, men kom ingen vei. Jeg frykta det var dødskramper, men løfta allikevel den fjærlett kroppen forsiktig opp og la henne like varsomt ned igjen med de spinkle beina under seg.
Hun pusta med raske, små åndedrag, glippa med øynene og reiste seg opp i stående stilling. Slik sto hun, foroverbøyd og omtåka, men virka ikke redd. Vingene hadde hun folda fint inntil kroppen og innimellom skakka hun litt på hodet, som for å se seg om. Hun lot meg stryke henne over fjærene uten å trekke seg unna; bare sto der og samla krefter. Litt pjusk, men eller så jeg ingen åpenbare ytre skader.
Ei nysgjerrig skjære satte seg på taket og titta ned på det uvanlige skuet. Jeg har sett skjærer angripe småfugl før og jagde den bort. Rødstrupa trengte tid om hun i det hele tatt skulle ha noen sjans på å komme seg etter det ublide møtet med vindusruta.
Det tok nesten en time, så retta hun seg plutselig opp, tok fem prøvende hopp bortover terrassen, folda ut vingene og fløy avsted. Dagens gode gjerning.
Septembersøndagen opprant med det nydeligste høstværet man kunne tenke seg. Himmelen var så blå at det sved i øynene og sola varma faktisk, selv om den sto merkbart lavere over horisonten. En slik morgen fant jeg det umulig å sitte hjemme. Jeg måtte opp og ut.
Det var bare så vidt bevegelse i lufta, som om verden trakk pusten og lente seg tilbake. Det var heller ingen trafikk å snakke om. Man finner ikke mange likesinnede langs veien før klokka ti en søndags formiddag. En og annen turgåer traff jeg allikevel da jeg ankom Djupadalen og slentra innover langs vannet. På sedvanlig vis nikka vi høflig til hverandre og kosta på oss et og annet forsiktig smil.
Jeg benka meg på Kolbein Falkeid Plass, titta på kjøttmeis og rødstrupe som forsynte seg grådig av frøene i fuglehuset nede ved vannet og lytta til klangen av kirkeklokkene som bar over åskammen i vest. Rundt meg dalte løvet av trærne og svevde rolig til marka. De gulbrune bladene var i ferd med å farge bakken i høstens bilde, som et lunt teppe i påvente av kjøligere dager.
En liten flokk ender drev dovent forbi på det blanke vannspeilet før storinnrykket av barnefamilier med matpakke og delelyst ankom. Da søkte de med en gang til bredden ved picnic bordene. Forutsigbart og grundig innarbeida, men ikke desto mindre et nydelig samspill. Fugler viser fortrolighet der det vanker en matbit.
Jeg ble sittende en hel time å nyte freden ved vannet, se på forbipasserende, fisken som vakte, småfuglene som travla uavbrutt fram og tilbake og øyenstikkerene som stoppa opp over sivet i vannkanten. Jeg lytta til den svake raslinga i trekronene da verden innimellom pusta ut og tassinga av barneføtter i grusen på stien bak meg. Jeg snuste inn duften av fuktig jord, stadig grønt gress, furunåler og det svake hintet av fjern vedfyring.
Etter hvert så jeg meg nødt til å kaste jakka i den lune septemberdagen og tok den under armen da jeg slentra tilbake.
Da jeg bestemte meg for et kystnært opphold meldte drømmen om Tømmerhammar seg. Utsikt rett vest. Nærkontakt med vær og vind. Ja, det var vel også dette som holdt meg litt tilbake…
Vær og vind har vært en gjenganger i mine naturopplevelser. Ofte mer vått enn tørt. Da jeg først skulle ligge med vindu mot den ellers så værharde Nordsjøen, håpa jeg selvsagt på medgjørlige omstendigheter. Faktisk utsatte jeg oppholdet ei uke, da nedbøren ble ekstrem fredagen i forveien. Gater og kummer var regelett oversvømte. Himmelen var mørkegrå og utsiktene dunkle.
Neste helg kom og regnet avtok til fordel for en delvis skyet og vindfull himmel. Sola titta gjennom rett som det var, så i utgangspunktet burde det love bra. Greia var å finne ly for de verste vindkastene, først og fremst fordi jeg ikke ante hvor mye bristen i den ene teltstanga ville tåle.
