Kategori: Blogg

Lørdag skulle bli min siste dag på Hardangervidda i denne omgang. Jeg visste det ikke da jeg sto opp. Avgjørelsen ble tatt mens jeg traska nedover Vivassdalen. Da jeg brått fikk internettforbindelse og kunne sjekke værvarselet visste jeg med meg selv hva som måtte skje. Det var meldt mer regn og tanken på å gå våt enda et døgn frista definitivt ikke. Haukeliekspressen skulle gå fra Røldal 15:45, så jeg øyna en mulighet for hjemreise allerede samme dag. Det forutsatte imidlertid at jeg klarte å rekke den. Hvis ikke fikk det bli telting på Røldal camping.

Det var en bekvem ro ved Holmavatnet da jeg gløtta på øynene lørdag morgen. Knapt et vindpust. Snaut ei sauebjelle å høre. Småfluer og mygg var det derimot flust av. Dette var ikke noe blivende sted. Jeg veiva bort fluer og pakka ned utstyr om en annen. Så la jeg i vei langsetter Holmavatnet så raskt beina kunne å bære meg med 18 kg på ryggen, ulendt underlag og muskulær stivhet som følge av den lange etappen dagen i forveien.

Rundt halvannen time var tida det tok å legge vannet bak seg. Plutselig lå Vivassdalen åpen for mine føtter og langt der nede, mellom lave skyer, kunne jeg skimte Valldalsvatnet. Langt igjen, med andre ord, men var det en ting den siste uka hadde lært meg, så var det at distanser var til for å lukkes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Høydemeterne minka og minka på stort sett tørr sti. Her og der støtte jeg på gjørmehull, men de var enkle å forsere. Jeg fulgte elva nedover. Den vokste seg stadig større etter hvert som flere bekker og tilsig slutta seg til hovedåra gjennom dalen. Stedvis rant den gjennom frodige, irrgrønne slettelandskap. Andre steder fråda den utfor skrenter, eller gjennom steinur.

På vei nedover møtte jeg et eldre ektepar. Han bar en sammenpakka Steady kano på ryggen. Det viste seg at de var på vei til Litlos og hadde planer om å padle Kvennsjøen og tilstøtende vann i løpet av sommeren. Selvsagt lot jeg meg imponere. Drømmen om å anskaffe egen packraft og gjøre noe lignende (ved en senere anledning) gjenoppsto.

Ved Vivassdalsvatnet kom jeg over noen vakre, restaurerte steinhytter som lå på rekke og rad langs stien. Rabbe Fjellgard var opprinnelig stølsbuer, men leies nå ut til sportsfiskere, jaktlag og folk flest.

Ved enden av vannet svingte jeg av mot Middalsbu; ei lita DNT hytte som ligger lengst nede i Middalen, et par kilometer ovenfor Valldalsvatnet. Siste skråning ned mot hytta var bratt med mye løs grus. Selvsagt mista jeg fotfestet og tumla nedover bakken. Jeg slo kneet mot en stein og frykta det verste, men karra meg opp igjen og fortsatte på trass.

Jeg ankom hytta uten flere episoder og stansa for å finne meg noe å spise. Polarbrødene holdt stadig mål, selv om det gikk på femte dagen. Akkurat da brast himmelen og regnet flomma ned i strie strømmer. Dermed ble det sekken på ryggen igjen og landeveien for meg. Fra Middalsbu og ut til demningen i Valldalen gikk det en hardpakka grusvei. “Heldigvis,” tenkte jeg. Det var tross alt lettere å holde høyt tempo på preparerte veier enn ute i terrenget.

Den tanken angret jeg raskt på. Joda, det gikk fortere, men ulempen var effekten det hadde på skjelett og muskulatur. Kroppen begynte å føle påkjenningen av de lange dagsettapene, den forholdsvis tunge børa og det harde underlaget. Før jeg hadde gått ei halv mil brant fotsålene og ryggen følte trykket. Vel, vel. Halvannen mil igjen…

Ved Grytingstøl gikk det en sti over fjellet til Røldal. Opprinnelig var planen å følge denne, men jeg så at tiden ikke ville strekke til om jeg skulle ha noe håp om å nå bussen. Dessuten var kroppen trett og verka fra topp til tå. Det føltes nødvendig å ta hyppige, foroverlente småpauser med henda på kne og brillene hadde for lengst funnet veien ned i ei lomme. De dugga så intenst at jeg knapt kunne se med dem på nesen. Regnet gjorde kledningen tung, kald, klebelig og uhamslig, ergo fortsatte jeg på grusveien.

