Det var bokstavelig talt midt i ferien, men temperaturene lå konsekvent mellom 10 og 16 grader. Ikke det en ville kalle sommervarme. I hvert fall ikke når vinden fra nord aldri lot til å avta. Den trengte gjennom flere lag av klær og nekta å gi slipp, dersom en da ikke fant seg en lun krok.
Jeg hadde starta ferien med 5 dager på tvers av Hardangervidda, fra Haugastøl i nord til Røldal i sør og var vant til dårlig vær. Der oppe gjennomlevde jeg minusgrader, sludd, snø, kuling og regn. Slikt frister ikke til umiddelbar gjentakelse, men det er rart med det; når tiden går og en får ting litt på avstand kommer abstinensene og lengselen krypende allikevel.
Ei god uke etter hjemkomsten klarte jeg ikke mer. Jeg måtte ut å kjenne på elementene, stillheten og ensomheten atter en gang. Kall det gjerne nedtrapping, aklimatisering, eller til og med avvending. Sannheten var at bråstans etterlot et tomrom og vekka en higen som slo ut i rastløshet og lett irritasjon.
Jeg fulgte stien fra Steinsfjellet gjennom Øvre Skitnadal og over haugene til Smånutene ved Lusatjørn. Det vesle tjernet ligger like bak Søre Krokavassnut og fra hvor jeg satte opp teltet mitt hadde jeg åpent utsyn mot Valhest i nordøst.
Det var ikke bare enkelt å finne et egna sted rundt vannet. Gresstustene hadde klumpa seg tett i tett over hele området og lå som små byller i lendet. På noenlunde flate partier fant jeg stort sett berg like under tynne jordlag. Slikt er vrient å feste teltplugger i. Man kan vel si jeg “tok til takke” med den flekken jeg – etter langt og lenge – valgte meg. Fordelen var å komme i le for vinden på sørøstsiden av Smånutane. Ulempene var å ligge på særdeles ujevnt underlag, samt at knotten storkoste seg i den roligere lufta. Vel, hva har man myggnett for?
Det ble sein middag av det medbrakte slaget og en sjokolade til dessert. (En skal jo nyte tilværelsen.) Deretter la jeg meg oppå soveposen og stirra ut på omgivelsene gjennom det finmaska nettet. Fram til halv ti tida dukka det opp sporadiske figurer i silhuett på toppen av Krokavassnuten. Siden ble det stilt. Vinden løya ytterligere. Krusningene på Lusatjørn forsvant i takt med dagslyset. Et øyeblikk fikk terrenget et svakt, rødoransje skjær og det la seg en flortynn dis over fjellene i innlandet. Så ble det dunklere. Innimellom skrapa gresset prøvende mot duken og langt, langt borte ante jeg fjern bjeffing og antydninger til distanserte raut.
I slike stunder får man tid til å sortere tanker, hente fram minner og legge planer for framtida. Eller la hverdagen fare og bare være der i øyeblikket. Ingen distraksjoner, hverken støy eller stress.
Selv om bakken var ujevn sov jeg utrolig godt den natta og våkna til en duggfrisk morgen ved sekstida. Himmelen var tilslørt av godværsskyer og lufta sto så stille at man formelig kunne se den dirre utenfor teltåpningen. Desverre var det bare mygg og knott. Hærskarer av slaget. Plagsomt for sånne som meg, men et bugnende matfat for småfuglene som brått sprang til liv og travla kvitrende fram og tilbake. Jeg lå der og lytta til mangfoldet, forsøkte å skille ut enkeltarter og gjenkjente i hvert fall noen av lydene og sangmønstrene.
Da sola omsider brøt gjennom skydekket ble det varmt å ligge i teltet. Jeg sto like godt opp og begynte å pakke sammen leiren, ikke helt problemfritt. Jeg følte meg bombardert av små, bevingede blodsugere. Det var komplett umulig å holde dem på avstand, så jeg jobba det raskeste jeg makta og kom meg avsted.
Det gikk ingen sti direkte opp til Søre Krokavassnut, men med knappe fem hundre meter i luftlinje fra startpunktet var det en smal sak å ta seg dit opp allikevel. Sist jeg besøkte toppen var den badet i tett tåke. Denne gangen var utsikten en helt annen. Jeg så byen og Røver i vest og i motsatt himmelretning lot Valhest og Alvanuten seg beføle av lave morgenskyer.
Jeg rusla ned til Krokavatnet hvor auren spratt i vannskorpa på jakt etter lavtflyvende godbiter og fortsatte langs den gamle, steinete anleggsveien ned til Djupadalen.