BERGTATT
Jeg ble satt av et sted på Førland i de tidlige kveldstimene og traska den korte biten inn til Tømmerhammar. Med sine 95 meter over havet bød høyden på plenty av utsikt i det ellers så flate, eller snarere nedadstigende landskapet. Sjøen på Sletta gikk hvit på toppene og knuste mot holmer, skjær og steile bergknauser. Ute i havet holdt skyer og sol et fortryllende skyggeteater over horisonten. Jeg var mildest talt bergtatt, men kom til sans og samling og lirka meg ned det bratte henget mot sør for så å ta meg lenger ut mot havgapet. Jeg fant en liten flate på en knaus med god utsikt og slo meg ned der.
Å få opp teltet ble en utfordring i vindråsene, men etter noe tukling og en passe dose ukvemsord sto det, rakt som en prest på prekestolen. Jeg var ferdig like før solnedgang og kunne nyte fargeskiftene på vesthimmelen fra mitt lune bo.
KULING
Mørket kom ikke fullt så raskt som jeg hadde regna med. Et og annet skip passerte utenfor. Etter hvert så jeg lanternene for- og akterut bedre enn omrisset av farkostene og smått om senn dukka den ene stjerna etter den andre opp på den stadig dypere blå hvelvingen.
Teltduken slo, dansa og blafra rundt meg. Noen ganger forsiktig, men for det meste som om noen sto å rista hensynsløst i veggene. Pluggene satt imidlertid godt og værmeldinga spådde avtagende vindstyrke utover natta, så jeg feide bort all bekymring.
Overraskende nok begynte det å striregne like før klokka ti den kvelden. Dråpene hamra mot taket som om de ville inn. To minutter senere var det stilt igjen. Bare meg og kulingen.
Kvart over ti var det “på an igjen”, som Jan Eggum så smukt uttrykker det. (Slagvatten, på godt haugesundsk.) Atter en gang sto det bare på få minutter før det brått opphørte. Timelange regnskyll på rekordtid. Det begynte å ane meg at det ville bli “den type natt”…
Etter hvert lukka jeg gluggene; skalka lukene for alvor. Natta seig på og det var fint lite å se gjennom teltåpningen, annet enn mørke og sporadiske lys fra streifende laste- og fiskebåter. I stedet ble jeg liggende å lytte til de nære lydene. Lyngen som skrapte mot duken. Vinden som ulte over heiene. Bølgene som slo mot land. Monoton kakafoni, men også et flerstemt opus. En selvmotsigelse som dyssa meg i søvn.
FORMIDDAGEN ETTER
Eim av våt hund, men ingen hund i sikte Ingen andre å anklage enn meg, mitt og været… Været, ja Været får ta skylda Kan ikke klandre soveposen Kan ikke klandre skoene Kan ikke klandre myra 20 meter bortforbi, men været… Neiggu om det slipper fri!
Ei linerler trippa på steinene utenfor og vippa med med stjerten på sitt særegne vis. En enslig fraktebåt trossa bølgene på vei sørover. Sjøen gikk fortsatt hvit over skjærene lenger der ute, men vinden hadde roa seg betraktelig. Det var grålyst og himmelen var dekka av tunge skyer. Natteregnet perla seg fortsatt på teltduken og innimellom kom det stadig noen dråper fra oven. Bare en gang hadde jeg våkna i løpet av natta. Det er rart hva en vender seg til av lyder og bevegelser. Er man trøtt nok sover man gjennom det meste.
Jeg fortærte en enkel frokost og vurderte om jeg skulle pakke sammen og følge stien til Årabrot eller gå tilbake til Førland og tusle langs Tittelsnesveien mot sentrum. Et var i alle fall sikkert; jeg ville pakke sammen mens utstyret fortsatt var halvtørt og innen regnet slo til for alvor. Det gjorde det aldri.
For variasjonens skyld tok jeg første alternativ og fikk oppleve en til de grader fuktig løype. Stedvis gikk stien tvers gjennom oversvømt myrland, andre ganger fant jeg tråkket omgjort til rene bekkefar.
Jeg hadde rolig tempo og løfta blikket så ofte jeg kunne. Omgivelsene var vakre og allsidige. Her gikk jeg over berg og knauser, gjennom lynghei og små, bortgjemte oaser i skar og dalfører som sendte tankene til eksotiske raviner. September hadde begynt å farge floraen oransje. En ildfull palett i sin spede start.