Selv om jeg var trett observerte jeg den lave vannstanden i Valldalsvatnet, (minst 20 meter under normalen,) og undret på om dette skyldes lite nedbør, eller regelrett overforbruk. Akkurat der og da helte jeg mot det siste.

Fra demningen, ned til Bråstøl og langs hovedveien til Røldal gikk jeg som i transe. Det fantes ikke fart i beina lenger, men de flytta meg fortsatt i riktig retning. Etter 12 timer på farten var jeg framme, 20 minutter før bussen blinka inn på holdeplassen. Det rare var at mens jeg humpa avsted mot Haugesund fløy tankene til vidda. Friheten, ensomheten og det varierte, inspirerende landskapet. En del av meg lengta allerede tilbake.

En sti er ytterst skjelden ei strak linje. Den bukter og snor seg. Bølger gjennom landskapet som en kinesisk drage, etset inn i terrenget. Overstrødd med stein, grus, busker, gresstuster, gjørmehull og søledammer. Å gå i ei rett linje blir et relativt begrep.

Etter 19 timer med hvile på Sandhaug klødde det i kroppen. Jeg var klar for å fortsette turen. Skoene var tørre og himmelen var blå. Vinden hadde løyet og selv om det lå frost på bakken tegna det til å bli en fantastisk dag. Jeg kom meg avsted allerede klokka sju og fulgte Nordmannslågen mot Besso i halvannen time før stien svingte sørvestover i retning Litlos.

Herfra gikk det gradvis oppover, forbi knauser og småvann, over snøskavler og gjennom steinur. Mellom Høgevarden og Dimmedalshøgdene begynte det å romle i magen og jeg stanset for en liten spisepause. Dalføret var idyllisk og fredfylt. Ei lita elv klukka stilt gjennom lendet og satte tonen under ei sol som faktisk begynte å varme. To polarbrød, et med leverpostei og et med jordbærsyltetøy gjorde susen. Dessuten unte jeg meg noen ruter Kvikk Lunsj og et par kopper kaldt fjellvann, henta rett fra elva. Det var både tilfredsstillende og forfriskende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tre kvarter senere nådde jeg Bismarvannet og kjente ei illevarslende ililg i venstre hofte. For noen år siden opplevde jeg det samme, bare i knærne, uten å ta hensyn til symptomene. Den gang resulterte det i betente slimposer. Klok av skade stansa jeg og tok en Voltarol i håp om å hindre en lignende skade denne gang. Utrolig nok fungerte det. Etter knapp tid var smertene så og si helt borte!

Over Grotflott var det omtrent bare stein, tjern, elver og vann å se så langt øyet kunne rekke. Ja, og i det fjerne tårna Hårtegen på horisonten. Denne umiskjennelige fjellhatten som sies å være synlig over store deler av vidda. 10 år tidligere passerte jeg langs foten av bergformasjonen med hele familien på slep. Denne gang fikk jeg sett den på flere kilometers avstand.

Mellom Flautenuten og Storahorgi støtte jeg på en annen ensom vandrer. Han hadde fiskeutstyret på ryggen og halta innover mot en aldri navngitt camp han hadde stående ved et hemmelig vann. Planen var å tilbringe noen dager der for å akkumulere et lager av fjellaure. Jeg ønska ham “skitt fiske” og håpa det var innafor å si slikt i fjelleheimen også.

Turen rundt Ambjørgsvatnet lot til å ta en evighet, men da jeg passerte Holken, (en gedigen klump av et fjell som sendte assosiasjoner til et hjemmebakt brød,) var det bare nedoverbakke igjen til Litlos. Her nøt jeg en lenger pause for å avgjøre hvorvidt jeg skulle presse videre samme dag, hvilken løype jeg eventuelt skulle ta, eller om jeg simpelthen burde tilbringe natta på stedet. Jeg kjøpte meg ei Cola i resepsjonen og dumpa ned i gresset utenfor for å studere kartet, lufte tærne og nyte høyfjellssola.

Enda en vandrer kom stormende over sletta mellom meg og Sledalen i vest. Han hadde god fart, men stansa og slo seg ned for en prat da jeg spurte om han kom fra Tyssevassbu. Det gjorde han, svarte mannen på engelsk. Det viste seg at fyren var fra Amsterdam og skulle bruke 14 dager av ferien på å se mest mulig av vidda. Han hadde starta fra Sauda fire dager tidligere, gått via Storavassbu og Simlebu i Etnefjella, videre til Odda og opp til Trolltunga, hvor også han hadde knekt ei teltstang den natta det blåste så fryktelig. “Det blir lange etapper!” konstaterte jeg og la til at jeg syntes det var mer enn nok å gå fra Sandhaug til Litlos på en dag. Da han hørte dette ble han nysgjerrig på ruta. Planen var nemlig å nå Sandhaug før mørket falt på!