Enkelte humler klamra seg til livet rett. Jeg fant en våt og pjuskete en som gjemte seg under ein blomsterkrone. Spor etter rådyr var det også mange av. I etterkant fikk jeg vite at et par elg har hatt tilholdssted i traktene det siste året, men dem så jeg aldri snurten av.
Da jeg nærma meg Årabrot kom jeg inn i tett barskog. Avgnagde kongler antyda at det bodde ekorn der. Skogbunnen var overstrødd av sopp i alle varianter. Noen fargerike, andre blasse. Noen i klynger og andre frittstående. Jeg er glad i sopp, men føler meg ikke stødig nok i artsbedømmelse til å sanke på egenhånd, så skogens matfat får stå i fred for meg.
Etter to kilometer kom jeg ut på grusvei og vendte nesen hjemover.
Flått. En liten midd som i hovedsak finnes i kystområdene her til lands. Gjerne i skogsområder. Den lever av å suge blod fra hvirveldyr, fester seg på for eksempel fugler, hjort, eller andre pattedyr og kan dermed overføre bakterier og virus, også til mennesker.
Kjært barn har mange navn, heter det. Det er ikke mye jeg finner kjært ved denne parasitten, men det til tross kan jeg ramse opp flere av navnene den har fått, som hanntikke, ku- og maraflått, einelus, hundelus, kulus og skoglus, skogmann, eller skaubjørn, tikk og påte. I Norge finnes bare åtte arter og verstingen blant disse er skogflåtten; den farligste smittebæreren i det nordlige Europa.
Frykten er alltid at bittet skal overføre sykdom, da spesifikt borreliose, som kan føre til blant annet lammelse, ofte i ansiktet, smerter i nakke og armer, eller for eksempel mild hjernehinnebetennelse med plagsom hodepine. Heldigvis er det imidlertid så lite som 2% av alle flåttbitt som fører med seg smitte.
Fra april til august i år har jeg selv fjerna et tosifra antall fra kroppen. De fleste fikk jeg tatt kort tid etter at de festa seg, men et par stykker fikk sitte i flere dager før de ble oppdaga. Til alt hell har jeg ikke merka noen symptomer i etterkant, om en ser bort fra den ubehagelige kløen som vedvarte noen dager, ikke ulikt den man får av myggstikk.
Skal frykten for borreliose stoppe en fra å våge seg ut i marka? Nei, på ingen måte. Det ville i så fall være fryktelig synd. Jeg tar heller forholdsregler som å sjekke hele kroppen når jeg kommer hjem, samt riste og lufte godt ut av alt utsyr etter bruk, (da fortrinnsvis utendørs.)
Det ble fredag. Ny måned og ny rastløshet i kroppen. Ferien var for lengst over, men det betød ikke at jeg følte meg bundet til husets fire vegger. Etter endt arbeidsdag stakk jeg hjemom for å pakke sekken og så bar det avsted.
Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på den gamle pumpestasjonen inne ved Sandvatnet i Byheiene. Riktignok sto bare grunnmuren tilbake, men det var historikk i stedet. En gang hadde det forsynt Haugesund med drikkevann og jeg ville se etterlevningene med egne øyne.
Det var bare å følge Vannverksveien innover atter en gang. Faktisk ble den opprinnelig anlagt nettopp for fasilitetene ved Sandvatnet. Den er passe bred, lettgått til tross for sin duvende ferd gjennom landskapet og strekker seg kilometervis inn i Haugesundsmarka. Da er det verre å finne avstikkeren ned til pumpestasjonen. Den er umerka og gjengrodd, men allikevel åpenbar, om man for eksempel benytter seg av apper som Ut.no, noe jeg gjorde, til tross for å ha sånn noenlunde peiling på hvor jeg skulle gå.
Her hadde det ikke ferdes folk på evigheter. Gresset var allikevel trampa ned av markas fastboende. En liten flokk rådyr, etter alt å dømme, noe som også indikerte at jeg måtte regne med flere flåttbitt. Selv om stien var så å si ikke-eksisterende, kunne jeg følge gamle rørledningssokler nedover bakkene fra Vannverksveien. De var sikre tegn på at jeg var på riktig vei.