Vi ble sittende å prate ei god stund. Innen samtalen var over følte jeg meg inspirert til å utnytte det gode været og fortsette selv også. Det skulle visstnok finnes noen flotte leirområder langs Holmavatnet, øvers i Vivassdalen. Vi takka hverandre for praten og la ivei i hver vår retning.

Turen rundt Litlosvatnet og opp brekkene mot Hellevassbu gikk radig. Jeg fant stiskillet mot Middalsbu øverst i bakken og svingte av. Her var det hundrevis av sauer på sommerbeite, spredd godt utover landskapet. Kampesteiner, løsnet fra bergveggene en gang i fordums tider, sto som monolitter i dalbunnen langs den brusende, brede elva som rant der. Dalen smalnet. Jeg kom over en høyde og plutselig lå Holmavatnet der. Stien gikk gjennom bratt steinur langs høyre side av vannet; kilometervis med stein som tidvis var vanskelige å ta seg over, men etter hvert jevna det seg ut. Foran meg lå store, frodige, grønne flater og sandstrender.

Først så jeg meg ut et perfekt leirsted helt nede ved bredden, men det viste seg umulig å feste teltpluggene i den løse sand- og grusbunnen, så jeg flytta opp på en liten høyde med utsikt over vannet. Da teltet var reist ble primusen fyrt opp. Jeg kokte nok vann til en porsjon Real Turmat og et par kopper solbærtoddy. Enkle måltid smaker skjelden bedre enn etter en 13 timer lang dagsmarsj i fjellet. Da det skya over og mygg og småfluer ble for plagsomme, krøp jeg inn i teltet og tok kveld til lyden av fjerne sauebjeller og en bedagelig bris som risla forsiktig gjennom gresset utenfor.

Jeg våkna klokka fire den morgenen. Eller riktigere sagt; jeg våkna for alvor klokka fire. Natta hadde vært en serie av innsovninger og oppvåkninger. Bakken under teltet var ujevn og jeg lå vondt. Det regna og blåste fortsatt. Jeg hadde over hode ikke lyst til å stå opp, men etter noen timer med vurderinger for og imot, kom jeg til at det måtte være bedre å få sjekka inn på Sandhaug, tørke utstyret og ta en hviledag der.

Det var meldt kraftig vind og striregn hele torsdagen. Fredagen frista derimot med laber bris, sol og seks-sju varmegrader. Etter snø, sludd, regn og slaps i mer eller mindre to sammenhengende døgn frista det virkelig med en pause.

Som sagt, så gjort. Jeg pakka ihop utsyret bare for å oppdage at den ene teltstanga hadde fått en brist i uværet samme natt. Slikt var det imidlertid fint lite å gjøre med, annet enn å håpe stanga ville tåle påkjenningene av ytterligere netter når den tid kom.

Jeg ankom Sandhaug idet alle andre begynte utferdselen. De var ikke mange. Jeg så bare fire. Etter å ha skrevet meg inn ble alt fra telt til fillete sko sirlig plassert på tørkerommet. Deretter var det bare å nyte fasilitetene. Sovesalen hadde jeg for meg selv. Øvrige gjester som dukka opp i løpet av dagen valgte heller komforten ved å ha egne rom. Det hadde forsåvidt jeg også, bare et mye større…

Sandhaug er ei fin og romslig hytte som ligger på østsida av Nordmannslågen. Den har ei stor, staselig peisestue, vakkert oppholdsrom med skinnstoler og et rikholdig bibliotek, stort kjøkken, spisesal og i resepsjonen skiltes det endatil med skjenkeløyve. Jeg tilbrakte dagen både her og der. Kroppen fikk restituere seg og blant bøkene i peisestua leste jeg meg opp på gammel overtro fra Hardanger. Jeg kjente ikke så rent lite iver over hva jeg kunne treffe på de neste dagene. Kanskje ei hulder eller to, eller kan hende gygrer, vetter, haugtusser, nisser, (eller hva de nå heter, alle disse vesenene fra gammel folketro…)

Joda, jeg kjente på rastløsheten i løpet av dagen også. En del av meg lengta etter å vandre videre, men jeg er fortsatt hellig overbevist om at det riktige valget var å bli.