Gresset var høyt, grunnen bløt og hindrene mange, men noen hundre meter lenger nede var jeg plutselig framme. Den siste hellinga gikk bratt nedover og så, mellom grantrær og bjørkestammer, sto jeg brått ved ruinene av den gamle stasjonen. I grunnen var det et sørgelig syn. Her var ingenting ivaretatt. Grunnmuren var overgrodd av mose, gress og buskvekster. Bølgeblikkplatene lå, rustne og viden spredd, både hist og her. Langt fra hva jeg hadde forventa av et historisk sted for kommunen fra nyere tid, men allikevel ikke helt uventa. Jeg hadde tross alt sett et enslig bilde i Per Qvales bok “Byheiene og Djupadalen gjennom historien”. Det var imidlertid noe eget over å oppleve stedet på egenhånd. På tross av forfallet fikk jeg følelsen av å plante beina i noe virkelig, viktig, tidløst, nært og fjernt i en og samme stund. En del av vår arv på Haugalandet.
Den neste halvtimen brukte jeg på å bane meg fram og tilbake gjennom den tette barskogen rundt pumpestasjonen på let etter en egna leirplass. Til slutt endte jeg allikevel opp ved vannkanten mellom ruinene og det meterstore, støpte fundamentet som kunne minne om ei minimalistisk brygge. Det var bare akkurat så vidt jeg fikk plass til teltet, men man tar hva man får. Sulten var jeg også. Lunsj halv ti og middag klokka ni er et langt sprang. I slike tilfeller smaker Real Turmat eksepsjonelt godt! Denne kvelden ble det Chili Con Carne.
At sommeren var på hell kom til uttrykk da mørket falt på allerede klokka ti. Ikke stummende mørkt, akkurat, men allikevel dunkelt. Dagen gikk fra grå, via mørkeblått til nesten svart. Kan hende skyldtes det de regntunge skyene og nedbøren som lokka ørreten til overflaten like utenfor teltåpningen, men det føltes nærmest høstlig. Midten av august. Skolestart og en sommer på hell. Slutten av en prangende, lys og varm sesong. Snart.
Da regnet starta tidlig på kvelden, krøp jeg raskt inn i teltet. Båltradisjonen har liksom gått meg hus forbi. Så lenge jeg har primus og kroppstemperaturen føles grei ser jeg liksom ingen grunn til å fyre opp småkvister og tørre pinner. For all del; leirbål er kos. Å stirre inn i flammene, høre knitringen og sprakingen fra liflige flammer, føle varmen, kjenne duften av brent ved… Alt dette staver turliv med stor T. Nå skal man heller ikke glemme at det er generelt bålforbud mellom 15. april og 15. september. (Den nyeste forskriften åpner allikevel for at man kan tenne bål om det ikke åpenbart er fare for omgivelsene. Bruk hodet, rett og slett.)
Etter hvert hørte jeg ørreten plaske like utenfor teltdøra og ovenfor leirstedet prusta og stønna ett og annet hjortedyr. Jeg stakk hodet ut, men så null og niks. Ingen av dyra våga å komme tett på. Menneskenærvær vekker visst ikke tillit.
Jeg sov utrolig godt, natten igjennom, til kakafonien av store regndråper mot teltduken, vegetasjonen og vannskorpa. Et monotont, men mangestemt buekorps. De slo hvirvler, tett i tett, som om de øvde til en stor presentasjon. Da jeg våkna i grålysninga pågikk øvelsen fortsatt. Noen ganger heftig, andre ganger lettere, men det lot ikke til å ta noen ende. Jeg lå i teltet enda tre timer i håp om et opphold i bygeværet. Frokosten besto av sjokolade og brus. Ellers benytta jeg tida til å fjerne et par hantikker som hadde festa seg i løpet av nattetimene. Til slutt innså jeg at leiren måtte pakkes i striregn og satte i gang. Sant å si var det litt vemodig å legge stedet bak seg, men dagene består tross alt av mer enn bare turopplevelser.
Blesten sto inn – rett vestfra – og bragte med seg lukta av tang, tare og ramsalt sjø. Bølgene slo mot land. Hvite, brusende brenninger. To seilbåter drev i tandem nordover mot Sletta. Vindmøllene på Storøya svirra rundt og rundt bak Tonjer fyr og ytterst på Kvalen sto fyrlykta som en skiltvakt mellom Kvalsvik og Røverfjorden.
Himmelen var skifergrå og blytung, men enn så lenge holdt den på vannet. Sauene hadde trukket lenger inn på beitemarkene og holdt klokelig avstand til glade turgåere langs den gruskledde kyststien. En måkeunge vegra seg for å bade i fjæra med resten av slekta. I stedet spankulerte den fram og tilbake langs stien og lot ikke til å bry seg nevneverdig om at jeg passerte på kloss hold.
Nede i Kvalsvik hadde et ungt par trossa vær og vind, tatt morgenbadet og satt inntulla i håndklær for å få varmen tilbake. Ei mor plukka blåbær med tre smårollinger på slep. Samtlige var iført støvler og full regnhyre. Minsten klagde over hvor svett han følte seg.
I bukta innenfor Vesteneset sto fire ryttere til hest. “The Rising Tide” av Jason deCaires Taylor prydet for tiden Kvalsvik Sculpture Park som også rommer undersjøiske boliger, satt ut i 2018 for å huse fisk, skalldyr og annet som måtte være av interesse for lokale dykkere.
Jeg fulgte den nye biten av Kyststien de resterende 350 meterne i retning Årabråtsvågen, forbi et lite knippe bunkere og flott utsikt, rakt ut i havet. Så var jeg brått ved veis ende.
“Kan ikke vi to ta en tur i lag?” Ordene tilhørte en god, gammel kammerat. Egentlig hadde vi vært inne på tanken mange ganger i årenes løp. Dette til tross ble det liksom aldri noe av. Ikke siden Midtfyns Festival i ’98, men det er en helt annen historie. Denne gang var det snakk om å telte i marka, ta med noe enkel mat og litt godt i glasset. Bare vandre, campe, prate og hygge oss. “Du, som har litt erfaring, vet gjerne om et par egnede leirsteder?” fortsatte han. Det gjorde jeg. Flere av lokasjonene jeg hadde benytta de siste sju månedene frista å besøke på nytt. Etter som jeg tenkte på det pekte allikevel et sted seg ut. Bårdshaugvatna.
Sist jeg la turen dit var i mars. Den gang var det surt, grått og kaldt vårvær mye av tida, sola gikk ned alt for kjapt og natta var lang. Allikevel var det noe ved stedet som tiltalte meg. Med bardekke på bakken fikk man et naturlig, mykt underlag. Her rant en stille bekk snirklende fra det ene vannet til det neste. Høye, men kvistede gran- og furutrær ga le for eventuell vind og nedbør. Selvsagt måtte det bli Bårdshaugvatna.
Vi kom ikke avsted før klokka hadde passert sju den kvelden, men det gjorde liksom ingenting. Det var juli, godt over 20 varmegrader, blå himmel og lange sommernetter. Joda, regnet hadde falt de siste dagene, så vi måtte gjøre regning med stedvis bløte stier, men begge hadde investert i nye turstøvler, så det var ingen grunn til bekymring. Vi parkerte på Steinsfjellet og fulgte gruslagt løype ned til Krokavatnet. Herfra valgte vi stien mot Presten, men tok av mot Lusatjørn da vi nådde krysset på andre sida av myra. Dette var en sti ingen av oss hadde gått før og slikt vekker selvsagt oppdagertrangen, selv i middelaldrende gutter. Traséen var smal og neppe blant de mest brukte i Byheiene, men på et eller annet tidspunkt må noen ha steinlagt veien over myrene, for her var det gjort møysommelig arbeid. Flere av steinene lå derimot under vann, (kan hende grunnet de siste dagers regnskyll,) så vi støtte på enkelte utfordringer. Fottøyet holdt imidlertid tett.
Det gikk nedover en lyng- og gresskledd skråning og oppover en annen før stien dreide mot høyre og tok oss et steinkast unna Lusatjørn, hvor jeg hadde campa nøyaktig ei uke tidligere. Her lå et nytt stiskille som tok oss – først – vestover, så nordover i nesten strak, nedadgående linje mot målet.