Klokka sju var det duka for treretters middag i spisesalen: Lokal løksuppe, hjemmelaga grytepudding og ostekake. Vi utveksla historier over langbordet og spiste oss døsige, alle mann. Hytteverten kunne fortelle at det egentlig skulle vært fullt rundt samtlige bord, men at de hadde hatt rundt 50 kansellasjoner grunnet værforholdene.

Sandhaug kan skilte med flere celebriteter. Påsken 2018 holdt Daniel Kvammen konsert her. (Det var vel omkring da noroviruset brøt ut og håndhygiene fikk nytt, eller snarere intensivert fokus.) I år var Lothepus med i dugnadsgjengen. De jobba på spreng mot været for å gjøre hytta klar for storinnrykket denne sesongen. Selv kan jeg ikke skilte med kjendisstatus, men jeg er godt fornøyd med oppholdet på Sandhaug. Imøtekommende personale, flotte fasiliteter, god mat og hyggelige gjester. Dette vil huskes lenge!

Selv om jeg hadde fått meg seng på Krækkja, sov jeg dårlig. Vinden ulte uavlatelige utenfor vinduet og snøen piska mot ruta. Halv sju sto jeg like godt opp, pakka utstyret som var blitt bortimot tørt over natta og gjorde meg klar for dagens etappe. 

Terrenget var så og si hvitt! Det hadde snødd uten stans siden kvelden i forveien og det snødde fortsatt. Trøsta var at så lenge minusgradene dominerte lufta, ble jeg i det minste ikke spesielt våt. 7:30 la jeg avsted. Første mål var Halne.

Stedvis var stien så godt som umulig å finne, men jeg satte min lit til kartet og speida konstant etter røde T-merker. Jeg så meg tilbake da jeg kom opp i høyden og fikk et glimt av Hallingskarvet i det fjerne før ei ny, intens byge bløra all sikt. Det var ikke stort annet å gjøre enn å karre seg videre. I steden for å bruke halvannen time på strekningen, som kartet antydet, tok meg i overkant av to.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ved 10-tida kom mildværet, men til alt hell avtok snødrivet merkbart og det som hadde lagt seg tødde opp, litt etter litt. Vinden, derimot, syntes bare å tilta.

Midtveis mellom Halne og Stigstuv fant jeg spor i snøen som kunne tyde på at en elg, et reinsdyr, hjort, eller lignende hadde kryssa stien ikke så lenge før meg. Dette var imidlertid alt jeg så til det staselige, store dyret. Spor i snøen.

Etter hvert møtte jeg folk som kom i motsatt retning. De kunne berette om våte myrområder mellom meg og neste hytte. Ganske riktig. Etter hvert som snøen forsvant ble den bytta ut med våtmark. Plutselig surkla det i skoene på ny.

Jeg stakk innom Stigstuv i håp om å låne tørkerommet der et par timer. Problemet var at de ikke fyrte opp aggregatet før klokka fem, så då var det bare å tråkke i de gjennombløte skoene på ny og traske videre mot Trondsbu.

Nå hadde snøen helt og holdent fordufta. Landskapet jeg bevegde meg gjennom var gressdekka, goldt, vidt og vidstrakt. Tankene gikk til de mongolske steppene, eller den amerikanske prærien. Bare flatt land til langt uti horisonten. Flatt og lettgått. Selv våte sko kunne ikke legge noen demper på den fantastiske opplevelsen det var å gå i slikt lende etter formiddagens strabasiøse utfordring.

Etter å ha passert over helårsbrua ved Trondsbu minna landskapet mer om Hardangervidda igjen. Bakke opp, bakke ned, lyng, stein og myrhull. Jeg merka meg at venste støvel hadde fått hull på sida der vannet pipla inn og ut, men det verste var nok allikevel at fotsålen på høyre ben begynte å merke påkjenningen av en lang og fuktig dag. Skrukkete, fuktig hud var i ferd med å utvikle vannblemmer.

Halv åtte, etter 12 timers marsj, fant jeg et egna sted for teltet mitt, litt i ly for vær og vind, men stadig ikke helt ute av blæsten. Stede lå like sør for Langavatnet, cirka to og en halv times marsj fra Sandhaug, som skulle bli målet for neste dag. Jeg vurderte å lukke distansen, men vurderte det mest forsvarlig å la være. Kort etter krøp opp i posen, fikk varmen i kroppen og ga blaffen i om vinden rista i teltet, eller at regnet tromma fandenivoldsk mot duken.

5 dager. 4 netter. Slik ble det. Værutsiktene var ikke av de beste, men skulle det bli tur, måtte det gjøres nå. Egentlig ville jeg starte første søndag i ferien, men utsolgte tog fra Bergen gjorde at avreisen ble utsatt to dager.

Tirsdag hadde jeg sikra meg sete på Bergensbanen kl. 11:59. For ordens skyld sto jeg opp klokka fem og tok første kystbuss fra Haugesund for å være helt sikker på å rekke toget. Det gjorde jeg da også, med klar margin. Knappe tre timer tok det. Tre timer med humping og skumping langs jernbaneskinnene, gjennom vakker norsk natur og tunneler i søkk og kav. Stadig lenger inn i landet og stadig høyere opp. Jernhesten, kalte de fremkomstmiddelet i gamledager. Mine assosiasjoner gikk heller til ei elektrisk fjellgeit. 14:51 sto jeg på Haugastøl stasjon i vind og blæst. Det var antydning til sludd i lufta, men sola titta fram i ny og ne.

Jeg fant stien en drøy kilometer fra stasjonen og merka knapt at den gikk oppover gjennom tett bjørkeskog før jeg begynte å snappe etter pusten. To hundre høydemeter senere var det helt slutt på skogen. I stedet var jeg omgitt av fjell, lyng og stein. Masse stein. Det var hard å gå på, så jeg senka tempoet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Halvveis til Krækkja, som var dagens mål, tok jeg en rastepause, spiste litt og drakk grådig av norsk fjellvann. Da jeg lunta videre kom sluddet for alvor og denne gangen hadde det ikke tenkt å gi seg! Det tok ikke lange tida før jeg var våt til skinnet. Våt snø klistra seg til turtøyet. Vinden tok seg opp og kulden ble intens, men jeg skalv meg videre. Da Krækkjahytta endelig dukka opp, to forfrosne timer senere, føltes det som å vinne i lotto! Ikke noe telt på denne karen denne natta, det skulle være sikkert og visst! Her skulle det soves innendørs, i tempererte lokaler og med mulighet for å tørke klær og utstyr før neste etappe!

Hva kan jeg ta med av ekstra goder? (En skal jo kose seg på tur.) Hva kan jeg utelate? Takler jeg ensomheten over lengre tid enn før? Hvor tung bør sekken være? Klarer jeg å gå så langt med så mange kilo på ryggen? Har jeg glemt noe? Rekker jeg toget? Hvordan blir temperaturen og været? Er stien godt merket? Har jeg valgt riktig kart? Hva med batterier og lommelykt? Fotoapparat eller mobilkamera? Riktig fottøy? Nok klesbytte? For mye klesbytte? Middager for ei uke, eller fiskestang og god tro? Hvor lenge er egg holdbare i temperaturer mellom 0 og 12 grader? Havregrøt, eller polarbrød? Kanskje begge deler? Hvordan ser terrenget ut? Ulendt? Bratt? Fuktig? Snødekket? Må jeg bestille plass på turisthyttene? (Jeg tar med telt og sovepose.) Turen tar seks til sju dager. Hva om jeg trenger en hviledag, (eller blir liggende værfast?) Er stiene godt merka? 

Joda. Disse og flere ting farer fortsatt gjennom hodet før en lengre fjelltur, selv etter mange års erfaring. Prøving og feiling. Nedturer og triumfer. De står tett i tett og friskt i minnet. Jeg satser på at jeg har lært noe av tidligere tokter og støtter meg til den tilegnelse kunnskapen. Det skal nok gå bra i år også, selv om jeg har doblet både distanse og tid fra tidligere år. Jeg følger tross alt T-merkede stier og har gjort grundig research i forkant, men sekken ligger fremme, halvpakket og i stadig forandring. “Bedre føre var…” heter det jo.