I bakken lå en utstrakt, glinsende stålorm på tvers av stien. “Er den død?” hørte jeg spørrende fra turkameraten like bak meg. “Tror ikke det…” Jeg bøyde meg ned og studerte nærmere, så en maur klyve langs den smidige kroppen og bli snappet opp av reptilkjeften i det den kom for nær hodet. Stålormen hadde ganske enkelt holdt roen i håp om å få seg en aldri så liten godbit. Nå fikk den det plutselig travelt, bukta seg lynkjapt inn i lyngen og forsvant. “Har aldri sett på makan!” utbrøt jeg, kanskje i overkant henrykt, men nå er det jo heller ikke hverdagskost å oppleve slikt på kloss hold.
Vi kryssa flere myrområder og sto brått i et nytt kryss. Valget sto mellom Håvåshytta i øst, Krokavatnet i vest, eller å fortsette rett fram mot Bårdshaugvatna, hvor vi var på vei. Altså var det bare sjarmøretappen igjen før jeg stolt kunne annonsere at vi var fremme.
Vi satte opp teltet på nøyaktig samme sted hvor jeg hadde hatt min leir fire måneder tidligere og rulla ut et av liggeunderlagene ved siden av teltet, bare meter fra bredden av Nordre Bårdshaugvatn. Dagen var på hell og sola farga alt gyllent. Det blåste akkurat nok til å holde myggen borte og sende små krusninger over vannskorpa. Vi fyrte opp primusen, stekte oss et par pølser og feira dagen med en aldri så liten knert. Praten gikk om løst og fast. Her var det rom for å mimre om svunne tider, samt pludre i vei om ting som opptok oss i det daglige.
Selv om det var sommervarmt i været ble det fort kjøligere da kveldssola tok et svalestup ned bak grantrærne i horisonten. Det hjalp å hive på seg en genser, men bare ei stund. Etter hvert fant vi det for godt å krype inn i teltkupéen og fortsette samtalen i lyset fra ei lita lommelykt. Et par amfibier kryssa den åpne plassen mellom oss og vannet, men ellers var vi omgitt av ei behagelig ro man ikke finner andre steder enn ute i naturen. Klokka var langt over midnatt før praten stilna.
Jeg sov faktisk dårlig den natta. Kan hende grunnet den litt for høye puta jeg hadde dandert under nakken, varmen i teltet, eller kanskje fordi det var langt trangere om plassen enn jeg hadde vendt meg til alene på tur? Klokka sju var vi i alle fall våkne, begge to, og ymta frampå om at det muligens kunne smake med frokost.
Det lå tåke over Bårdshaugvatna og den alltid så plagsomme knotten hadde våkna til liv og oversvømte området utenfor teltet. Vi ble enige om heller å bryte leir og komme oss opp i høyden hvor vi regna med å finne sol og forhåpentligvis en sval bris.
Løype fulgte sporene våre fra kvelden i forveien, men ved første stikryss svingte vi vestover mot Krokavatnet istedenfor å klatre oppover mot Lusatjørn. Vi fant ferske hjortespor i gjørma og frosk og padder i hopetall, men støtte aldri på så mye som en eneste turgåer i morgentimene. Dette var atter en våt og myrlendt sti. Vi plumpa hist og her, men sokkene holdt seg stadig tørre. Da sto det verre til med buksebeina som trakk til seg fuktighet fra det tette, høye og duggvåte gresset der det bøyde seg over stien. Det tok ikke lange tida før vi var våte til knes.
Frokosten fant sted på en liten trebenk ved Krokavatnet. Speilegg, brød og enda flere pølser. Man kan si hva man vil om pølser, men at de fungerer som turmat er i det minste soleklart. Det fine med produktet er den allsidige anvendelsen. Om de kokes, stekes, spises rå, eller kuttes opp og brukes i utallige forskjellige retter smaker – og metter – de alltid. Problemet er selvsagt holdbarhet, men på kortere turer betyr det lite.
Spørsmålet nå var om vi skulle følge stien over Ørnanuten på fortsettelsen mot parkeringa ved Steinsfjellet. Det sto mellom dette, eller å stable oss ned “Via Appia” gjennom Skaret for så å følge den gamle anleggsveien mot brua ved stiskillet, like før sørenden av Krokavatnet. Da vi ankom førstnevnte rute og så hvor bløtt den starta landa valget på alternativ nummer to.
Tykk tåke innkapsla Steinsfjellet da vi nærma oss. Et rart syn, ettersom vi kom fra blå himmel og varme sommergrader lenger inne i Byheiene. Det varte allikevel ikke lenge før den dunsta vekk. Nok en nydelig dag var i vente.