STISTART: FEDJEDALEN

Jeg vendte tilbake til Skåredalen ei god uke etter forrige overnatting, kryssa trebrua i Fedjedalen og steg oppover skråningen langs sida av Rossaberg. Været var noenlunde likt som da jeg forlot stedet sist; varmt, men overskya. Jeg passerte teltplassen min og lurte på hva som hadde besatt meg til å campe så nær bebyggelse. Normalt ville jeg gjemt meg mer bort; funnet et sted som i hvert fall lå i skjul for omgivelsene. Nok en gang kom jeg til at tiden på døgnet måtte ha vært den avgjørende faktoren. Å campe i kveldinga…

Planen for dagens ekspedisjon var en helt annen. Jeg ville opp til Kringsjåhytta for så å følge en sti ned igjen langs sørvest sida av Steinsfjellet. Det var et – for meg – ukjent tråkk som hadde “dukka opp” da jeg studere kartet over Byheiene og ingen sti skal være uprøvd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den vanligste ruta å velge inn til Kringsjå er utvilsomt den som går fra parkeringa på Steinsfjellet. Den er grusa, bred og lettgått. Personlig foretrekker jeg løypa fra Fedjedalen og opp. Her er naturen frodig og utsikten en helt annen. Om man snur seg og titter bakover, ser man ut over Skåredalen og Ørpetveit, Spannhelgeland og – etter hvert som man stiger i lendet – Boknafjellet i det fjerne. Stien var bratt og tidvis våt. Nattens regnskyll hadde ennå ikke rukket å tørke helt opp, selv om det var sent på ettermiddagen. Normalt liker jeg å gå i morgentimene, men noen hadde nylig formant meg om viktigheten av variasjon.

KRINGSJÅ

Jeg kom til toppen av lia og bana meg vei gjennom furuskogen. Det vil si; det var ikke noe særlig til skog å bane seg gjennom. De fleste trærne var felt, noe som resulterte i at Kringsjå atter kledde navnet sitt. Utsikten var som den sikkert må ha vært i 1909, da den første hytta ble reist av Fjellaget Harald, finansiert av IOGT. Nå lå den stille og forlatt, like nedenfor Flagghaugen og titta utover byen og havet gjennom sine mangesprossede ruter.

Jeg svingte oppom Kringsjå Seter, annekset på høyden sør for hovedbygget, for å se om det var mer liv der. Snart kunne jeg imidlertid konstatere at til og med sauefjøset sto tomt. Øyensynlig var villsauene ute på beite et sted.

Ferden gikk tilbake, forbi den rødmalte Kringsjåhytta og langsetter grusgangen, nordvestover. Luften fyltes av fjern barnelatter og kort tid etter dukka en småbarnsfamilie opp rundt nova. Vi passerte hverandre med nikk og tause smil, slik man gjerne gjør i marka, for så å holde fram i hver vår retning.

Da jeg kryssa den brolignende konstruksjonen over myra i skaret like etterpå, klang det i bjeller lenger nede i dalen. Der gikk tre-fire av de raggete, gråhvite villsauene å gressa. De ensa meg ikke, så jeg lot sau være sau og klatra opp trappetrinnene til neste utsiktspunkt. Her var det satt fram en trebenk. Den gjorde jobben som rasteplass. Ifølge kartene jeg hadde saumfart der hjemme skulle det finnes en sti like bakenfor. Det var denne jeg ville prøve ut.

GJENGRODDE STIER

Det jeg fant var den svake antydning av et tråkk. Lyng og gress hadde vokst vilt og nærmest tetta det igjen. Når sant skal sies minna det mer om en sildrebekk enn noen løype. Jeg bestemte meg for å følge sporet et stykke allikevel og se om det bedra seg etter hvert. Det ble noe hopping fra gresstust til gresstust på stadig leting etter tegn til stien. Her og der måtte jeg bøye til side store bregner som hadde vokst seg både høye og brede. Så kom jeg plutselig til en mosegrodd steinmur. Det gikk en smal, overgrodd trasé langs steinene. Enkelte steder så det ut for at gresset var tråkka ned for ikke så lenge siden. Jeg tolka dette som tegn på at enkelte vandrere fortsatt ferdes her. Da måtte det vel gå an for meg også å komme videre?

Ved enden av muren hadde ei furu velta på tvers av stien. Den var allikevel enkel å forsere. Jeg kom opp på en liten bakketopp, så skråna terrenget nedover igjen. Det ble mer myrlendt, men her og der fant jeg plutselig et og annet falmende stimerke. En gang må de ha vært røde. Nå var de i beste fall rosa.

En tistelsommerfugl fulgte meg på veien. Den slo dovent med sine små vinger, landa jevnlig på steiner, blomster og nærliggende buskvekster hvor den lot til å vente på meg, bare for å ta til lufta igjen straks den ble innhenta. Da jeg kom til skogbrynet skilte våre veier lag. Jeg dukka inn mellom grantrærne, pressa meg videre og sto brått på asfaltveien.

VENDEREIS

Stien fortsatte nedover på motsatt side. Det gjorde jeg også. Her var den betraktelig tydeligere og det ante meg at det ville bli en smal sak å labbe resten av veien ned til Lionsløypa rundt Eivindsvatnet. Så feil kan man ta. På flaten et par hundre meter lenger nede stoppa stien brått i ei særdeles fuktig myr. Ettersom jeg for anledningen gikk i joggesko, virka partiet uframkommelig for mitt vedkommende. Av den grunn valgte jeg heller å ta meg opp igjen til asfaltveien for deretter å følge den ned til Skåredalen, men jeg vender helt sikkert tilbake ved en senere anledning.

Fredagskvelden kom. Normalt benker vi oss foran tv-skjermen og lar NRK eller TV2 stå for underholdninga. Denne fredagen var intet unntak. Problemet var at jeg følte meg alt annet enn underholdt, ergo ble jeg sittende å bla gjennom diverse apper på mobilen. Da jeg ramla innom Yr.no så jeg Pinsehelga overstrødd med med regnværsskyer. Unntaket var natt til lørdag, med delvis skya oppholdsvær, greie temperaturer og lite vind. Konversasjonen som fulgte var kortfatta:

“Jeg pakker i sekken og legger meg i byheiene i natt.”
“Like greit.”
“Må jo benytte været mens det er noenlunde okay…”
“Helt enig.”

Dermed var avgjørelsen tatt og et kvarter senere sto jeg klar i døra med det nødvendigste utstyret på ryggen. Jeg har gjort det til en vane å ha sekken mer eller mindre ferdigpakka nettopp for anledninger som dette, men det var første gang det hadde kommet til nytte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var allerede seint på kveld, så jeg følte ingen behov for å dra langt inn i marka. I stedet gikk ferden til Skåredalen og oppover bakkene mot Kringsjå. Ikke spesielt langt oppover heller. Mørket hadde falt på innen jeg nådde fram, så jeg slo opp teltet på en flate ved stien, like ovenfor byggefeltet. Sannsynligheten for å få besøk i løpet av natta var tross alt forsvinnende liten. Etter lysene fra Skåredalen å dømme var de fleste husstander i ferd med å gå til ro. Jeg krøp ned i soveposen med Rossaberg tårnende over meg og slukna nesten med det samme.

Morgenen etter ble jeg vekka av en fuglekonsert uten sidestykke. Det sto i sterk kontrast til årets første måneder, da alt en hørte var ei og annen klagende kråke. Himmelen hadde skya over, men temperaturen var fortsatt fin. Eneste aberet var at hodet hadde sklidd av puta i løpet av natta så nakken var øm og stiv.

Vi er heldige som har et så fint naturområde nær sagt like utenfor stuedøra. I grunnen overrasker det meg at ikke flere benytter seg av de mange, flotte overnattingsmuligheter Byheiene har å by på.

Byparken: Folketom en tidlig formiddag, men alt annet enn livløs. Vannet flommet i den vesle fontenen, ut av munnen på det yndige bronsebarnet og ned i etasjebassengene foran den hvite paviljongen med det irrgrønne taket, hvor to enslige gråmåker tok morgenbadet. Man kunne formelig høre bladene vokse i busker og trær omkring den grusdekkede sirkelen i parkens midje. Naturligvis et sansebedrag og den varsomme morgenbrisen var åpenbart illusjonisten.

Grusringen var omgitt av parkbenker. Hver og en malt i den samme, eira grønnfargen som prydet taket på den tilårskomne paviljongen. Jeg valgte meg en vestvendt sitteplass og dumpet kroppen ned på de kjølige, harde trespilene.

Som ved et trylleslag våknet omgivelsene. Byduer lettet fra sine skjul i tekroner, busker og omliggende hustak. Samtlige med et mål for øyet; meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De kom som en tsunami. En samstemt bølge av dun og gråfargede fjær. Brått var jeg omgitt av kurrende tiggere. De fleste landet på bakken, men to var modige nok til å bli nærgående. De vaglet seg på hvert sitt kne og tittet, forventningsfulle og innlysende grådig, like inn i mine uværsblå øyne. “En godbit, takk.” “Smuler er også brød…” “Could you spare some, mister…?”

Jeg har hørt historiene. Byduer er smittebærere. Luftens rotter. De formerer seg som bakterier. Noen 2 – 4 ganger i året. To egg om gangen, noe som i “verste” fall betyr 8 avkom på 12 måneder… Avføringen deres er etsende for takrenner, avløpsrør og takstein, kan føre til glatte underlag og er generelt illeluktende. De er gjerne etterkommere av brevduer og klippeduer, men betraktes ofte som en pest og en plage, selv om de har blitt et vant (og like ofte kjært) innslag i bybildet, nesten hvor enn en ferdes.

Hadde jeg hatt noe å dele, hadde jeg utvilsomt gjort det, omgitt av et hundretalls, bedende blikk. I dette henseende ville enhver eventuell fordom vært meg likegyldig. Mat var imidlertid noe jeg ikke hadde bragt med meg, et faktum som ble oppfanget nesten urimelig raskt de bevingede gjester. De to på bukseknærne mine skakka på hodet og kastet seg indignert på flukt, hvorpå hærskaren som omgav meg fulgte samme eksempel og forsvant like brennkvikt som de hadde dukka opp.

Jeg så meg om, dro et – muligens – oppgitt sukk og løfta legemet fra trebenken. Med ett føltes det å bli sittende overflødig.

LAKSAFOSSEN

Det var søndag og delvis skya oppholdsvær. Nordavinden røska forsiktig i naturen og lufta fyltes av små, hvite fallskjermer som løsna fra løvetennene og seilte avsted.

Jeg begynte fra Ramsdal-sida og slentra inn i Vangen med stistart ved Laksafossen. Den smale elva, som kom fra Arkavatnet, brusa ned det vesle fallet og lagde hvitt skum i kulpen under trebrua. Det sies at enkelte har dradd i land flott matfisk her. Selv har jeg til gode å se så mye som en smolt. Personlig mener jeg dette er et av de vakreste områdene vi har i Haugesund. Grusstien er omgitt av høye løvtrær med tette bladkroner. Når løvet faller om høsten, farger de bakken oransje og gir naturen et ildfult, lunt preg. Merkelig nok er det skjelden jeg møter folk her. Rådyr har jeg derimot støtt på ved flere anledninger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

FARGERIKE FUGLEKASSER

Jeg tok meg dypere inn i naturområdet, med duvende, trekledde knauser på høyre hånd og sivdekket myrtjern på venstre. De gule stråene strakte seg stivt mot himmelen og sto i tydelig kontrast til alt det grønne. Ved enden av våtområdet lå nok ei lita trebru. Jeg krysset den og fulgte neste grussti sørover mot Røyrvatnet. Mellom trærne kunne jeg skimte idrettsanlegget like bak Haraldsvang skole.

Bilveien inn til kjernen av Vangen tok meg et lite stykke vestover før jeg nok en gang svingte av på en av de mange, gruslagte traséen i området og peila meg inn på Vaskeholsklubben, helt nord i Skeisvatnet. Langs veien la jeg merke til en rekke fargerike og spesielle fuglekasser. Nysgjerrigheten tok overhånd. Dette måtte googles. Svaret var enkelt å finne via Haugesund Røde Kors. Ifølge Facebook sida deres var det hengt ut 20 stykk, malt av barna i BARK og damene i KREATIVO. Jeg tror ikke jeg fant alle, men likte initiativet. At fuglekassene var iøynefallende finnes det i hvert fall ingen tvil om.

NÆRKONTAKT MED DYRELIVET

Ved Vaskeholsklubben fantes enda ei trebru og over den kom en staselig kar spankulerende. Glinsende, nøttebrun i pelsen og med to staute gevir i panna trippa han over plankene, oppdaga meg og byksa avsted, oppover bakken under bilveien. Rådyrbukken var borte før jeg rakk å finne fram kameraet, men jeg ser den fortsatt for mitt indre øye. Alltid et flott møte.

Jeg fulgte Skeisvatnet sørover til badeplassen med sandstranda og stupetårnet. Den 10 meter høye konstruksjonen er et fint alternativ for lokale våghalser i sommerhalvåret. Denne søndagen sto tårnet forlatt og alene. Over bakketoppen lå restauranten som ble oppført en gang på 1920-tallet. Musikkpaviljongen kom noen år senere, men er fortsatt et av Haraldsvangs fineste byggverk. (Litt vedlikeholdsarbeid kunne allikevel vært fordelaktig.)

Herfra var det kort vei til Mjåsundtangen og trebru nummer fire, som markerte slutten for turen min denne dagen. Der hvor elva fra Røyrvatnet renner ut i Skeisvatnet mata jeg ender og svaner mang en gang i barndommen, men i formiddagstimene denne søndagen var stedet folketomt. Her fantes bare fugler som drev dovent omkring og fjonga seg i påvente av turglade småbarnsfamilier som utvilsomt ville finne veien hit om litt.